Det stunder mot valgkamp, og snart skal vi løpes ned av politikere som vil innbille oss at det er forskjell mellom høyre- og venstresiden, mellom en Arbeiderpartiledet og en Høyre eller FrP-ledet regjering. Det er ikke sant.
Kampen i Norge handler ikke om høyre eller venstre, men om topp og bunn. Vi har en elite som skor seg skruppelløst på samfunnets midler. Med oljepengene har det sneket seg inn en byråkratisk elite som lever av offentlige penger i stor skala, og gjør statsministeren til en fattiglapp – selv om han tjener 1.945.000 kroner.
Eksempelvis tjener administrerende direktør Elisabeth Hunter i Vinmonopolet 3.602.000 kroner, og da lurer jeg umiddelbart på om det virkelig er slik at det er dobbelt så vanskelig å drive Vinmonopolet som det er å drive landet Norge? La gå at vi liker Vinmonopolet, men det er som navnet tilsier, bare et monopol, og har ingen konkurranse. Til tross for en årslønn som nærmer seg fire millioner, klarer hun ikke å få varer (f eks Chivas Regal whisky og Absolute vodka) som bidrar til å fylle den russiske krigskassa gjennom sine eiere (Pernod Ricard) ut av polhyllene, så for min del mener jeg hun kanskje bør vurdere om hun er egnet til jobben? Det er 13 direktører i Vinmonopolet som i gjennomsnitt tjener 1.900.000 kroner (2023), altså omtrent det samme som statsministeren. Å reise rundt i verden å handle vin for et monopol skal altså likestilles med å være statsminister for en nasjon?
Men det finnes mange flere monopoler, og et annet av dem er de fylkeskommunalt eide bompengeselskapene. Bompengereformen som ble vedtatt i 2019 medførte at 60-70 bompengeselskaper ble redusert til fem regionale selskaper, samtidig som utstedervirksomheten av bombrikkene ble skilt ut i eget selskap. De fem bompengeselskapene har nøyaktig samme oppgaver: De skal finansiere bompengeprosjekter og drive bompengeinnkreving. Dette gjør de ved å sette opp og drifte bomstasjoner og de tar opp lån til bompengeprosjekter som nedbetales med innkrevde bompenger.
Det er klart at bompenger er den nye Sareptas krukke, hvor muligheten til å grafse til seg med begge hender er til stede. Rødt-politiker Mímir Kristjánsson kaller dette en tilkaringsindustri, og så lenge oljepengene strømmer inn i landet, vil alle som har muligheten til det, kare til seg så mye av fellesskapets midler som mulig. Og det rare med mange av disse offentlig eide selskapene, er at mens antallet ansatte synker, så stiger antallet direktører. Jeg ville tro det burde vært motsatt, at behovet for direktører synker med antallet ansatte, men nei. De fem bompengeselskapenes lønnsutgifter utgjorde i 2023 112 millioner kroner, og for å styre fem praktisk talt identiske bompengeselskaper er det oppnevnt og lønnet 30 styremedlemmer som i 2023 fikk utbetalt 3,1 millioner kroner.
Det må tydeligvis være strevsomt å være direktør i et bompengeselskap, for de 19 direktørene tjener nesten like mye som statsministeren, i gjennomsnitt 1,5 millioner kroner. Styringskorpset består av nær 50 styremedlemmer og direktører som til sammen har om lag 100 ansatte å holde styr på. I tillegg til seg selv, skal hver av dem altså holde orden på to ansatte til, så det er klart det tar på og bør belønnes rikelig. Til sammenligning har en hvilken som helst førskolelærer minst like mange voksne å holde orden på, i tillegg til barna som skal skiftes bleie på, mates, kles på, leses for, og i det hele tatt. Likevel tjener en barnehagelærer i snitt bare 585.000 kroner, omtrent en tredel. Nå skal rett være rett, for det er ikke alle direktører og styremedlemmer som har noen under seg, slik at de direktørene som har det, har i snitt 6 mennesker å holde orden på. Det er 3 ganger så mange som 2, og jeg tør ikke tenke på hvor slitsomt det må være. Her er det fort å møte veggen, ja. Heldigvis har direktørene lønn under sykdom. For sammenligningens skyld tok jeg kontakt med en av landets største banker, og spurte om hvor mange ansatte en direktør måtte ha under seg for å oppnå samme lønnsnivå som i bompengeselskapene. Svaret varierte fordi det kom an på hva slags avdeling det var snakk om, men det laveste anslaget var 50 og det høyeste 500. Altså, fra 10 til 100 ganger flere ansatte under seg enn bompengedirektørene. Det skal tydeligvis være meget godt betalt å jobbe for selskaper som krever inn bompenger. Når vi hører at bompengene «må» øke, er det slike ting vi må ta med i betraktningen, for så lenge bilister ikke har noe valg, kan bompengeselskapene kreve den prisen de vil og som gir dem blant de feteste lønningene i Norge. Alt de gjør, er å forvalte et monopol, uten et fnugg av konkurranse.
