Det har hendt at jeg har slengt meg med Alnarusken, for å yte min skjerv til å rydde opp langs den flotte elva som renner gjennom dalen vår. Det vil si, egentlig synes jeg Alnarusken burde være helt unødvendig. Folk bør klare å levere egen søppel på avfallsstasjonene, når de først har klart å kjøre til Alna for å dumpe den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å kjøre en kilometer eller to ekstra, etter at du har fått søppelet inn i bilen?
Jeg husker spesielt en gang på begynnelsen av nittitallet at jeg hadde fått æren av å rydde i leirskråningene like nord for gamle Bryn bro, der blåbussen i sin tid kjørte over til eller fra Fyrstikkbakken. Skråningen var temmelig høy, den var klissvåt, leirete og veldig glatt. Helt nederst, nede i vannet, lå en hel kjøkkeninnredning med skap, skuffeseksjoner og dører i en salig haug. Det var tydelig at noen hadde hatt det travelt med å slenge det fra seg. Sikkert sent en kveld, for ikke å bli oppdaget. Jeg skled ned, bokstavelig talt, for å hente den første skuffen. Jeg bakset meg opp en sju-åtte ganger fordi jeg gjerne skled ned igjen før jeg klarte å klatre helt opp, litt som kong Sisyfos som av de gamle greske guder ble dømt til å rulle en stein opp på et fjell, og hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Jeg fikk omsider brakt den første skuffen opp til kanten og lagt den på trygg grunn. Jeg skjønte det ville bli en lang kveld, særlig når jeg skulle gyve løs på høyskapene.
Alnarusken den gangen ble ledet av Boris Hansen, en mann som alle i byen kjente. Han ble født i 1922 og var aktiv motstandsmann under krigen. Han ble involvert i den kommunistledede delen av motstandsarbeidet i Oslo og arrestert i 1942 under Gestapos aksjon mot partiledelsen, som på den tiden holdt til på Grorud. Han ble forhørt under tortur på Møllergata 19 før han ble sendt til Grini, og deretter til Sachsenhausen. Han ble dømt til døden, men på grunn av hans unge alder ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Han satt i Natzweiler og Dachau hvor han ble hentet ut av de hvite bussene i 1945. Senere samme år ble han ansatt i Oslo som politikonstabel hvor han tidlig ble opptatt av trafikksikkerhet og skolepatruljer før han begynte i kommunen hvor han administrerte den nye bydelsordningen som ble innført i 1973. Tre år senere tok han initiativ til Rusken og ledet arbeidet i egenskap av ruskengeneral helt fram til 1998. Boris Hansen ble tildelt St. Halvard-medaljen, Kongens fortjenstmedalje i gull og Bymiljøprisen. Han døde i 2007, 85 år gammel. Det var Boris som hadde betrodd meg denne skråningen, og det var ingen grunn til å skuffe ham eller klage over litt søle til en mann som hadde sittet i konsentrasjonsleir.
Så jeg gjøv løs på oppgaven, om ikke med lyst, så i det minste med en god porsjon sisu. Jeg begynte med de små delene for å opparbeide meg litt teknikk, fordi teknikk skulle vise seg å bli nøkkelen til å få haugen med skrot opp. Det gikk ganske langsomt i begynnelsen, men etter hvert fikk jeg draget på det og etter et par-tre timer var jeg faktisk ferdig. Haugen med gammel kjøkkeninnredning var flyttet fra Alna opp til kanten av Smalvollveien. Jeg lignet mest av alt en golem, dette menneskelignende vesenet som i jødisk mytologi er laget av leire. Jeg var full av søle, kliss og leire, men klær kan vaskes og jeg var ikke lenger hjemmefra enn at jeg kunne gå. Boris hadde dessuten sørget for varme pølser, og jeg innrømmer gjerne at jeg syntes jeg hadde fortjent et par av dem etter denne innsatsen.
Men før jeg gikk bort til pølsekjelen, tok jeg en kikk i skuffene og skapene som jeg hadde dratt opp, og der fant jeg sannelig en forsikringspolise fra noen på Etterstadsletta. Den tilhørte garantert dem som hadde kastet fra seg eller fått kastet det gamle kjøkkenet sitt i Alnaelva, for det var ikke sikkert at de hadde gjort det selv. Det kunne meget vel ha vært en håndverker som hadde lovet å kjøre bort det gamle kjøkkenet mot god betaling, og som tok en innersving for å putte noen ekstra kroner i lomma.
Da jeg kom bort til pølsekjelen, lo Boris av utseendet mitt samtidig som han takket for innsatsen og rakte meg en pølse i lompe. Han mente det var mer enn tydelig at jeg hadde gjort mitt. Da trakk jeg fram forsikringspolisen, viste ham den og sa at vi nå visste hvem som hadde slengt fra seg sitt gamle kjøkken. Og så spurte jeg om hva vi kunne gjøre med det? «Nja», svarte Boris, «vi er ikke Politiet, så det er ikke mye vi kan gjøre, dessverre». «Det var da forbannet også», svarte jeg, «at folk skal slippe unna med sånt, når vi vet hvem de er?» Men Boris visste råd. «Du kan ringe fra Alnarusken og skremme vannet av dem», sa han. «Går det an det, da?» spurte jeg, tvilende, men Boris bare smilte og sa at det var det minste de hadde fortjent. Å skremme dem litt var innafor.
Følgelig grep jeg mobiltelefonen, og ringte. Etter tre-fire ring svarte en dame, og da presenterte jeg meg som representant for Alnarusken i Oslo kommune og forklarte at vi hadde funnet en forsikringspolise med hennes navn på, og at det kanskje var litt dumt at den fløt omkring. Hun ble oppriktig glad for den gode nyheten, og da jeg opplyste om at vi kunne sende polisen til henne, bekreftet hun adressen som sto på papiret jeg holdt i. «Og så har jeg en litt dårligere nyhet», fortsatte jeg. Da hørte jeg hun fikk hjertet i halsen, og det ble ikke bedre da jeg forklarte at vi hadde funnet polisen i den gamle kjøkkeninnredningen hennes. Hun skjønte tydeligvis hva jeg mente, for hun ble temmelig spak. «Hva skjer nå?» pep det svakt i den andre enden. Jeg lot henne lide noen sekunder før jeg svarte at «Alnarusken kan ikke gjøre annet enn å overlate saken til Politiet , og så må de bestemme hvordan de vil følge opp. Det er ikke opp til oss». Det ble stille i den andre enden, lenge. Så la hun på.
På én måte var det kanskje litt dårlig gjort, men på en annen måte synes jeg heller ikke folk skal få lov til å dumpe gamle kjøkkeninnredninger i Alnaelva ustraffet. Naturligvis kontaktet vi ikke Politiet, det viktigste var at damen trodde vi kontaktet Politiet. Slik at hun kunne bli litt svett i håndflatene og i panna hver gang telefonen ringte eller noen banket på døra. Kunne det være fra Politiet denne gangen?
Jeg tror at de første ukene etter samtalen var verst, og så ble det sikkert bedre etter hvert. I dag tror jeg det har gått over, men at hun lærte noe. Forhåpentligvis.
