Russetiden er ikke hva den var, så vidt jeg har skjønt – men det har den visst aldri vært. Det var den heller ikke det året jeg var russ, i 1974. Året før hadde den tradisjonelle russeturen gått til Kongens by, til København med danskebåten, slik russeturene lenge hadde hatt for vane. Akkurat året før det skulle bli min tur, hadde russen blamert seg så kraftig i København at byen erklærte dem for uønsket i all framtid. København klarte seg utmerket godt uten norsk russ.
Det er klart at det ikke var noen genistrek å male barter på Den lille havfruen på Langeline, bade i Gefionspringvannet ved enden av Amaliegade eller i Storkespringvannet på Høibro Plads, og det var i hvert fall ingen genistrek å drite (bokstavelig talt) i Nyhavn eller å spy på Kongens Nytorv. Det er lett å forstå at slike gjester ikke ble ønsket velkommen tilbake. At russebrølet opprinnelig er dansk, var naturligvis ingen formildende omstendighet.
Da høsten i tredjegym tok til, var det med en viss spenning jeg møtte opp til min første dag i mitt siste skoleår på Teisen skole, for den gangen gikk vi til skolen, det var tross alt ikke mer enn fire kilometer. Tredjegym betød at det ble skikkelig alvor, vi skulle snart opp til en eksamen som ville bli betydningsfull for resten av livet. Vi som fikk ta artium var privilegerte, det var ikke mer enn femten prosent som kom inn på gymnas, så det forpliktet å være blant de utvalgte.
Likevel, allerede i den andre uken begynte mange å trene på russebrølet. Chickelacke, chickelacke, show, show, show ljomet i trappeoppgangene, selv om vi bare var i august. Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow brølte de ivrigste i hvert friminutt. Det var bare å glede seg, og på å øve seg i å åpne ølflasker. Halve eksport gikk det i, hvis du ikke var hektet på stoff som preludin. «Prelle», blant innvidde, og det skulle ikke være farlig i det hele tatt, og var i hvert fall billigere enn øl. Preludin heter i dag Phenmetrazin og er i slekt med amfetamin og er så forbudt som et stoff kan bli. Men det visste de ikke da, de som brukte det.
Naturligvis hadde vi russetreff, som oftest på Chateau Neuf, men hva det egentlig gikk ut på, bortsett fra å drikke øl og å rope russebrølet, har gått i glemmeboka. Sannsynligvis var det mest fest for festens skyld, og det kan sikkert være greit nok. Kanskje ville vi skape minner, men jeg har i tilfelle for lengst glemt hva det skulle ha vært.
Sånt sett kan vi si at dagens russ holder tradisjonen i hevd. Utenfor boligene til ukrainske flyktninger, løper de fram og tilbake, og urinerer og spyr på parkeringsplassene og har det skikkelig gøy og får sikkert flyktningene til å føle seg velkomne til et sivilisert land.
På Teisen hadde vi én russebil, og den delte vi mer eller mindre alle på det året, enten vi betalte for den eller ikke. Vi trengte ikke sitte mye i eller på den, det holdt lenge med et kvartal eller to, så var vi fornøyde. Resten av russetoget kunne vi gå, det var like moro, for da var vi nærmere publikum. Russebilen var en gammel militærambulanse som ikke hadde andre modifikasjoner enn å ha blitt malt rød med hvit tekst, og hadde det ikke vært for at det var bensin på tanken, hadde vi aldri fått solgt den etterpå. Forskjellen til dagens monsterrussebusser i mangemillionersklassen er formidabel, men jeg kan ikke forstå at vi hadde det noe mindre morsomt, eller at vi ville hatt det mye gøyere hvis vi hadde hatt enda en russebil eller buss.
Bortsett fra det vanlige russebrølet, fantes det andre rop; som: «Skarru værra, virru værra blåruss? NEI FOR FAEN! Skarru værra, virru værra rødruss? JA, FOR FAEN!» Her var poenget å rope FAEN så høyt du bare kunne, men det ble i det minste jeg ganske fort lei av og syntes var svært så fantasiløst, så på Teisen fikk jeg oss til å rope: «Skarru værra, virru værra blåruss? NEI, TAKK! Skarru værra, virru verra rødruss? JA, TAKK!» i stedet, hvilket vakte almen munterhet blant publikum langs toget. Nettopp det at alle før og etter oss ropte på fanden og publikum forventet det, gjorde ropet vårt mest populært – og så ble det da også kopiert av andre etter hvert.
«Få russekort!» ropte småungene, for russekort var én av de få tingene noen av oss brukte penger på. Stort sett gikk det i russelue, mens skolesymbolene i rød og hvit filt ble klippet til på egen hånd. Det var ingen grunn til å betale et firma for såpass enkle oppgaver. Det beste teksten på russekort er etter min mening fortsatt: «Her har du et russekort, din drittunge», for det var jo bare ukjente unger som ville ha dem. På Teisen skulle vi ha en figur på russekortet som jeg ikke ønsket å identifisere meg med; en snydens, ubarbert fyr med rompa bar og tunga ute, liggende i delirium blant oppkast og tomflasker. Derfor tegnet jeg heller personlige russekort til alle som ville ha, selv om det tok sin tid. I dag vrimler det av firmaer som produserer russeeffekter, for russetida har blitt big business, og det er om å gjøre å loppe russen eller foreldrene for det de måtte ha av penger. Men allerede da burde jeg kanskje ha sett hva som skulle komme?
Det ble ikke russetur til København på meg og mine medruss som du har skjønt, derfor bestemte russestyret at turen det året skulle gå til en strand i Spania med billig alkohol, og kostet 3700 kroner. Det tilsvarer 29 271 kroner i dag, og da kommer spriten i tillegg. Hvis det var for drikkingens skyld de dro til Spania, ville det vært bedre økonomi å handle sprit på polet og blande med brus fra Jarlsberg mineralvannsfabrikk (som hadde verdens beste sitronbrus), men den slags matematikk hadde vi ikke på skolen.
Jeg vet ikke hvor mange som dro til Spania, men for min del foretrakk jeg å ta russeturen i kano på Børtervann i Østmarka, sammen med tre andre, likesinnede. Jeg handlet inn to langpils, én til fredag kveld og én til lørdag kveld, og så vidt jeg husker hadde vi en super russetur med bål, gitarspill, russesanger og andre innslag. Selv hadde jeg skrevet min første revy, og framførte et par av numrene derfra. Jeg tror også jeg var våken til sola sto opp begge dagene, og fikk meg et par knuter.
Russebusser var ikke funnet opp, og hva russeklær angikk, var det bare de gærneste som kjøpte rød kjeledress. Bildet som følger med denne Onsdagspihlsen viser at det holdt lenge med en enkel lue, og eventuelt røde klær vi måtte ha fra før. Hadde vi ikke røde, brukte vi det vi hadde, gjerne blått. Vi var ikke noe mindre rødruss av den grunn. Ingen av oss hadde hørt om popularitetskonkurranser eller elever som satte seg eller foreldrene sine i milliongjeld for å tilhøre et russebusstyranni. Men hvor gikk russefeiringen galt? Når ble det greit å etablere russetida som en forbruksfest som har gått over stokk og stein? Hvorfor ble det innafor å caste medmennesker for å skape en ekskluderende elite?
Utfordringen, som det kanskje snakkes alt for lite om, er at russetiden har blitt markedsstyrt og er ikke et arrangement i skolens regi, men et privat foretak, og det begynte allerede i min tid. Russetida kan legges når som helst, men mye tyder på at vi ikke bør overlate russetida til griske markedskrefter som bare tenker på inntjening. Vi ser allerede nå hvordan det har gått, med alkoholforgiftning, hjernehinnebetennelse, klamydia, hørselsskader, slåsskamper, knekte neser, søppel og dritt og nattlige ordensforstyrrelser. Hvis vi trendforlenger dagens russetid like langt fram i tid som min russetid er bakover i tid, kommer russen til å ha rød- eller blåmalte russefly og rope: «Skarru bryræ, virru bryræ? NEI FOR FAEN!» Det går til helvete med miljøet, men det går i det minste på første klasse når de flyr over til Las Vegas for å spille, drikke og overvære kamper i fribryting. Du er jo russ bare én gang.
Jeg tror, som sagt, at vi hadde det minst like morsomt for femti år siden, og jeg tror russetida kan bli like bra i framtiden, selv om den er mer jordnær. Det er et spørsmål om definisjon, og det er ikke sikkert vi skal la sleske pengepugere definere russetida.
Russelua mi har jeg for øvrig ennå, hvis noen lurer.