Men vent litt? Uten konkurranse? Kan det stemme, da? Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste at Fjellinjen hadde tatt seg råd til en direktørpost for markeds- og kundeopplevelser. Dette reiser langt flere spørsmål enn det gir svar. For det første påstår Fjellinjen at de befinner seg i et marked, og da lurer jeg på hvilket marked det kan være? For det er jo ikke slik at hvis jeg er misfornøyd med Fjellinjen, for eksempel at jeg synes de er for dyre, kan kjøre til et annet og bedre bomselskap? Og hva kundeopplevelser angår, opplever jeg bare bomstasjonene som en klump på en mast som fyker forbi, og så blir pengene trukket fra kontoen og det er det. Hva mener de med kundeopplevelser? Er det meningen vi skal belønnes med en krystallvase for langt og trofast kundeforhold? Gullklokke etter 25 år, kanskje? Får vi julekort? Eller hva? Uansett, jeg tar det for gitt at å kjøre gjennom bompengeringen fra nå av vil by på helt andre og mer berikende opplevelser enn før. Hvis denne direktøren også skal ha 1,5 millioner kroner eller mer, må vi som er kunder kunne stille krav, mener jeg.
Men heldigvis har Fjellinjen kreative folk som vet å pynte på tallene, slik at de ikke skal virke for store eller for skremmende. I Fjellinjens årsrapport for 2022 heter det: «Bompengeselskapenes utgifter til lønn og administrasjon dekkes i stor grad av utenlandske kjøretøy som passerer i bomstasjonen.» Snakker om mislykket forsøk på å dekke over altfor høye lønnskostnader, men det er i det minste så kreativt at vedkommende bør ha en framtid i reklamebransjen. Det er selvfølgelig slik at en krone er en krone, uansett om den kommer fra norske eller utenlandske kjøretøy, og at selv om utlendinger må betale bompenger, er ingen grunn til å gi seg selv høyere lønn. Det er ikke monopolpenger vi driver med, selv om de har monopol.
Det Fjellinjen glemmer å fortelle, er at mange turister kjører gratis gjennom alle bomstasjonene i Norge, hvilket gjør at ladnet går glipp av mange millioner kroner i inntekt. Derfor er det kanskje ikke sant det Fjellinjen hevder, likevel. Ifølge NRK (19. april 2024) har utenlandsregistrerte kjøretøy i perioden mai 2021-desember 2023 passert norske bomstasjoner for 186 millioner kroner, hvorav 90 millioner ikke er betalt. Det hadde kanskje vært en bedre idé å få samlet inn disse bompengene enn å ansette noen som skal se på kundeopplevelsen ved å passere en stolpe i veikanten?
Og jeg tør ikke tenke på at det er vi i Groruddalen som betaler mest bompenger og dermed brorparten av lønningsposene til denne direktørflokken, som altså ikke gjør stort annet enn å rute bompengene vekk fra Groruddalen og ut til vestkanten.
I denne lønnsadelen som er bygget på våre felles penger, tjener tre av de fem toppsjefene mer enn samferdselsminister Jon Ivar Nygård. Best betalt av de fem har administrerende direktør Trond Juvik i Ferde, som eies av fylkeskommunene Vestland, Rogaland og Agder, med en godtgjørelse på 1.758.835 kroner. Pluss, pluss. Tallet står gjemt blant notene på side 50 i årsrapporten for 2023. Gjennomsnittslønn for mannlige ansatte var 1.039.538 kroner mens de kvinnelige ansatte måtte nøye seg med 749.453 kroner. Betydelig kjønnsdiskriminering der, altså. Til sammenligning fikk alderspensjonister utbetalt 288.000 kroner før skatt i 2023.
Men forskjellene stopper ikke ved lønnsgapet mellom topp og bunn i samfunnet, den fortsetter og forsterkes for hvert lønnsoppgjør. La oss si at forhandlingene resulterer i en økning på 5 %, da vil direktøren i Vinmonopolet få et påslag på 180.000 kroner, mens pensjonisten får et påslag på 14.400 kroner. Forskjellen forklares ved at direktøren ikke skal tape kjøpekraft. Hvis vi lar denne utviklingen gå over fem år, vil direktøren ha fått 776.253 kroner i tillegg, mens pensjonisten bare har fått 62.065 kroner. Slik øker forskjellene i samfunnet, og det er her kampen bør og må stå – mellom topp og bunn. Ikke mellom høyre og venstre.
PS: Tallene er ikke fantasi, selv om det kan virke slik. De er hentet fra selskapenes årsrapporter for 2023 som ligger enkelt tilgjengelige på nett.
