Stortingsvalget er overstått. Alle har fått noe å ergre seg over og noe å glede seg over. Noen jubler mer enn andre, noen slikker sårene sine og atter andre lykkes mer eller mindre i å skjule skadefryden. Det er som det skal være. Den portugisiske forfatteren José Maria de Eça de Quieroz skal ha sagt at «politikere og bleier har én ting til felles, begge bør skiftes regelmessig og av samme grunn.» Åtte år er lang tid, ideene blir brukt opp, velgerne går lei og skal jeg være ærlig, det er fint at våre ombudsmenn og -kvinner vet at de kan få oppsigelse, akkurat som oss andre.
Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck skal ha sagt at det er to ting du ikke vil vite hvordan blir til, det ene er politikk og det andre er pølser. Siden det har vært mye politikk i monitor den seneste tiden, tenkte jeg å vie denne Onsdagspihlsen, nummer 200 i rekken av Onsdagspihlser siden begynnelsen i 2013, til pølser.
Verdensrekorden i pølsespising skal visstnok holdes av en kar som heter Joey Chestnut, som i 2009 fikk stappet i seg 75 pølser på under 10 minutter, eller 8 sekunder på hver pølse. Det er ingen grunn til å være imponert over prestasjonen. Spisekonkurranser er en skam og et hån mot mennesker som sulter, selv om pølser ikke kan sendes til land der folk lider nød. Det handler ikke om det, det handler ganske enkelt om sivilisert oppførsel.
Wienerpølse heter Frankfurter i Wien fordi den visstnok ble funnet opp av en slakter og pølsemaker i Frankfurt am Main i Tyskland. Han skal ifølge sagnet ha flyttet til Wien, og det er slik ordet wienerpølse oppsto, sies det. Det skal også være han som fant på å farge pølseskinnet rødt og som gjør at vi nordmenn er nødt til å spise røde pølser når vi kommer til København. I begynnelsen ble wienerpølser kun servert ved store og viktige begivenheter, som kroningen av en ny konge. Den første serveringen skal visstnok ha forekommet under kroningen av Maximillian 2., keiser av Det tysk-romerske riket fra 1564 til 1576. Det fun-factet om pølser jeg har størst sans for, er at pølser var det første måltidet som ble inntatt på månen. Niel Alden Armstrong og Edwin «Buzz» Aldrin hadde dette som middag, men jeg vet ikke om de hadde med seg ketsjup, sennep eller lomper. Derom tier historien. Vi vet heller ikke hva keiser Maximillian fikk av tilbehør, men det skulle ikke forundre meg om det var Sauerkraut.
Og siden lomper er nevnt, må det være tillatt å peke på den usle fattigdommen innen matveien som dagligvarekjedene i Norge har påført oss. Hvis vi spoler tilbake til 80-tallet var lomper et østlandsfenomen, og ellers ganske ukjent. Jeg har slekt i Bergen, og hver gang vi dro på besøk, måtte vi ha med en masse lomper, slik at det kunne bli fest mellom de sju fjellene. Venner og naboer strømmet til, for pølse i lompe var eksotisk. Naturligvis oppdaget dagligvarebransjen at lomper var populært, og slik fikk hele Norge lomper og dermed ble forskjellene mellom landsdelene enda litt mindre. Venner og naboer sluttet derfor å stimle sammen rundt lompepakkene ettersom de kunne kjøpe sine egne når de ville, og de eneste som gledet seg over elendigheten, var kolonialgeneralene. Hva mat angår, spiller det snart ingen rolle om du er i Tromsø, Bergen eller Brekkestø. Selv i Østfold får du kjøpt ananasbrus fra Oskar Sylte, så Nordvestlandet har blitt én turistattraksjon fattigere.
