22. august 2018: Etter 800 år er allting glemt

Jeg var neppe den eneste som sto i sofaen og skrek høyt da Karsten Warholm feide inn til gull på 400 meter hekk under friidretts-EM i Berlin. Jeg var heller neppe den eneste som hoppet på gulvet og skrek høyt da Jakob Ingebrigtsen suste inn til gjeveste medalje på 1500 meter.

Men jeg håper ikke jeg var den eneste som gremmet meg dypt inn i sjelen da gutta fikk en såkalt spesialkonstruert vikinghjelm på hodet fra en av tilskuerne. En vikinghjelm i aller billigste plast med horn der spesialkonstruksjonen besto i et litt skjevt påklistret norsk flagg. En vikinghjelm til en utsalgspris på snaut femti kroner. Utenlandske medier elsket stuntet. «The Viking,» kalte flere av journalistene Karsten Warholm. Men denne vikinghjelmen er vi nødt til å snakke om. Det er faktisk ikke greit. Ikke i det hele tatt. Vi er rett og slett nødt til å slutte med vikinghjelmer i alle sammenhenger, én gang for alle.

For å begynne med det aller enkleste: Vikingene brukte ikke hjelm med horn. Det var mildt sagt upraktisk, for en hjelm skulle sørge for at slaget ville skli av dersom innehaveren av hjelmen fikk et slag mot hodet. Et horn på hver side ville absolutt ikke bidra til å beskytte hodet. Tvert i mot. Fienden kunne enkelt få tak i hornene eller hornene kunne hekte seg fast og da ville vikingen bli stående der med skjegget i postkassa, lagelig til for hogg. Dessuten var hjelmer temmelig kostbare saker, så det var i beste fall høvdinger og storfolk som brukte dem. I virkeligheten brukte vikinger flest toppluer eller andre hodeplagg. Det er funnet bare én eneste vikinghjelm i Norge, og bare fragmenter av den, i det såkalte Gjermundbufunnet fra 1943 i Haugsbygd på Ringerike. Vikinghjelmer var med andre ord alt annet enn vanlig blant vikinger.

Vår tids framstilling av vikingene er sterkt påvirket av romantiske forestillinger på 1800-tallet. Myten om vikinghjelmer med horn blir knyttet til urframførelsen av den tyske komponisten Richard Wagners opera «Nibelungens ring» på 1870-tallet der kostymesjef Carl Emil Doepler hentet inspirasjon fra andre sceneoppsetninger og ga de onde menneskene hjelmer med horn og de gode menneskene hjelmer med englevinger. Sikkert for at det skulle være lett å se forskjell. Og siden den gang har hjelmer med kuhorn på en merkelig måte blitt et kraftfullt symbol for vikingtiden over store deler av verden. Det er like fullt en stygg faktafeil. Det ville vært langt mer korrekt om Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen hadde fått hver sin topplue med sukkerbit. En sånn som Bjørn Wirkola brukte da han vant i Holmenkollen og den tysk-østerrikske hoppuka.

Det er likevel ikke det verste. Det verste er at vikingene i virkeligheten var en bande voldsmenn som plyndret, brant, drepte, voldtok, herjet og ødela i en tidsperiode på rundt tre hundre år, fra Novgorod til Guadalquivir. Generasjoner etter generasjoner av mennesker i Europa har levd i frykt, angst og uvisse for disse brutale terroristene som når som helst kunne dukke opp for å plyndre og voldta, men fordi det har gått åtte hundre år så er alt plutselig glemt og tilgitt og terroristene har fått heltestatus? Nå har det plutselig blitt gjevt å være morder, raner og voldtektsmann? Hvor hører det hjemme? Vi burde skamme oss skikkelig. Det er det vi burde. Vi burde sørge for at flest mulig vet minst mulig om vår stygge historie, for den tjener oss ikke til ære.

Vikingene drev også som sjørøvere, for alt som kunne stjeles, skulle stjeles. Imidlertid var ikke vikingene alene om å drive slik virksomhet. Eksempelvis hadde muslimske sjørøvere etablert seg langs hele middelhavskysten av Frankrike mot slutten av 800-tallet. Japanske pirater herjet langs kysten av Korea og Kina fra 1200-tallet og i tre hundre år framover. Eksemplene er mange, men prinsippet er det samme over alt: Sjørøveri er krigshandlinger, kapring, tyveri, vold og drap utført av en bande brutale og hensynsløse tyranner. Men fordi det har gått åtte hundre år, har vi glemt alt sammen og sjørøverne har liksom blitt nusselige, hjertegode og omtenksomme helter som er gode på bunnen. Kaptein Sabeltann har blitt en suksess der selv småbarn kan hygge seg med litt smågrøss og der den grusomme Gabriel slett ikke er så grusom likevel. Når kaptein Sabeltann truer med å kjølhale noen, slipper han unna med det fordi knapt finnes noen vet at kjølhaling var en usedvanlig brutal tortur- og henrettelsesmetode. Offeret ble festet i tau og dratt under skroget på tvers av kjølen til båten til vedkommende dukket opp på den andre siden av skuta. Det kan høres uskyldig ut rent umiddelbart, men siden skuta gjerne var dekket med skarpe skjell og rur dukket offeret gjerne opp igjen som et stykke kvernet kjøtt på den andre siden. Og var det ikke nok å kjølhale stakkaren én gang, så ble han kjølhalt på nytt. Og på nytt, til de var sikre på at han ikke lenger var i live og utgjorde noen trussel før han ble fiskemat. Men fordi det har gått åtte hundre år har sjørøverne blitt familieunderholdning der vi kan sitte med godteriposen og konstatere at Kaptein Sabeltann var en grei og hyggelig fyr, tross alt.

Derfor må vi snakke om vikinghjelmen, fordi historiekunnskapen blir ofret på underholdningens alter. Tillat meg det vesle tankeeksperimentet å spole åtte hundre år framover i tid, til det kommende Europamesterskapet i friidrett i august 2818, i Berlin. Da suser den unge, tyske hekkeløperen Wolfgang Schnellaufer fram til seier på 400 meter hekk og etter å ha hentet det tyske flagget fra støtteapparatet, får han en hitlerløsbart til å lime under nesen og en Schutzstaffelhøylue til å sette på hodet. Han tar utstyret på seg, strekker høyrehånden i været og roper «Sieg Heil!» Et entusiastisk hjemmepublikum er med på notene, de reiser seg de også, rekker høyrehånda i været og svarer «Heil Schnellaufer!» Alle har hitlerløsbarter limt under nesene og synes det er skikkelig morsomt, for åtte hundre år er lang tid og Adolf Hitler var neppe så ond som noen vil ha det til og det med jødedrapene var helt sikkert en overdrivelse som ingen lenger trenger å bry seg om, omtrent som alle de som måtte bøte med livet under vikingenes og sjørøvernes herjinger. Bildene av Wolfgang Schnelllaufer med hitlerløsbart under nesen går viralt over hele verden, sportsjournalistene slikker føttene hans og britiske medier hyller ham som «Der Führer.»

Usannsynlig? Jeg tror ikke det. Motbydelig? Ikke mye verre enn å la vikinger eller sjørøvere være våre helter. Om åtte hundre år er allting glemt. Bare vent og se.

Kilder: Store norske leksikon og Wikipedia.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.