Jeg er muligens miljøskadet etter å ha jobbet innenfor reklame, markedsføring og merkevarebygging i mer enn tretti år, men det gir unektelig en viss faglig innsikt når noen forsøker å selge meg noe, enten det er et mobilabonnement eller et politisk standpunkt. Med uspesifisert grunnfag i psykologi og sosiologi og diplomeksamen i markedskommunikasjon og merkevarebygging, er det ikke fritt for at mange aktørers metoder er ganske transparente.
Jeg var neppe den eneste som måtte klype meg i armen da jeg leste at folk hadde kastet stein og flasker mot Politiet og forsøkte å slå tjenestemennene med jernstenger. Og ble møtt med tåregass. Bildene fra Furuset lignet ikke Oslo, men en by i et land vi helst ikke ønsker å sammenligne oss med. Oppi all denne hurlumhei begynte jeg plutselig å tenke på dameundertøy, på velskapte, amerikanske fotomodeller som poserte foran kameraet og overlot knapt noe som helst til fantasien. Men hvilken sammenheng har disse kvinnene med antirasister som kaster egg på meningsmotstanderne sine? La meg forklare.
Før 1991 var Cindy Crawford ukjent for mange, men like før jul det året dukket hun plutselig opp på plakater for Hennes & Mauritz, kun ikledd tidsriktig undertøy. Året før hadde Elle Macpherson prydet reklameplakatene landet rundt. Cindy dukket ikke opp på bare én plakat, men praktisk talt hver eneste kommersielle plakatplass i kongeriket. Cindy smilte til oss fra hvert bidige gatehjørne. Plakatene var enorme, de var ufattelig mange og de var veldig synlige i bybildet. Kort tid etter eksploderte det, selv om Facebook, Snapchat, Instagram og Twitter ennå ikke fantes. Kvinnegruppen Ottar uttrykte sin sterke misnøye, kalte dem kvinneundertrykkende, tagget dem ned og klaget hele reklamekampanjen inn for Forbrukerombudet for utnyttelse av pornografiske undertoner. Rød Ungdom kom med på laget og sammen ødela og tagget de ned hundrevis av store plakater. De gikk fem på. Sjelden, om noen gang tidligere har en reklamekampanje fått større oppmerksomhet. Kvinnefronten var rasende, samtidig som gutter knabbet plakatene for å ha hengende på rommet, og noen menn skulle ha kjørt av veien bare ved synet av Cindy Crawford, men det var visstnok i Stavanger. Kampanjen var noe helt nytt og hadde ekstrem effekt. Den var stjerneeksemplet på «kondom-strategien» som det kalles i markedsføring; konsentrasjon og dominans. Supermodellen tilførte billigmerket glamour og gjorde det tilgjengelig, stilig og attraktivt, og når den hotteste dama kunne bruke undertøy fra H&M, kunne alle andre det også. Så bladde vi om til et nytt år, plakatene forsvant og saken var glemt. Helt til høsten 1992 da Naomi Campell dukket opp på plakatene og rabalderet startet igjen, bare kraftigere.
Inne på bakrommet på hovedkontoret til H&M satt en markedssjef og lo så tårene trillet, det er jeg sikker på. Kampanjen hadde riktignok kostet millioner, men det var ingenting veiet opp mot all den redaksjonelle omtale de fikk. H&M kunne måle spaltemillimeterne i kilometer og bunnlinja hadde neppe vært fetere noen gang. Takket være kvinnegruppene og Rød Ungdom. Uten disse ville kampanjen i beste fall blitt opplevd som en litt flau bris. Så bladde vi om til et nytt år, plakatene forsvant og saken var glemt. Helt til høsten 1993 da playboymodell Anna Nicole Smith dukket opp på plakatene og rabalderet startet igjen, bare kraftigere.
Inne på bakrommet på hovedkontoret til H&M satt markedssjefen og lo på seg magekramper enda en gang, det er jeg sikker på. Kampanjen hadde kostet millioner, men det var den verdt tatt i betraktning all redaksjonelle omtale de fikk. H&M kunne måle spaltemillimeterne i kilometer og bunnlinja hadde aldri vært fetere. Det hadde funket hver gang, og det funket fortsatt. Takket være kvinnegruppene og Rød Ungdom som gikk fem på. Uten disse ville kampanjen blitt opplevd som en flau bris. Dette visste H&M og dette utnyttet de. Så bladde vi om til et nytt år, plakatene forsvant og saken var glemt. Helt til Claudia Schiffer dukket opp neste høst og rabalderet startet igjen, bare kraftigere.
Jeg opplevde denne plakatføljetongen på nært hold og da jeg så antirasistene kaste egg, lurte jeg ikke på hvorfor de hadde hatt med seg egg til demonstrasjonen, hvilket jeg kanskje burde, men jeg så likheten mellom effektene av reaksjonene på H&Ms undertøyskampanje og SIANs demonstrasjon på Furuset. På samme måte som Ottar og Rød Ungdom sørget for å gjøre hvert eneste mannebein i Norge oppmerksom på H&Ms undertøysavdeling, har motdemonstrantene begått det kunststykket å svekke det antirasistiske arbeidet og å skape sympati for SIAN i stedet.
SIAN har holdt på med markeringer i mange år, og de har stort sett vært usynlige, fått lite eller ingen oppmerksomhet. Nå har de fått rikelig med oppmerksomhet, men når SIANs leder Lars Thorsen blir bombardert med egg, steiner og slått etter med jernstenger har antirasistene gjort seg til redskap for SIAN. Jeg er sikker på, like sikker som jeg er på at markedssjefen i H&M satt på bakrommet og lo så tårene trillet, at Lars Thorsen ler så tårene triller av all den sympati som har blitt ham og SIANs synspunkter til del, takket være motdemonstrantene. En bunke straffesaker følger i kjølvannet, samtlige rettet mot antirasistene. Rettsakene kommer til å skape sympati for SIAN de også, med påfølgende redaksjonell omtale. Det er antirasistenes adferd som har blitt temaet, ikke SIANs rasisme. SIAN har blitt offeret, akkurat som planlagt. Antirasistene, eller deler av dem, har gjort seg til nyttige idioter ved å la seg manipulere uten at de selv har forstått det, til å gå SIANs ærend. De har gått fem på. Det er nemlig sånn det funker, enten det gjelder undertøy eller rasisme.
Vi trenger ikke ta toget lenger enn til Brumunddal for å finne en annen måte å reagere på. Der sto Folkebevegelsen Mot Innvandring med Arne Myrdal i spissen for å holde en appell 31. august 1991. Blitzere hadde møtt opp i hopetall for å motdemonstrere, medbringende stokker, jernstenger, kjetting og flasker med bensin og batterisyre (NTB 31.8.2011). Markeringen endte i et veritabelt gateslagsmål som varte i flere timer og der det bare var flaks at ingen ble skadet. Arne Myrdal sto igjen som den store vinneren. Mobben hadde vært gode og veldig nyttige idioter. Jeg er sikker på at Myrdal lo så tårene trillet, hele veien hjem til Arendal. Tre uker senere kom han tilbake for å holde en ny appell, men denne gangen ble han møtt av en helt annen reaksjon; fire tusen brumunddøler stilte opp og viste sin stille protest ved å vende Myrdal og rasismen hans ryggen. Bokstavelig talt. Etter det var Myrdal politisk død.
Kan vi lære noe av dette? Ja, det kan vi. Hold hodet kaldt. Vær antirasist. Ikke vær en nyttig idiot.