23. august 2017: Lov om kontroll med politisk markedsføring

La meg bare ha sagt det med én gang: Det finnes ikke noe som heter «Lov om kontroll med politisk markedsføring.» Det kommer heller ikke til å bli vedtatt en sånn lov. Det finnes ikke en eneste politiker i Norge som er dum nok til å vedta en lov som stiller de samme millimeterkravene til dem selv, som de har pålagt andre. Hvis de gjør det, ville vi neppe ha én politiker på frifot etter den første valgkampen.

Jeg vet det vi ikke bare kan vedta og implementere en lov om politisk markedsføring, for trolig vil den bryte med viktige prinsipper. For eksempel vil den sikkert komme i konflikt med Grunnlovens § 100, den om trykkefrihet. Skal demokratiet kunne fungere, så må alle stå fritt til å fremsette kritikk, politiske meninger og forslag.

Politikerne er flinke til å debattere og diskutere og å komme med fagre løfter, store ord og fett flesk. Dessverre viser de ikke den samme iver når det gjelder å fortelle den hele og fulle realismen bak forslagene sine. Da er det mye morsommere å gi sine politiske motstandere det glatte lag og fortelle hvor feilslått deres politikk kommer til å bli samtidig som de roser seg selv opp i skyene.

Men hvis vi gjør et tankeeksperiment, og tenker oss at politikk er et produkt på linje med et hvilket som helst annet produkt. At Arbeiderpartiet ikke er vesensforskjellig fra en DAB-radio. At Høyre ikke er veldig ulikt en flybillett. At Venstre er det samme som en brødrister. Og så videre. Hva da? Hvordan ville det vært for partiene å markedsføre seg overfor kundene? Hvordan vil det være for partiene å måtte forholde seg til de samme paragrafene i markedsføringsloven som alle andre som selger noe? Forskjellen er jo bare at vi betaler partiene med stemmeseddelen i stedet for med pengeseddelen? Så hvorfor skal ikke partiene forholde seg til de samme lover, regler og prinsipper som selgerne av DAB-radio, flybilletter og brødristere?

Urimelig handel er forbudt i følge lov om kontroll med markedsføring. En handel er urimelig dersom den er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet. For våre partier ville det derfor vært forbudt å foreslå noe som gjør at velgerne besluttet noe de ellers ikke ville gjort. Jeg trenger ikke si stort mer enn «dieselbil» som titusener av velgere har kjøpt på innstendig oppfordring fra politikere og som nå er i ferd med å våkne i tidenes største bakrus der politikerne straffer kundene (velgerne) sine med kjøreforbud og økonomiske sanksjoner (bompenger) for å ha gjort som de sa. Det tør være ganske opplagt at hvis dette hadde vært kjent samtidig med oppfordringene, ville det kanpt blitt solgt én eneste dieselbil.

Det vil være forbudt å rette handelen mot bestemte velgere som er sårbare på grunn av psykisk eller fysisk svakhet, alder eller godtroenhet. Her kan vi jo bare ta for oss alle løftene som har blitt servert på sølvfat til pensjonistene, gang på gang i valg etter valg. Men hva skjer? Jo, pensjonistene får mindre enn alle andre grupper, hvert år. Det har da også politikerne skjønt siden de gir seg selv fullt opptjent pensjon etter bare to perioder på Stortinget. Her grafser de til seg mens øvrige pensjonister hvert år underreguleres med minus 0,75 % og således sakker mer og mer akterut økonomisk for hvert år, og særlig hvis de er minstepensjonister. Og hva med løftene til barn? Kronisk syke? Bevegelseshemmede? Andre svake grupper?

Politisk markedsføring er villedende dersom den utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte. Jeg trenger vel bare si «valgflesk» så skjønner alle hva jeg mener. Før ethvert valg serveres velgerne fagre løfter om hvor fantastisk alt skal bli, bare akkurat det partiet blir valgt, og etterpå løper de samme politikerne om kapp fra løftene sine. «Hestehandel,» kaller noen det, «å svelge noen kameler,» kaller andre det. Men det er ikke politikerne som får kamelkjøttet servert til morgen, middag og kvelds, det er velgerne. En undersøkelse viser over halvparten av velgerne mener at de folkevalgte ikke engang forsøker å holde det de lover.

Annonserer du på postordre blir kravet til fullstendighet og sannferdighet skjerpet av den enkle grunn at velgerne ikke kunne ta varen i øyensyn før kjøpet. Forbrukerne må stole på politikerens opplysninger. Politikk har en del til felles med postordre; varen får vi ikke levert før etter valget, kanskje ikke før lenge etter. Det skulle tilsi større og ikke mindre varsomhet fra politisk hold. Hvis jeg nevner ordene «brutte valgløfter» er det neppe noen som gidder å heve ett øyenbryn. Brutte valgløfter en selvfølge. Vi nordmenn er ikke gode til å klage på produkter, vi velger heller den løsningen som i markedsøkonomi kalles «avgang.» Det vil si, vi slutter å handle på steder vi er misfornøyde med. Sånn er det også i politikk, velgerne slutter å handle, det vil si, slutter å stemme. Sofapartiet er det største partiet i Norge, og fikk ved forrige kommunevalg over 40 % av stemmene. Slike tall har ikke engang Arbeiderpartiet vært i nærheten av på flere tiår. Beklageligvis har velgernes reaksjoner ingen effekt på politikerne, men det ville de hatt i næringslivet. Det blir valgt inn akkurat like mange politikere på Stortinget og i Bystyret, uansett. Hvis kundene forsvinner, går bedriftene konkurs. Kanskje hadde det vært riktigere å avspeile antallet delegater på Stortinget etter hvor mange velgere som faktisk har stemt? Med en valgdeltakelse på 60 % burde bare 60 % av setene i Stortinget bli besatt, det vil 101 i stedet for 169. Slik ville 68 av kandidatene miste jobben, og hvis ikke det kan bidra til bedre og ærligere innsats, vet ikke jeg.

Negativt salg er forbudt, det vil si at en kunde får tilsendt en vare uten å ha bedt om den eller kjøpt den, og får regningen etterpå. Tilsvarende vil det da ikke være mulig for politikere å påføre velgerne utgifter med mindre det har gått tydelig fram før valget fant sted og velgerne har akseptert det. I sin ytterste konsekvens burde for eksempel en ekstra bomring bare betales av de som stemte for å få den. Men som sagt, ingen politikere med vettet i behold vil innføre en lov som gjør dem til lovbrytere.

Jeg er imidlertid åpen for å kjøpe soningsplasser i Nederland til alle de politikerne som vil måtte bli buret inne på grunn av villedende og aggressiv markedsføring av sitt parti og sin politikk, siden vi garantert ikke vil ha nok plasser her hjemme. Kanskje ville jeg også kastet nøkkelen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.