22. mai 2019: Ekspedisjon i de dype byskogene

Her om dagen bega jeg meg inn i en av de dype byskogene, nedover i en dyp dal der en elv vekselvis slynger seg i svinger og kaster seg utfor stup og ned i bunnløse juv. Tunge trær lener seg over elven, og en smal vei, som brukes av de innfødt, snirkler seg rundt trestammene.

Jeg var ikke alene. Jeg hadde med meg en erfaren utforsker, et barnebarn på halvannet år. Det var ikke noe som gikk henne hus forbi, hun fikk med seg de minste detaljer og gjorde meg høflig oppmerksom på det forunderligste. En halvannenåring har naturligvis et begrenset ordforråd, eller det kan virke sånn, i begynnelsen. Når hun sa «deie» til alt hun pekte på, så var det ikke fordi alt var likt eller det samme. Nei, når jeg hørte nøyere etter, var det forskjell på uttalen. Hun kunne legge trykk på den første e-en, og da betød det «stein.» La hun trykk på den siste e-en, betød det «kaste steiner.» La hun trykk på i-en, betød det at hun hadde oppdaget en sjelden plante som vi straks måtte undersøke. La hun trykk på den første e-en og i-en, betød det at vi skulle spise rosinboller. Disse ordene kombinerte hun med fingerspråket, for blant annet å forklare hvor vi skulle kaste steiner, eller hvor posen med rosinboller befant seg. Rosinbolleposer lar seg nemlig ikke skjule, uansett hvor mye du prøver. Halvannetåringer har både superhørsel og røntgensyn, og hører den minste rasling i papiret og ser tvers gjennom alle gjemmesteder. 

Klar, ferdig – kast!

Hvis det er én ting halvannetåringer er opptatt av, så er det å kaste steiner ut i vannet, slik at det lager reale plaskelyder. Det er om å gjøre å finne et sted der det er mye småstein, og som ligger et sted der elven renner stille og det ikke er så langt ned til elvebredden at hun ikke faller ned og uti. Vi kunne med andre ord ikke kaste steiner hvor som helst, men vi fant et sted som oppfylte alle krav til steinkasteplass. Noe annet som kjennetegner halvannet år gamle jungelguider, er at de ikke har en oppfattelse av tid. Mens vi voksne gjerne blir lei av å kaste stein etter en stein eller to, med mindre det er gode muligheter til å kaste smutt, så blir en halvannetåring aldri lei av å kaste stein. Derfor brukte vi omtrent tjuefem minutter på å flytte elvebredden et stykke vestover, før vi gjorde et forsøk på å komme tilbake til stien. Men så enkelt var det ikke, for plutselig oppdaget vi en pinne! Ikke en hvilken som helst pinne, men en pinne med spesielt gode flyteegenskaper og som av den grunn måtte sjøsettes. Følgelig gikk vi tilbake til elven og sjøsatte pinnen som deretter seilte sin vei ned mot fjorden. For alt vi vet har den funnet veien videre ut over i Europa. Da vi hadde sett pinnen vel av sted, oppdaget vi en masse småstein som vi ikke hadde sett tidligere, slik at vi måtte kaste stein en god stund til. Elvebredden kom enda lenger vestover.

Et litt dårlig bilde, men ser du godt etter, oppdager du rådyret i bakgrunnen.

Men plutselig, brått og uventet ble vi forstyrret av en ilter skvatring over hodene våre, en gråtrost fortalte, så vidt jeg kunne forstå, at den hadde lagt redet sitt i en greinkløft nettopp i det treet vi sto under, og den trolig gjorde det klart at vi var uvelkomne. Kunne vi vennligst pigge av? Det kunne vi, naturligvis, for ingen av oss hadde til hensikt å bli uvenner med en gråtrost. Det var først etterpå jeg forsto at gråtrosten ikke hadde jaget oss bort, for den var ikke det spøtt redd oss, men den ville gjøre oss oppmerksomme på et rådyr som kom ruslende. Min erfaring med rådyr tilsa at det ville forsvinne før noen av oss ville rekke å si kake, men der tok jeg feil. Akkurat dette rådyret syntes min halvannet år gamle jungelguide var så spennende at det måtte kikke litt nærmere på henne. Ikke altfor nærme, men på passe behørig avstand. Vi ruslet gjennom busker og kratt, og rådyret fulgte etter oss. Et par ganger stoppet jeg og tok et bilde med mobiltelefonen, men selv ikke det kunne frata rådyret nysgjerrigheten. Men så, store skrekk og gru! Like plutselig kom det tre zombier gående, tre hengslete zombier fra en eller annen videregående skole. De sa ikke noe, men stirret ned i mobiltelefonskjermene sine mens de gikk. De snakket ikke engang med hverandre, selv om de var i følge. Slike zombier har nok god trening i å gå og stirre på mobiltelefonskjermer samtidig, for ingen av dem snublet i noen av røttene. Jeg forsøkte å tiltrekke meg oppmerksomheten deres, slik at også zombiene skulle få se rådyret, men det nyttet ikke. De verken så eller hørte, og når jeg tenker etter så var det nok til det beste. For alt jeg visste var zombiene sultne, og da kunne jo rått rådyrkjøtt være fristende. Vi lot zombier være zombier og lot dem gå alene innover i jungelen.

Deretter møtte vi en svarttrost som var på jakt etter mat og rotet det ordentlig til på bakken. Den slang pinner og gammelt løv til alle kanter og brydde seg overhodet ikke om at vi sto en halvmeter unna og så på eller at min jungelguide pekte på den og sa at det var en fugl. Når hun sier dei-e med mellomrom mellom i-en og den siste e-en betyr det nemlig «fugl.» Jeg har lest at enkelte fuglearter snakker seg imellom og at de forteller hverandre hvilke mennesker som er til å stole på og hvilke som ikke er det. Jeg vet ikke hvordan de eventuelt gjør det eller om det er sant, men jeg tenkte et øyeblikk der vi sto at kanskje den svarttrosten som fikk et eple av meg hver dag i vinter har fortalt om det til kameratene sine, som kanskje ikke var like heldige. Svarttrosten er forresten Sveriges nasjonalfugl, dersom noen skulle undre.

Så måtte vi kaste noen pinner ut av stien, men det var bare helt til jungelguiden min husket at vi hadde proviantert på bakeriet og at det skjulte seg en pose med nystekte rosinboller i sekken. Halvannetåringer kan være veldig tålmodige mennesker, som når de kaster steiner ut i vann, men når det gjelder rosinboller, finnes de ikke tålmodige i det hele tatt. Vi måtte derfor haste ut av jungelens dyp og finne oss en passende fin benk i solsiden for å åpne posen med bakervarer. Naturligvis fikk hun lov til å velge først, og med den største selvfølgelighet plukket hun ut den bollen med flest rosiner.

Akkurat den samme rosinbollen som jeg ville ha, men er man halvannet år, så er man halvannet år og da har man rangen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.