21. september 2016: En kvist til besvær

Sorteringssamfunnet har gjort sitt inntog. Søppel skal sorteres i grønne plastposer og blå plastposer og små svarte plastposer og hva vet jeg for slags plastposer fordi det er miljøvennlig selv om vi bruker flere plastposer enn vi noen gang har gjort. Og for å passe på oss, har kommunen ansatt et slags søppelpoliti, som sjekker søppelkassene våre for hva vi har kastet.

Kommunens hemmelige politi
Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg sammen med morgenavisene en dag fikk et notat fra søppelpolitiet som tydeligvis hadde vært innom søppelkassen min en eller annen gang i løpet av natten. Jøss, tenkte jeg, har avdankede stasimedlemmer fått sommerjobb i Norge, eller hva? I notatet redegjorde de for hva de hadde funnet og om de var fornøyd med innsatsen min. Jeg vet ikke hva straffen er for å bruke feil farge på en plastpose, men heldigvis fant de bare bagateller å henge seg opp i.

Ikke alle var like heldige som meg. En gammel venn av meg fikk refs fordi han hadde puttet en kvist i søppelkassen, vi kan for eksempel kalle denne gamle vennen Valdemar. Han er 86 år og ganske sprek for alderen, men på grunn av svimmelhet bruker han et par staver til å støtte seg med. Han ringte meg på grunn av denne refsen, der søppelpolitiet forklarte at kvisten skulle vær så god ha vært levert på hageavfallsavdelingen på en av gjenbruksstasjonene.

Naturen bestemmer
Det er jo slik i dette landet, at når det blåser, så hender det at en kvist detter ned fra trærne. En kongle eller to også, for det er mange furutrær der Valdemar bor. Det er ikke så mye Valdemar kan gjøre når værgudene bestemmer seg for at vi trenger litt vind, annet enn å plukke opp kvisten og konglene.

Men nå tør han ikke legge dette i søppelkassen lenger, slik han har gjort mesteparten av sitt 86-årige liv. Nå har denne kvisten blitt et problem, for det er ikke bare-bare for Valdemar å komme seg til en gjenbruksstasjon uten bil, selv om han bor sånn omtrent midt i mellom to av dem.

For det første bruker han staver, hvilket gjør det umulig for ham å holde kvisten i hånda. For det andre klarer han ikke bruke ryggsekk på grunn av slitte skuldre og vond rygg, så den eneste måten han kan få med seg kvisten på, er å binde den fast med en snor til beltet og slepe den etter seg.

Søppelpolitiets løsning
Først må han gå ti minutter til bussen, men om han får lov til å komme inn på bussen med kvisten er han alt annet enn sikker på. Hvis det er mange passasjerer kan jo noen bli stukket og Valdemar ønsker ikke å være til bry eller skade sine medpassasjerer. Bussen har jo heller ikke noe bagasjerom som han kan få lagt kvisten i.

Men, la oss si at bussjåføren har en god dag og tar Valdemar og kvisten med, så må han reise fire stopp til Tveita t-banestasjon hvor han må bytte til ny buss og ta den åtte stopp til Nordre Hovin holdeplass. Derfra vil det ta omtrent ti nye minutter før Valdemar er inne på hageavfallsavdelingen på Haraldrud. Til sammen har han brukt tre kvarter, og hvis han bruker like lang tid hjem og et kvarters tid for å finne ut av systemet på gjenbruksstasjonen, så har han nesten brukt to timer. For å kaste en kvist.

Han kan naturligvis også dra til Grønmo gjenbruksstasjon, men da er han nødt til å gå fra Nedre Bjørnholt holdeplass og opp alle bakkene. Det kommer til å ta minst en halvtime bare det. Legg til halvannen time reisevei, så blir det to timer hver vei, pluss litt leting inne på Grønmo. Fire og en halv time er lang tid for å bli kvitt en liten kvist.

Jeg kunne naturligvis tilbudt meg å ta dieselbilen min og kjøre til en av gjenbruksstasjonene for ham, det blir ikke mer enn 25 kilometer å kjøre alt i alt. Men ærlig talt, hvis alle som har fått blåst ned en kvist fra et tre på tomta skulle ta fram bilene og kjøre til en gjenbruksstasjon med dem, så vil det jo bli uhorvelig lange køer, eller hva? Titusenvis av mennesker vil sitte i hver sin bil med hver sin kvist, bruke timer og atter timer på å komme inn på gjenbruksstasjonen og hvor mye vil ikke en sånn kø forurense? Hvor mye CO2 og NOX vil ikke bli spydd ut? Og hvor lang vil ikke enn sånn kø bli? Hvis tolv tusen mennesker i hver sin bil drar av sted og hver bil er fem meter og har én liten meter avstand til bilen foran og bak, blir bilkøen åttifire kilometer lang! Det tilsvarer en sammenhengende kø fra Oslo til Fredrikstad. Var det ikke trafikkaos i Oslo før, så vil det i hvert fall bli det når folk skal til gjenbruksstasjonen for å levere hver sin kvist.

Dessuten må vi betale bompenger, og da vil disse kvistene bli landets suverent dyreste kvister.

Løsningsorientering? Nei takk!
Jeg kunne naturligvis foreslå for Renovasjonsetaten at de hver vår og hver høst kan kjøre rundt og samle inn hageavfall, kvister og greiner slik Bærum kommune gjør. Det er langt mer miljøvennlig å ha et par lastebiler tassende rundt enn ti-tolv-femten-tjue tusen personbiler? Eller? Jeg hadde nok også kommet til å foreslå det, hadde det ikke vært for at alle forslag jeg har sendt til Renovasjonsetaten har falt på steingrunn.

Jeg foreslo for eksempel at de kunne trykke opp en gul, selvklebende lapp til alle som tillater at søppelkassen deres blir brukt til hundeeiernes svarte poser. Ikke alle liker det nemlig, men noen av oss synes det er greit. Det vil gjøre gatene reinere og hundeeierne lykkeligere. Etaten gadd ikke en gang si nei takk.

Nei, skal jeg være helt ærlig, så tror jeg at søppelpolitiet ikke helt har skjønt konsekvensen av sine egne rapporter. Lovlydige mennesker blir fortvilet og lurer på hva de skal gjøre fordi de tar kommunale henvendelser på dypeste alvor, mens sånne som jeg er mer pragmatiske. Mitt råd til Valdemar var å gi blaffen i søppelpolitiet og kaste også den neste kvisten i søppelkassen med verdens beste samvittighet. Oslo kommune kjører jo skrytefilmer på kino der de forteller hvor hinsides fantastisk det nye søppelsorteringsanlegget er, og så skal det liksom ikke se forskjell på en furukvist og en blå plastpose? Kall meg en krakk!

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar