Noen ganger setter jeg meg hos Samson på Tveitasenteret for å finne inspirasjon til Onsdagspihlsen. Da kjøper jeg kaffe og en jakobkake.
Jakobkaker har vært en av mine favoritter helt siden jeg gikk på Teisen gymnas på 70-tallet. Da kjøpte vi jakobkake hos Bjertnes kolonial i Strømsveien på lørdager, for på lørdager var matpausen mer høytidelig enn de andre fem skoledagene. Jakobkaker er en gigantisk vaniljemuffin fylt med rosiner og selges i en bølget sølvform. Den er verdens mest ujålete kake og fortjener en renessanse, spør du meg.
Som jeg sitter der og nyter kaffe og kake kikker jeg på folk som går forbi og tenker om noen kan gi meg en idé til en Onsdagspihls? En gang kom en mor med et lite barn på elektrisk trehjulssykkel, og det ble innledningen til en kronikk om latskap. En vinterdag det var gyselig mye snø kom en eldre dame inn med rullator og det ble til en Onsdagspihls om forholdene for oss fotgjengere.
Det er ikke alt som blir kronikker heller, og det er noen som er på vent. For eksempel står drosjene på Tveita på vent, de parkerer på fortauet fordi det er forbudt å parkere i gata, som om det gjør det lov å parkere på fortauet. De trenger en overhøvling, men jeg har tatt saken opp med Drosjesentralen som skal bruke tilfellet i en holdningskampanje. Derfor står den kronikken på vent og blir ikke noe av, dersom sjåførene skjerper seg.
Og så er det noen kronikker som kommer dalene ned, helt av seg selv. Sånn som denne. Jeg satt ved bordet mitt på et forholdsvis fullt bakeri da en eldre kar spurte om han kunne få sitte ved den ledige stolen. Tilfeldighetene ville at han hadde kaffe og jakobkake han også, så vi hadde noe felles. Naturligvis måtte han få lov til å sette seg.
Vi ble fort enige om at jakobkaker er det beste Samson har å by på, men deretter hadde vi liksom ikke noe å snakke om. Jeg var opptatt med mitt, dessuten han hadde sitt å tenke på, han også.
Det var først da han tok fram en notisbok at jeg ble diskret nysgjerrig. Det var en bok som hadde vært med ham en stund, for den var slitt og hadde eselører på alle hjørnene. Kanskje han også var forfatter? tenkte jeg. Så grep han i lommen etter noe å skrive med, men fant ikke noe. Deretter klappet han diskret på de andre lommene, men ikke så diskret at han klarte å skjule irritasjonen over å ha gått fra pennen sin. Jeg spurte om han ville låne min, for jeg hadde ingen hast. Han takket for tilbudet og åpnet notatboka et godt stykke uti, på en side der jeg bare kunne se noen tall.
Han skrev «17/1» og ga meg tilbake pennen. Takket for lånet. Da jeg lente meg fram, kunne jeg se at teksten på siden var datoer. «2/1, 3/1, 6/1, 7/1, 8/1, 9/1, 10/1, 13/1, 14/1, 15/1, 16/1 og altså 17/1.» Jeg kunne ikke dy meg, jeg spurte ham om han samlet på datoer.
Han smilte, og svarte benektende. «Nei, jeg bare noterer de dagene saksbehandleren min på NAV ikke ringer meg tilbake, til tross for at hun har lovet det,» sa han. «Har du ventet helt siden nyttår?» spurte jeg bestyrtet og skulle til å si noe om kosen ved kaffetraktere og oppsigelsesgrunner, da han forklarte at det var verre enn som så. Han har ventet på at saksbehandleren hans skal ringe tilbake til ham siden mandag 20. november 2017.
Jeg påsto at han tullet med meg, men han bladde fram til den første siden i notisboken. Der sto det «2017» og på den neste siden sto det «November» med datoene «20/11, 21/11, 22/11, 23/11, 24/11, 27/11, 28/11, 29/11 og 30/11 etter. Han ga meg boken. «Se selv,» sa han. Jeg tok imot, og det stemte, det han sa. Jeg bladde over til neste side. Der sto det «Desember,» og tallene deretter var ikke til å ta feil av. «1/12, 4/12, 5/12, 6/12 og så videre.» Jeg bladde videre i notisboken, og hver side hadde sin måned med en rekke datoer skrevet opp. «De datoene som ikke står der, er lørdager, søndager eller dager som ikke er arbeidsdag,» forklarte han. Side opp og side ned var det datoer, jevnt og trutt. Hver eneste uke siden 20. november 2017 var gjort rede for.
Igjen måtte jeg spørre om han tullet og igjen benektet han. Saksbehandleren hans på NAV hadde fortalt at han bare kunne ringe, og hvis hun ikke tok telefonen, skulle han bare legge igjen beskjed, så ville hun ringe tilbake. Garantert. Kors på halsen og ti fingre i nesen. Jeg var fristet til å si at hun ikke hadde sagt noe om når hun skulle ringe tilbake, men skjønte at dette ikke var tid for humor. «Hun tar aldri telefonen,» sa min nye venn, «tror du hun kan se at det er meg, og så lar hun det ringe til samtalen går til svareren? Eller har hun blokkert meg?» «Har du forsøkt å sende skriftlig melding?» spurte jeg. «Det er det samme der, hun svarer ikke» svarte han, «og det er en annen notisbok.» Han fisket fram en annen bok og presenterte en oversikt over de gangene han hadde skrevet, og det var ikke rent få, det heller.
«Jeg tror hun unngår meg,» sa han. «Hun gjør seg selv utilgjengelig, for hun tør ikke snakke med meg.» «Er det noe ubehagelig i saken din som gjør det?» spurte jeg. «Ja,» svarte han, «hun står i den sorte gryta helt opp til halsen. Jeg har påpekt en rekke feil hun har gjort, men hun har ikke filla lyst til å rydde opp i rotet hun har skapt. NAV er nemlig ufeilbarlige og står over både leger, Gud og Allah. Men når de vil meg noe, da får jeg tre ukers absolutt svarfrist. Jeg kommer til å bli hundre år før jeg får svar.» Den pågående NAV-skandalen rant meg i hu som det heter, og jeg forsto at den bare er toppen av isfjellet. Trolig finnes det flere skandaler i NAV enn det går an å telle. Her var én av dem. Tenk å ikke svare på to og et halvt år!
«Vet du hva?» spurte han og ventet ikke på svaret. «Hun skjønner jeg er svært misfornøyd og sint, men hun tror jobben hennes er å ignorere meg helt til jeg blir lei av å mase og gir opp å klage. Da tror hun at saken er løst.»
«Men det skal vi nok bli to om,» sa han, fisket fram et par miniatyrkonjakker han hadde kjøpt på polet, tømte én i hvert av kaffekrusene våre. Vi skålte på at saksbehandleren snart måtte bli sagt opp.
PS. Dette er en sann historie, for den som måtte lure.
