22. mai 2013: Kan jeg få by deg på et lite gebyr?

Jeg kan muligens takke Carl Barks for at jeg har tatt vare på mitt første kronestykke. Fortellingen om Skrue McDuck som tjente sin første tiøring som skopusser inspirerte meg til å spare mitt eget blanke metallstykke. Jeg har det fortsatt, det ligger lett tilgjengelig og minner meg om Aasmund Olavsson Vinjes ord om at «penger er storkna mannesveitte.»

Penger kommer ikke enkelt, men nå for tiden virker det som om alle jakter på lettvint rikdom. Alle vil tjene store penger, men de vil jobbe så lite som mulig for det. Det er én av grunnene til at jeg irriterer meg over Lotto-reklamen som sendes på NRK, prime-time på lørdagskvelden. Du blir nemlig ikke Lotto-millionær, fordi forretningsideen til Lotto og de andre spillselskapene er at du skal tape pengene dine. Det er ganske opplagt, for hva vil skje hvis vi alle vinner en million kroner? Da går Lotto konkurs. Derfor betaler de bare halvparten av innsatsen i premier, og for å snakke i en slags bank-terminologi, så får du en avkastning på minus 50 %. For hver gang du bruker en hundrings, får du halvparten tilbake. Det er dårlig butikk. Naturligvis kan du si at pengene går til en god sak, nemlig klubben din, men det vil være hyggeligere av deg å betale innsatsen direkte til klubben. Da får den mye mer mens du taper det samme.

Hokus, pokus!
En annen lettvinn måte å forsøke å tjene penger på, er å legge et såkalt fakturagebyr på regningene – uten nærmere forklaring. Det betyr at leverandøren krever betalt for å skrive ut en faktura og stort frekkere er det vel ikke mulig å være? Det er naturligvis fristende å gange antall årlige fakturaer i en bedrift med f eks 75 kroner, for den slags kan det fort bli mange kjappe kroner av. Dette finnes det et effektivt tiltak mot, men før jeg røper løsningen må vi en tur innom Oslo kommune.

Jeg, som alle andre huseiere i denne byen, får hvert kvartal en regning fra Kemnerkontoret. Her innkreves penger for vann, avløp, renovasjon og feiing, men når jeg kikker nærmere er det tydelig at kommunen driver kreativ bokføring.

For det første betaler jeg et såkalt «standplassgebyr,» som i følge kommunens egen nettside skal være «stedet der renovasjonsbeholderen er plassert.» For dette betaler jeg 410 kroner årlig – men søppeldunken står visselig på min egen tomt – som jeg for øvrig betaler formueskatt av hvert år. Jeg skal altså betale leie til kommunen når dunkene står på min tomt. Burde det ikke vært omvendt? At kommunen betaler meg for å leie plass på tomata? Jeg betaler allerede 5255 kroner for tømming, så de 410 kronene får jeg med andre ord ikke noe som helst for. Kall det gjerne fakturagebyr.

For det andre betaler jeg 310 kroner årlig for noe kommunen kaller «abonnementsgebyr» tilknyttet vann og avløp. Du har naturligvis gjettet at dette kommer i tillegg til de 5237 kronene jeg betaler for at kommer vann ut av kranene og at avløpet blir tatt hånd om. De 310 kronene får jeg med andre ord ikke noe som helst for. Kall det gjerne fakturagebyr.

For det tredje betaler jeg 112 kroner i noe som kalles «boligtilsyn,» og som skal ha noe med skorsteinen å gjøre, men jeg aner ikke hva. Pipeløpet skal feies hvert fjerde år, og for dette betaler jeg 92 kroner årlig, eller 368 kroner for hver feiing. De 112 kronene får jeg med andre ord ikke noe som helst for. Kall det gjerne fakturagebyr.

Jeg betaler med andre ord 812 kroner i fakturagebyrer til kommunen. Det finnes et annet ord som er riktigere: Skatt.

Abra kadabra!
Jeg hadde jobb i spedisjonsbransjen etter verneplikten, og der tøyset vi med å føye til et punkt på fakturaene som vi kalte «GDSGD» og som skulle koste 100 kroner. Forkortelsen betød: «går det, så går det.» Vi lo godt, men i dag har det altså blitt virkelighet.

Det er så jeg kan mistenke kommunen for å ha lært av flyselskapene. I følge Aftenposten sto de forskjellige gebyrene for 11,6 % av Norwegians inntekter i 2011, totalt 1,2 milliarder kroner. Ryan Air regnes for å være blant de absolutte verstingene, og blant de oppfinnsomme gebyrene flyselskapene har klekket ut, er gebyr for å ha med bagasje, for å betale, for å få billett og for å få sitteplass.

Denne teknikken kan vi karakterisere som en pulverisering av de faktiske kostnadene. Produktet plukkes fra hverandre i sine enkelte bestanddeler, og så må du sette det sammen igjen selv under påskudd av at det er til din egen fordel. Omtrent som et byggesett. Det fine for leverandøren er at summen av enkeltprisene blir høyere enn totalprisen.
Tenk deg om du skulle kjøpe melk på samme måte. I dag koster den 10,80 kroner, men med pulveriseringsmetoden kan den koste bare 9,99 kroner. Og det er jo mye billigere, ikke sant?
Nei, vent!
Vil du ha med kartong, sier du? Ja, da koster melkekartongen 99 øre. Og vips, så er prisen 10,98 kroner.
Nei, vent!
Vil du kunne åpne kartongen også, sier du? Ja, da må du kjøpe en skrukork, og den skal du få for bare 22 øre. Og vips, så koster melken 11,20 kroner. 40 øre mer enn før, men likevel har meieriet klart å innbille deg at du har gjort et godt kjøp.

Snipp, snapp, snute!
Tilbake til hvordan du kan forholde deg til fakturagebyrer. Du vet, det er ikke akkurat gratis å betale heller. Du skal ha en datamaskin med internettforbindelse, datamaskinen og modemet må ha strøm, du skal ha og oppgradere systemprogramvare og nettleser, du skal ha nettbank, konto og kodebrikke – og ikke minst må du bruke dyrebar tid til å betale. Det er ganske klart at alt dette også koster – og for min egen del har jeg funnet ut at det tilfeldigvis koster det samme som fakturagebyrene. I melding til mottageren skriver jeg derfor at jeg har fratrukket et betalingsgebyr, uten nærmere forklaring. Det fungerer overraskende bra, for det er de færreste bedrifter som har lyst til å miste kunder.

Bortsett fra Oslo kommune, for Kemnerkontoret gir ikke fem øre for å gå til utpanting, samme hvor kamuflerte fakturagebyrene er. Men så trenger heller ikke Kemnerkontoret å ha fornøyde kunder.

For å vende tilbake til verdens rikeste and: «Pass på ørene, så passer kronene seg selv.»

 

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.