Jeg har vært fasinert av amerikanske presidenter siden jeg hørte John F. Kennedys tale til Kongressens kamre 25. mai 1961. Jeg var drøyt seks år gammel og kunne bare enkelte ord på engelsk, men nyhetssendingene i radioen forklarte hva Kennedy hadde sagt. «Jeg mener denne nasjonen bør forplikte seg til – før tiåret er omme – å landsette et menneske på Månen og returnere det trygt til Jorden.»
Sånt gjorde inntrykk på en sjuåring som ukentlig slukte historiene til Carl Barks, og særlig de der Donald og Onkel Skrue av ulike årsaker dro på måneferder eller enda lenger ut i solsystemet. «Himmeløya» var en av favorittfortellingene, der den ellers så hardbarkede kapitalisten myknet opp og reddet en hel befolkning fra et traurig liv på en karrig astroide der måkeegg var eneste mat og over til en nærliggende oase. Det er først de siste par tiårene vi har fått demonstrert at kapitalister ikke er slik, og særlig ikke når de samtidig er amerikanske presidenter.
Den neste presidenten som gjorde et inntrykk på meg, var Richard Nixon, men ikke fordi han var en god politiker. Fordi han besluttet å gå av frivillig, framfor å bli dømt til å måtte forlate embetet på grunn av Watergateskandalen. Jeg var i USA da han gikk av, jeg satt på gulvet i en møbelbutikk i Montgomery i sørstaten Alabama fredag 9. august 1974, og fulgte med på fjernsynssendingen. Den var i svart-hvitt, og svært så uskarp i forhold dagens oppløsning på TV-skjermene, men lyden var det ingenting å si på. Budskapet kom klart fram. Jeg fulgte med helt til helikopteret tok av fra Det hvite hus for siste gang med ham. Tidligere samme sommer hadde jeg håndhilst på Henry Jackson, som to år før gjorde et mislykket forsøk på å bli presidentkandidat. Han var en riktig hyggelig mann, så det er kanskje forståelig at jeg ikke hadde særlig sympati for Nixon.
Om Ronald Reagan var det stemmer som sa at USA ikke kunne ha en skuespiller som president, hvilket fikk motstemmer til å svare at jo, det er klart landet kunne, de hadde tross alt hatt en klovn i fire år og siktet til demokraten Jimmy Carter. Etter at Al Gore tapte valget mot George W. Bush, omtalte han seg som «Jeg pleide å være den neste presidenten i USA» hvilket også var åpningsreplikken hans i klimadokumentaren «En ubehagelig sannhet.» Det har vært mye rart blant amerikanske presidenter, og i dag kan du si «Mannen er fullstendig idiot», så skjønner hele verden at du mener Donald Trump. Hvordan republikanerne og USA kom dit er mer enn jeg forstår, og hvis du ikke er enig med meg, foreslår jeg at du gugler talene til Ronald Reagan og Donald Trump, og sammenligner dem.
Men så var det dette slipset til presidenten, da. Det er så rødt at det skinner av det tvers over Atlanteren, så hvorfor er rødt fargen til republikanerne, mens demokratene har blått? Det er jo omvendt av oss? Eller er det vi som har det omvendt av dem? Hvordan kan dette ha seg? Vel, da må vi tilbake til valget som brakte George W Bush seieren, der opptellingen og omtellingen i Florida trakk ut i langdrag. Med innføringen av fargefjernsyn på 1970-tallet ble det plutselig mulig å bruke fargekodete kart for å vite hvilke stater som gikk til hvilken kandidat. I begynnelsen var det ikke så nøye, det varierte fra fjernsynskanal til fjernsynskanal, noen ganger var demokratene blå, andre ganger røde. Og tilsvarende med republikanerne. Rødt var dessuten periodevis ikke populært, fordi den kunne forbindes med kommunisme, og var det noe USA ikke var, så var det kommunistisk. Fjernsynet hentet fargene fra The Star Spangled Banner, men ble altså brukt tilfeldig helt til det før omtalte valget mellom Bush og Gore. Da skal kartene ha blitt stående så lenge på skjermen til folk, at fargeinntrykket satte seg, og kanalene begynte å samordne kartene sine. En grafikkredaktør i The New York Times skal ha hatt en enda enklere forklaring: Rød begynner med R akkurat som Republikaner.
Men i Norge er det stikk motsatt, her er det Høyre som har tatt blåfargen, mens Arbeiderpartiet har hevd på rødfargen. Men hvorfor er det omvendt i Norge? For å forstå det, må vi gå tilbake til 1789, til kong Ludvig den 16., som er blitt kjent for replikken til sin kone Marie Antoinette: «Hvorfor kan de ikke heller spise kaker?» Da den franske nasjonalforsamlingen møttes for å stemme over hvor mye makt kongen skulle ha eller få, plasserte de seg fysisk i salen på den ene eller den andre siden av kongen, basert på sitt synspunkt i saken. De som ønsket at kongen skulle ha liten eller ingen makt, som ville fjerne privilegier og som ønsket endring av det bestående, var revolusjonære og radikale og satte seg til venstre. På høyresiden satte adelen, de geistlige og de konservative som støtten kongen, monarkiet og den gamle samfunnsstrukturen seg, de som gjerne hadde mest å tape økonomisk på at det ble forandringer. Venstresiden var kongens motstandere, SOM til slutt avsatte ham og hogget hodet av ham på det som i dag er Place de la Concorde i Paris.
Dette hadde sitt utspring i Bibelen, som en del av den eldre apostoliske trosbekjennnelse bekjennes det at «Jesus fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige faders høyre hånd …» hvilket ikke kan tolkes på stort andre måter enn at å sitte på den høyre siden var ensbetydende med dekstral makt og autoritet, endog sidestilt med Gud. Ikke rart de geistlige plukket opp symbolikken til fordel for seg selv, og på den måten bidro til å gi inntrykk av at motstanderne, på venstre side av kongen, var skadelige for samfunnet. Så brukte de de dyreste fargene for å skape avstand til det de mente var bermen, som bare hadde råd til mønjerød mens de selv spanderte på seg koboltblå.
Men hva med Vestre, som er grønt? kan du spørre, og da er det ikke vanskeligere enn at partiet mått finne en annen farge enn rød og blå, siden disse allerede var tatt. Grønt kan naturligvis være greit nok. Kristelig folkeparti tok gult, en farge som ikke bare forbindes med påske, men også symboliserer vennlighet, entusiasme og optimisme. Uten at det ser ut til å hjelpe. Rødt vil helst være rødere enn Arbeiderpartiet, hvilket ikke er så vanskelig i disse dager, da det knapt er mulig å se forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre. Etter Miljøpartiet de grønnes fadese om å skrinlegge E6 Oslo Øst og heller la 50.000 mennesker på østkanten leve med støy og forurensing, er Vestkantpartiet de oljesvarte et mer passende navn, men alle partier vil kunne få kallenavn, det er ikke det. Fremskrittspartiet bruker mørkeblått for å signalisere at de er blåere enn Høyre, dessuten ville det ha sittet langt inne å velge brunt. Bare Mjøndalens fotballag kommer unna med å kalle seg brunskjorter. Det rare er at hele den norske partifloraen ville i USA falle inn under Demokratene, hvilket igjen peker på et grunnleggende problem i amerikansk politikk, et topartisystem beveger seg hele tiden fra den ene ytterligheten til den andre. Hadde USA klart å innføre et flerpartisystem, ville de også måtte lære seg å kompromisse, noe de sikkert vil ha godt av. Et godt kompromiss gjør som kjent alle parter like misfornøyde. Enn så lenge må verden leve med oransjemannen og hans latterlige og meningsløse innfall og påfunn.
Det er jo, når alt kommer til alt, et nært åndelig slektskap mellom politikk og klovneri. Representanter for begge parter begår ofte dumheter og tabber, riktignok med den lille forskjellen at klovnene alltid gjør det bevisst.
