En natt for en drøy uke siden våknet jeg av et salig spetakkel. Jeg hadde sovnet og klokka kunne vel være halv ett om natta. Det hørtes først ut som om en hjullaster hadde kjørt inn i en haug med søppelkasser av metall, men så kom jeg på at søppelkassene er av plast, så det kunne det ikke være. Dernest lurte jeg på om de kunne ha vært et av Flyvåpenets nye F-35 jagerfly som hadde brutt lydmuren over huset mitt, eller om PostNord hadde mistet en tom konteiner ute i gata, eller om det bare var dommedag. Uansett hva det var, så våknet som jeg aldri før har våknet, bare for å oppdage at jeg hadde fått et nødvarsel på telefonen fra Politiet på vegne av Statsforvalteren som fortalte at det kunne komme regn neste dag.
Da jeg vokste opp, var det kutyme at vi ikke ringte til folk etter klokken 22.00. Den eneste grunnen til det, måtte i tilfelle være dødsfall eller noe mer alvorlig. Det gir Politiet og Statsforvalteren blaffen i, for når de endelig har en situasjon de kan bruke nødvarselet, lar de ikke sjansen gå fra seg. At jeg lå med 280 i puls og brukte en time på å sovne igjen, brydde de seg naturligvis ikke om, men da jeg hadde sovnet for annen gang fikk jeg pokker meg den samme meldingen enda en gang – bare nå på tysk! Kanskje Statsforvalteren tror jeg ikke skjønner norsk?
Da var det bare én ting å gjøre, og det var å gå inn på innstillingene på telefonen og skru av meldingsvarselet for å bli kvitt plagen. Og der blir den stående.
Det er ikke første gangen jeg har slettet apper, faktum er at jeg har kommet til et nivå hvor jeg har for mange apper, der appene har blitt plagsomme i stedet for nyttige og da er det bare én ting å gjøre: Slette dem.
Ta for eksempel den covid-appen vi ble anbefalt å installere da pandemien raste på sitt verste. Den brukte knapt ett døgn på å tømme batteriet for strøm, og jeg gjorde nesten ikke noe annet enn å lade telefonen og jeg måtte alltid ha med meg én batteribank eller to hvis jeg skulle ut på et kort møte. Jeg kunne jo gå tom for strøm nesten når som helst. Til slutt tenkte jeg at samme kan det være og slettet appen, for jeg hadde større behov for strøm enn en melding om at jeg muligens hadde passert en person som kanskje kunne være smittsom.
Eller ta denne dagligvarebutikken som absolutt vil at jeg skal bruke appen deres. De er så snille at de gir meg bonus når jeg handler, og det kan fort bli både førti og femti kroner i løpet av ett år. Jeg kan ikke få den bonusen utbetalt ved at de trekker beløpet fra det jeg skal betale, for eksempel ved første gangs handel på nyåret. Nei, jeg måtte flytte pengene inn på en app, og da måtte jeg laste ned appen og logge meg på med Bank-ID og oppgi kontaktinformasjon før de kunne gi meg pengene som de vitterlig påsto var mine. Takken er et jeg blir bombet med meldinger på sms og mail om nye tilbud. Ding! Det er tilbud på sviskekompott! Ding! Det er tilbud på ertepudding! Ding! Det er tilbud på toalettpapir! Så da var det bare å slette den appen og la bonuspengene fare. For alt jeg vet, var det akkurat det de håpet på. Så nå handler jeg heller i en annen dagligvarebutikk og takker nei til kundekort og app. Det blir litt dyrere, men jeg slipper å bli plaget i hytt og gevær.
En periode hadde jeg en sånn smartklokke med tilhørende app, men den smartklokka var så dum, at den måtte jeg parkere på historiens skraphaug. Smartklokke er bare lureri, de er ikke smarte i det hele tatt. Jeg gikk for eksempel rundt Sognsvann med det yngste barnebarnet, det er en tur som i utgangspunktet er 3,350 kilometer. Hvilket vil si om lag 3350 skritt, men med et barnebarn blir det naturligvis mange fler mer enn som så, for det er mye som skal oppdages. Bekker skal vasses i, småsteiner skal kastes ut i bekker, kongler skal plukkes opp, blomster skal luktes på, hunder skal hilses på, vi må tilbake å sjekke noe vi allerede har sjekket, ja, det er ufattelig mye som skal gjøres i løpet av en sånn tur, og det blir langt flere enn 3350 skritt. Minst det dobbelte, men da jeg kom hjem og sjekket skrittelleren på appen, viste deg seg at jeg ikke hadde gått en eneste meter. Telleren sto på null! Maken til visvas! Men da jeg brettet tøy senere på kvelden, viste telleren plutselig at jeg hadde gått over fire kilometer mens jeg sto bomstille og brettet tøy. Og sånt kaller seg smartklokke?
Og så er det denne helseappen da, som tror den har greie på alt mulig. Noen dager kan den fortelle at jeg har mer enn 30 % uregelmessig gange, hva nå enn uregelmessig gange kan være. Tror den kanskje jeg har ravet rundt i fylla en tredjedel av dagen, eller hva? Neste dag kan jeg ha 0 % uregelmessig gange, hvilket i tilfelle må skyldes at jeg må ha blitt edru. Men morsomt blir det først når vi sammenligner helseappene når vi har gått nøyaktig samme tur. Da kan den ene appen fortelle at vi har hatt femten etasjer stigning, mens den andre appen sier det bare var én etasje. Den ene appen kan si vi har gått sju kilometer, mens den andre sier vi har gått bare fem. Og dette selv når jeg har buntet telefonene sammen med en strikk og hatt dem i den samme lomma. Da burde det blitt forholdsvis likt, i det minste. Men nei, da. Den ene appen sier steglengden var 56 centimeter og den andre sier 71 centimeter – så spørsmålet er jo hva jeg skal med en app som ikke gjør annet enn å gi meg morsomme poenger jeg bare kan bruke til å skrive en Onsdagspihls?
Ofte er det sånn at jeg må laste ned en app, åpne den og registrere meg med e-post før jeg får vite hva den koster. Hvorfor kan jeg ikke få vite hva den koster før jeg laster den ned? Det nye er nå at de ikke vil ha betalt for selve appen, men for bruken av appen. Det kan høres lovende ut å slippe å betale 555 kroner, men heller bare 69 kroner i måneden. Imidlertid skal du ikke være veldig god i regning for å forstå at 69 kroner i måneden fort blir fryktelig mye dyrere enn 555 kroner én gang.
Alle dumme apper til tross, jeg har drøssevis av apper fortsatt, og noen av dem er faktisk praktiske, det er apper som er laget for at brukeren skal ha nytte av dem. Verre er det med de appene som er skrevet for at leverandøren skal ha nytte av dem, og som bruker dem til å skyte rundt seg med hagle, det vil si pushe tilbud i alle retninger i håp om å treffe en eller annen som vil kjøpe det som tilfeldigvis er på tilbud. Det er de samme som fyller fjernsynet og postkassa med tilbud, men likevel setter opp prisene.
Apper kan gi små aktører en fordel framfor de store, for vi brukere har liten eller ingen lojalitet til store leverandører. Men de små, alle askeladdene liker vi, fordi dem kan vi kjenne oss igjen i. Så det er håp, hvis vi ikke blir appatiske først.
