21. august 2019: 101 dalma-t-baner

Med fare for å tråkke enkelte kvinnelige lesere på tærne, må jeg få lov til å si at det er noe med gutter og hjul. Det er som om gutter magnetisk blir tiltrukket alt som ruller, det være seg sparkesykler eller damplokomotiver og det er ikke fordi de har blitt sånn. Det er fordi de er født sånn, men det utelukker ikke at også jenter kan være født sånn. Jeg tror bare gutter i i overveldende flertall.

To seksvogners tog møtes over en bro og i en sving som snart er lokalhistorie.

Derfor var det ikke et nei å spore hos barnebarnet da jeg foreslo at vi i årets siste skoleuke skulle dra på t-banespotting. Vi har tidligere vært på trainspotting på Leirsund stasjon og fått noen korte glimt av flytoget der det passerer i 210 kilometer i timen. Det samme opplevde vi på planespotting på Gardermoen, der er det et par flotte steder å observere flyene; enten de tar av eller de lander. Dessverre varer disse opplevelsene bare noen små sekunder i slengen, derfor foreslo jeg at vi heller skulle finne et fint sted å kikke på t-baner, hvilket altså ble mottatt med panegyrisk hyllest.

Så, etter skoletid en solfylt onsdag satte vi oss til omtrent helt nederst i Groruddalen, akkurat der Høyenhallveien gjør en krøll på seg som for å slippe unna lukten fra gatekjøkkenet. Akkurat der t-banens ruter 1, 2, 3 og 4 passerer, eller Furusetbanen, Lambertseterbanen og Østensjøbanen som vi pleide å kalle dem. De fleste har to avganger i hver retning i kvarteret, så det er ikke mange steder i Oslo du kan få se så mange t-baner som her. Vi rigget oss til med hagestoler og hadde på forhånd handlet inn rosinboller og drikke. Det er som kjent ingenting som er så godt som rosinboller når du skal telle t-baner.

Prikking utført slik jeg lærte det av gutta da jeg hadde sommerjobb på lageret til Linjegods, avdeling utland. Noen få regndråper har satt sine spor.

For det var nettopp telling som var formålet med seansen, og vi gikk vitenskapelig til verks. Vi brukte prikking, en metode som lagerfolk har brukt siden gamle dager for å telle at riktig antall kolli kom inn på bilen eller ut av den. En strek for hvert kolli, og etter fire streker, den femte streken på tvers av de fire. Slik oppstår det bunter á fem streker som er enkle å holde oversikt over. I dag blipper lagerfolka fraktbrevet med en laserskanner, men da får de ingen forståelse av mengdelære. Prikking fungerer også helt utmerket til å holde orden på hvor mange t-baner som passerer.

Dette var slett ikke den første gangen vi var på t-banetelling, og den forrige rekorden vår var 43 t-baner. Denne hadde vi som formål å slå, og etter en liten diskusjon om hva den nye rekorden skulle lyde på, foreslo jeg 101. 101 er ufattelig mye. 101 er langt over 100, det er nesten tusen. Vi som så tegnefilmen «101 dalmatinere» som barn i 1961 har et tydelig begrep om hvor mange 101 er. Det var et valpehav som bølget over kinolerretet og som aldri så ut til å skulle ta slutt.

T-banene kom tett som hagl, og tre ganger kunne vi se tre t-baner på sporene samtidig. Noen ganger var det helt tomt, og da forsøkte vi å gjette hvilken t-bane som ville komme først. Vi prikket inn 17 t-baner med tre vogner og 84 t-baner med seks vogner. Det ble 101 til sammen, akkurat slik vi hadde bestemt på forhånd. Det fine med å sitte akkurat nederst i Høyenhallveien, er at skinnegangen gjør ganske skarpe svinger slik at t-banen må kjøre temmelig sakte og derfor får alle t-baneinteresserte barnebarn god anledning til å studere vognmateriellet nøye. I motsetning til flytoget på Leirsund stasjon.

Vi ble enige om å spise rosinboller da vi passerte den gamle rekorden på 43 t-baner. Den gangen vi satte den, virket det som en hel evighet, men nå var 43 bare en vanlig oppvarming. Best som vi satt der og tellet t-baner og gomlet rosinboller kom en mor gående forbi med datteren sin, sikkert på vei fra skole, de også. De lurte veldig på hvorfor vi hadde slått opp hagestoler på fortauet i Høyenhallveien, og da jeg forklarte hva vi drev med og viste fram prikkelista, ville den velse jenta også telle t-baner. Moren var av en annen oppfatning, for hun hadde en rekke poster på et travelt program som ennå ikke var utført. Hvilket fikk jenta til å hyle i protest, en ilter protest som varte til langt oppe i svingen og kunne høres helt ned til Bryn torg. Vi får håpe hun fikk sjansen en annen dag.

Men det var ikke bare t-banesporet vi kunne se, vi kunne også følge med på Bryn jernbanestasjon. Vi hadde håpet å få sett noen riktig lange godstog, men det kom ikke ett eneste. Til gjengjeld fikk vi se fire passasjertog, som enten skulle til Spikkestad eller til Lillestrøm. Dessuten hadde vi god oversikt over Østensjøveien og kunne telle hele 22 buss for tog og 21 rutebusser på linjene 23 og 24, og til slutt én ensom Vålerengabuss uten en eneste fotballtilhenger.

Østensjøveien frekventeres ikke bare av busser, vi så også tre ambulanser under utrykning. De kom riktignok ikke samlet, så de skulle nok til hver sin hendelse. Det var andre som også hadde det travelt, blant annet en blå firehjulstrekker som kjørte i sykkelfeltet med piggdekk selv om vi nærmet oss slutten av juni. Skal jeg gjette, var ikke bilen EU-godkjent heller. Dessuten parkerte tre biler på fortauet fordi føreren skulle inn i butikken på Bryn torg og handle, for det tydeligvis lov å stoppe på fortauet når sjåførene skal bare, skal bare. Og når det er så mye som tjue meter å gå fra parkeringsplassen til butikken må fotgjengerne forstå at bilistene ikke har annet valg enn å parkere i sykkelveien. Skulle bare mangle. Det er bare å gå rundt bilen, det. Noen av oss har fått føtter til å gå med, andre har fått én fot til gassen og og én fot til bremsen.

Vi nådde vår nye rekord på 101 t-baner etter nesten to timer og tok ikke sjansen på å bli sittende lenger, for vi skal jo slå 101-rekorden også. Kanskje en gang til høsten eller vinteren, da kan vi ta med soveposer og sitte godt og varmt mens vi teller t-baner og spiser rosinboller.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.