Jeg pleier å sitte opp valgnatta, så lenge jeg orker. Noen ganger er det til lyse morgen, andre ganger gir jeg meg tidligere, det kommer gjerne an på hvor spennende det er. I år holdt jeg ut til tretiden, men tendensen var mer enn tydelig nok til å konkludere og krype til køys. Jeg tenker da ikke på hvilke partier som fikk våre stemmer, men på valgdeltakelsen.
I Groruddalen var valgdeltakelsen latterlig dårlig. Bydel Stovner ligger på bunnen, med 48,5 % deltakelse, deretter følger bydel Alna med 49,8 %, bydel Grorud med 50,9 % og på toppen bydel Bjerke med 56,3 %. Det gir Groruddalen samlet en valgdeltakelse på 51,3 %. Det er ikke mye å skrive hjem om, for det betyr at halvparten valgte Sofapartiet, og du som valgte sofapartiet kan ikke klage på noen ting de neste fire årene. Ikke noe som helst, for du har fraskrevet deg retten til det. Du må bare finne deg i alt som skjer de neste fire årene, tygge det i deg og smile til omgivelsene.
Er du misfornøyd med kollektivtilbudet der du bor, kan du ikke klage. Synes du bussbillettene er for dyre, kan du ikke klage. Er barnehagetilbudet for dårlig, kan du ikke klage. Dårlig asfalt og hull på veiene? For høy eiendomsskatt? For store renovasjonsutgifter? For dyr beboerparkering? For få parkeringsplasser? Ingen sykkelvei? Mange kommunale avgifter? Manglende sykehjemsplasser? Dårlig brøyting? Glatte fortau? Idiotiske reguleringsplaner? Korte åpningstider på kommunale kontorer? Samme, hva, du har ingen rett til å klage hvis du ikke stemte.
Når bare 51,3 % av oss stemmer, nærmer vi oss grensen for hva som er et demokrati. Da er det ikke flertallet som bestemmer lenger, men mindretallet. Eksempelvis fikk Høyre 19,9 % i bydel Alna, men korrigert for valgdeltakelsen var det i virkeligheten bare 9,9 % av de stemmeberettigede som stemte Høyre. Venstre fikk 3,1 % i bydel Alna, men korrigert for valgdeltakelsen blir det 1,5 % – og Venstre sitter nå på vippen i Bystyret og kan avgjøre om det skal være rødt eller blått flertall. Hvis du tenker at det ikke nytter å stemme, tenk én gang til.
I forrige Onsdagspihls hentet jeg fram valgløftene til Arbeiderpartiet fra 2019, valgløfter de brukte 43 dager på å bryte. Jeg, og mange med meg, synes ikke det er greit at vi blir kastet blår i øynene på og mente at Arbeiderpartiet måtte stå til ansvar for løgnene fra forrige valg. De viste at vi hadde ingen grunn til å stole på dem ved forrige valg, og derfor var det ingen grunn til at vi kunne stole på dem denne gangen heller. Regnskapets time var kommet. Eller dommens dag, om du foretrekker det. Nyttet det å protestere? I de bydelene som er berørt av E6 Oslo Øst hadde Arbeiderpartiet 24,0 % oppslutning ved valget i 2019, mens Høyre hadde 25,3 %. Ved årets valg falt Arbeiderpartiet ned til 22,2 % mens Høyre steg til 31,1 %, og når valget endte så jevnt som det gjorde, kan vi trygt si at det nytter å stemme. Arbeiderpartiets løftebrudd, sviket ved å skrinlegge E6 Oslo Øst, kan meget vel ha kostet partiet flertallet i hovedstaden ved dette valget. Det jo være noe til ettertanke, at det aldri har vært meningen at valgløfter skal holdes.
Det får meg unektelig til å tenke på at vi trenger politikere som faktisk kan stå for det de lover, eller at de ikke lover gull, grønne skoger og ting de verken kan eller akter å holde. Valgflesk bidrar bare til velfortjent politikerforakt. 16. januar 2019 lanserte jeg Ironisk Folkeparti her i Onsdagspihlsen, der mottoet til partiet var «Vi lover ingenting, men til gjengjeld holder vi det til punkt og prikke», et motto mange politikere kan lære av.
Ærlighet og redelighet er egenskaper vi gjerne setter høyt, men vi forventer liksom ikke det av våre politikere. Og når vi ikke forventer det fra dem, trenger de heller ikke opptre ærlig og redelig, men kan bare grafse til seg med begge hender, for når de har fått en plass eller en taburett trenger de ikke gjøre noe mer før neste valg. Men også denne strategien har blitt utfordret ved kommunevalget, en aksjon blant velgerne nederst i Groruddalen, sørget for så mange slengerstemmer til kandidater som vil gjennomføre E6 Oslo Øst, at de suste oppover på listene og har fått en plass i det nye Bystyret. Og kandidater som ikke ville gå løs miljøproblemet oppdaget at det de trodde var en sikker plass, ikke var det likevel og fikk seg en real blåtirsdag. Det skal ikke være trygt å være politiker, for den som trodde det. Mange av velgerne lever i konstant usikkerhet om de har jobb eller ikke neste uke, neste måned eller neste år. Det er fint at politikerne får kjenne på det samme. Det gjenstår selvfølgelig å se hva som skjer med E6 Oslo Øst, men etter å ha vært vitne til at ingenting har skjedd de siste åtte årene, er det verdt å forsøke noen nye koster. Og hvis de som har lovet ikke leverer, skal de bli minnet på det ved neste korsvei.
I de tradisjonelle vestkantbydelene Ullern, Nordre Aker, Vestre Aker og Nordstrand stemte mer enn 70 % av velgerne, og aller flest i Vestre Aker, der stemte 77,5 %. Det betyr at folk på vestkanten bestemmer mer over Groruddalen enn vi som bor her, og da er det ikke rart dritten blir lagt hit. Fordi vi bryr oss ikke. Vi gidder knapt nok klage. Slik har kommunevalget gått i disfavør av Groruddalen i mange årtier, men heldigvis gikk det litt bedre i år. Dalen økte fra åtte til tolv representanter, men det er fortsatt ikke godt nok. Vi burde hatt fjorten, men da må vi bruke stemmeretten. Vi må bruke stemmeretten, kumulere de som taler vår sak og sette opp slengere på representanter fra andre partier som også vil tale vår sak eller som kommer fra dalen. Vi kan ikke sitte på rompa og tro at Bystyret vil vårt beste, for Bystyret er en vestkantorganisasjon. Derfor går alle bompengene fra Groruddalen til å betale ny E18 på vestkanten. Derfor har vi aldri fått lokk over E6 på Lindeberg. Eller Furuset. Så blir spørsmålet – hva skjer når dalen får fire representanter mer enn før? Det er jo en økning på 50 %, så det bør være flere til å rope og skape støy om dalens utfordringer?
Det blir ikke noe mindre viktig om to år, når vi skal velge nytt Storting. Da skal vi velge hvem som skal bevilge penger til Groruddalen, og jo flere vi får på vår side, jo større sjanse er det for at pengene havner hos oss. Du trenger ikke stemme på noen – du kan like gjerne stemme mot noen. Bare du stemmer.
