I Onsdagspihlsen 9. juli 2014 skrev jeg om alle motoriserte udyr som våkner når våren kommer. Høyttrykkspylere, hekksakser, motorgressklippere, kantklippere, terrassevaskere, kompostkverner, kappsager, motorsager, slipemaskiner, vinkelslipere, spikerpistoler, bormaskiner, gjæringssager og borhammere. Men jeg glemte dem verste av dem alle. Promperne. Når våren kommer, våkner promperne til liv.
Jeg eide en gang en hardangerrød Saab 90 som jeg solgte etter seksten år, og på et eller annet tidspunkt kom det et hull i eksospotta. Eller lydpotta, som er en mer dekkende beskrivelse, for ifølge Norsk akademisk ordbok er det en komponent som motvirker sjenerende støy i eksosanlegg på motorkjøretøy med forbrenningsmotor. Hvis det var noe lydpotta hadde gjort, så var det å holde lyden inne i bilen. Men med hull hørtes det ut som om hele formel 1-sirkuset var kommet til bygda, og særlig inne i parkeringshus gjallet lyden virkelig i veggene. Følgelig var det fristende å tråkke litt ekstra på gassen samtidig som jeg sluret med clutchen, for å få mest mulig effekt ut av resonansen og likevel holde farten nede.
Det tok ikke lang tid før jeg ble stoppet av politiet. Jeg ble vinket til side av en politimann på motorsykkel og fikk høflig beskjed om å fikse problemet fortere enn svint. Jeg kunne da fortelle lovens vokter at jeg allerede hadde bestilt time på verkstedet, og at eksospotta ville bli byttet om to dager. Han sa seg fornøyd med svaret, men brydde seg ikke om å sjekke det. Han regnet vel med at jeg snakket sant, og det gjorde jeg, jo. Da reparasjonen var gjort, var Saab’en tilbake i sitt gamle, gode og trauste jeg. Borte var lyden og glemt var alle drømmer den måtte ha hatt om å være Ferrari eller Maserati.
Det var først da politimannen hadde kjørt videre at jeg kom på spørsmålet jeg burde ha stilt ham: Hvorfor måtte jeg reparere lydpotta når en motorsykkel kan få lov til å bråke så mye som helst? Og mye mer enn lyden fra Saab’en med hull i eksospotta? Hvor er logikken? Nå er det ikke sikkert at politimannen hadde vært interessert i en akademisk diskusjon om desibel og eksospotter, men jeg lurer fortsatt på det, like fullt.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har våknet opp ved to-tre tiden om natta av en motorsyklist eller flere som promper oppover E6 med turtall på godt over tolv tusen. De tar av i Ulvendumpa og jeg hører dem helt opp til Furuset, hvilket betyr at lyden, eller rettere sagt støyen, sprer seg i en diameter på fem kilometer, minst. For det er om natta at det går an å kjøre skikkelig fort på E6, da er det nesten ingen biler ute og i hvert fall ingen fra Politiet og syklene kan dras opp i langt over to hundre. Muligheten til å bli drept er naturligvis større enn om farten holdes på et lovlig nivå, men det regner jeg med at pilotene har tatt med i beregningen. Som en del av kicket, å kjenne at de lever, liksom. Men hvorfor må syklene bråke så innmari?
Harley Davidson mener lyden er en så viktig del av motorsykkelen at de har tatt patent på den buldrende lyden fra motorene, for å hindre etterligninger fra andre produsenter. Men hvorfor skal det gi føreren av en sånn bråkemaskin retten til å vekke absolutt alle som bor langs veien han kjører på? Greit nok at føreren synes bråk er kult, men han kan jo fort være den eneste som synes det?
Gromlyd knyttes til alle typer fossile kjøretøy. De skal låte. Gromlyd er viktig, og hvis bilen eller sykkelen ikke har grom nok lyd, kan det kompenseres med et sportsekosanlegg, gjerne med doble utblås, slik at det blir tilstrekkelig drønn. Nå er sportseksosanlegg ganske dyrt, hvilket sikkert er grunnen til at det finnes så mange biler med vedbodanlegg i stedet, hjemmesnekrete eksosanlegg med hermetikkbokser der eksospotta skulle vært. Det er riktignok ikke tillatt å foreta endringer som fører til høyere støynivå, men herlighet, hvor stor er sjansen for å bli tatt? Jeg har blitt stoppet i teknisk kontroll én gang siden jeg tok lappen i 1979. En eneste gang på 43 år.
Det rare er at det gjerne er småunga som er de verste, denne såkalte miljøbevisste generasjonen som altså ikke er så miljøbevisste når det kommer til stykket likevel. Forurensing er greit, så lenge det handler om støyforurensing. Derfor kommer harrytassene i gamle GTI’er med påmonterte blikkbokser, spinners og dunka-dunka-musikk og tror de er ufattelig barske. Og til tross for at dalen vår bugner over av tilbud til unge og gamle, klarer de likevel ikke å finne på noe annet enn å kjøre fram og tilbake gatelangs og prompe. Kanskje lage en smultring på en skolegård eller parkeringsplass.
Jeg mener, hvis jeg får lyst til å gå rundt i nabolaget og spille tuba eller trekkbasun eller sekkepipe klokken to om natten, hva ville skjedd da? Vel, først og fremst ville jeg kanskje blitt stemplet som idiot av naboene, men dernest ville politiet kreve at uvesenet ble stoppet. Og det umiddelbart. Men å prompe rundt på en motorsykkel er greit, selv om den bråker mer enn en tuba eller trekkbasun eller sekkepipe. Hvorfor det? Er det forskjell på desibel? Eller er ikke støy, støy likevel? Sånn at hvis du blir vekket av en motorsykkel, så er det greit, men ikke av en tuba eller en trekkbasun eller sekkepipe? Men hva er forskjellen? Du blir jo uansett vekket, og om du er våken, så er du våken, eller hva? Eller er det noe jeg ikke har forstått?
Motorstøy er musikk for noen. Sekkepipe er musikk for meg, og jeg har alle platene til de skotske gruppene Munros og Red Hot Chili Pipers. Men jeg går altså ikke rundt om natta og spiller sekkepipe av den grunn. Det er kanskje en grunn til at EU fra 2019 innførte nye og strengere krav til støy fra fossile kjøretøy? Personbiler får ikke lov til å lage høyere lyd enn 74 desibel. Det er svært strenge krav. Garantert til stor frustrasjon fra alle promperne.
I England har de nylig innført lydkamera som måler lydnivået og bruker automatisk nummergjenkjenning som identifikasjon og sender boten i posten. Forfall om tre dager. I Paris er de for lengst i full gang, og har satt opp slike kameraer på førti strategiske steder, og Lyon og Nice kommer etter. Disse løsningene kommer til oss også snart, og de eneste promperne kan skylde på, er seg selv.
For et par år siden bestemte jeg meg for å gå opp Liabratten til Gubbero, mest for å se på det imponerende steinarbeidet som er gjort i bratten. Men, da jeg først sto på toppen, kunne jeg like gjerne ta turen til Gubbero også. To fluer i ett smekk. Men jo nærmere jeg kom Gubbero, jo mer støy ble det. Ikke motorstøy, men dunka-dunka-musikk fra bærbare USB-høyttalere, og da jeg kom fram, var det ikke ørens lyd å få. På Gubbero var det full fest, bokstavelig talt, harrytassene hadde slengt ølbokser over alt og de skremte vekk folk, dyr og fugler. Selv myggen hadde trukket unna.
Er det stillheten vi er redd for? tenkte jeg? Har vi rett og slett blitt engstelige for å være alene med våre egne tanker? Må vi bedøve hodene våre? Er det derfor det alltid skal prompe og låte?