I Bergen spiser de for øvrig ikke pølser, men «hot dogs». Det er et uttrykk som stammer fra England fordi noen en gang skal ha mistenkt at pølsene kunne inneholde hundekjøtt. Kanskje kommer det av at bergenserne har kunnet reise til England på harrytur og tatt med navnet tilbake? Hvilket minner meg om et par strofer fra en trøndersk revyvise: «En hund gikk inn til slakteren, men den kom ikke ut igjen» og «Og la meg ikke glemme at, min tante hun har hatt en katt.» Joda, vi kan le, men det er godt å ikke vite hva, likevel. På Island spiser de heitur pylsur, og har sennep og ketsjup nederst i brødet og pølsen oppå.
På sekstitallet fikk du kjøpt rå pølser i matbutikken, de var bleke, nærmest hvite og bare synet av dem fikk de fleste til å miste appetitten, selv blant oss med erfaring fra blodklubb, lever og hvalbiff. De ga deg den samme følelsen som brunsnegler gir i dag. Og det var trolig bare husmødre med erfaring fra kokkeyrket som visste å koke dem på riktig måte. Jeg var speider på slutten av sekstitallet, og på en av hytteturene sto pølser på menyen lørdag kveld. Alle skulle ha med egne pølser mens troppen holdt lomper, ketsjup og sennep. Alle, så nær som én, hadde med seg wienerpølser, og sistemann hadde med seg slike blekhvite, ukokte pølser. Pølsene ble slengt opp i en diger felleskjele, og da middagen var overstått, fløt de hvite pølsene ensomme og forlatt igjen i buljongvannet. Ingen ville spise dem, og i hvert fall ikke han som hadde hatt dem med seg. Han hadde klokeligen forsynt seg av andres.
Ganske annerledes var det med pølsekiosken i Lille Grensen, som på det samme sekstitallet trolig var byens beste pølsekiosk. Den lå inne i portrommet omtrent midtveis på østre side. Det hendte vi tok trikken til byen, ene og alene for å kjøpe pølse der. Men én dag skjedde det noe som revolusjonerte pølsespisingen i Oslo, kiosken kunne varte opp med rekesalat som tilbehør, servert i brød og med lompe som tak, såkalt «Spesial». Ryktene nådde oss fort og køen av pølsekunder gikk ned til grandhjørnet. Så kan Maemo få mange stjerner den vil, men matopplevelsen kan uansett ikke hamle opp med den hos pølsekiosken i Lille Grensen.
København er pølsevognens hovedstad, selv om den kom senere dit enn i Norge og Sverige. Det var en Charles Svendsen Stevns som i 1910 forsøkte å få tillatelse til å selge varme pølser med rundstykker på gaten i den danske hovedstaden, men søknaden ble avslått av politiet. Dette til tross for at den godeste Stevns kunne vise til suksess med hele syv pølsevogner i Kristiania. Stevns var dessuten, eller kanskje først og fremst, musiker og kapellmester. Han opptrådte flere ganger ved kongelige begivenheter, som når det var ball på slottet eller da keiserinne Alexandra Feodorovna Romanova av Russland gjestet Danmark. Også i Norge oppnådde han å spille for våre kongelige, Oscar 2. og hans hoff.
Men det var først og fremst pølsevognene sine Stevns var opptatt av. Og da han i 1918 søkte enda en gang, vant han frem, selv om det tok nesten tre år før avgjørelsen falt. Tirsdag 18. januar 1921 startet salget av pølser på åpen gate i København. Det var en så stor begivenhet at Ekstrabladet fant plass til den på forsiden: 6 pølsevogner stilte opp på rekke til ære for fotografen. Også Politiken og Berlingske ga nyheten bred dekning, mens BT unnlot å nevne det til fordel for en langt mer spennende og sensasjonell nyhet: Det var nemlig kommet aldeles sikre bevis for at det bodde mennesker på planeten Mars.
I Danmark var det helt opp til 1960-tallet ikke regnet for god oppførsel at anstendige piker oppholdt seg ved en pølsevogn – det var usømmelig for en ærbar kvinne å putte en lang, rød pølse i munnen på offentlig sted, mente man. Hvem skulle tro det om Danmark?
Så, for å vende tilbake til politikken: Noen partier endte altså under sperregrensa, men det er ikke så nøye – det er mange nok av dem på oversiden. Sånt sett ble dumpekandidatene en pølse i slaktetida.
