23. september: Benkene i Edinburgh

Det har vært snakket så mye om benker i valgkampen. Om benker som er nedslitt. Om benker som ikke kan ligges på. Og ikke minst om fraværet av benker.

En av Oslos store svakheter er mangelen på et sted å gjøre av deg når du er sliten. Noen steder å sette deg ned. Langs Henrik Ibsens gate, eller i Karl Johans gate fra Østbanen og opp til Stortinget. Jo da, det er klart at kafeer og restauranter byr på bord og stoler, men da må du liksom kjøpe noe. Og det er det jo ikke alltid at du har lyst til. Dessuten blir du gjerne mett på et eller annet tidspunkt, hvis du hele tiden må spise for å få en pause.

I Oslo må vi derfor finne oss i å stå, eller ligge på plenen i en eller annen park for å hvile.

Denne Onsdagspihlsen er et forsøk på å rette opp fadesen. Eller å sette søkelyset på den i håp om at rette kommunalråd tar skjeen i en annen hånd. Jeg vil holde frem et eksempel til etterfølgelse. En by som har forstått og tatt inn over seg det faktum at det kan være godt å sitte ned. Om nødvendig kun for å stirre tomt ut i luften foran seg. Kikke på forbipasserende. Lese en avis. Uten å måtte bestille en øl til priser som får bryggeriaksjene til å fyke i været. En by der du kan sitte og nyte utsikten, enten det er til det gamle slottet, eller du vil studere jentene eller guttene mer inngående.

Edinburgh. Benkenes by. Å tenke seg Edinburgh uten benker, er som Venezia uten gondoler. Som New York uten Yellow Cabs. Som København uten pølsevogner. Som Porvoo uten piroger. Som London uten Routemastere. Det går bare ikke. Litt av hensikten med Edinburgh er nettopp benkene. Åtte fot lange, og bygget for å tåle en støyt. Der kan du trygt bli utmattet, uten frykt for restaurantregninger.

Strengt tatt heter de «Presentation Seats» og har sine røtter fra tiden like etter den annen verdenskrig og sprang ut fra et behov hos innbyggerne. Skotter ble også slitne, selv om det ikke alltid virker slik når de spiller nasjonalsporten shinty. Skotter liker å sitte ned fra tid til annen, sånn sett skiller de seg ikke nevneverdig ut fra andre mennesker. At de liker sekkepipemusikk og haggis er en helt annen sak.

Sir William Y Darling satte den første benken på motsatt side av butikken sin i Princes Street 124, til minne om sin onkel Dr Alexander Darling, Han mente eksemplet ville motivere andre butikkeiere til å donere benker på samme måte. Slik startet kampanjen «Seats for Citizens» hvis formål var å forbedre sittemulighetene langs Princes Street. Men agendaen handlet like mye om å få kundene til å holde ut i handlegaten, som å gi dem en anledning til å strekke ut leggene og nyte utsikten over Princes Street Garden. Et kjapt regnestykke viser at Oslo ligger omkring 70 år etter skottene i antall benker og at ingenting tyder på at vi vil forsøke å kneppe inn på forspranget.

Rent fonetisk kan det høres ut som at Princes Street heter «Princesse Street,» men det er ikke tilfellet. Princes Street er en av de mest schizofrene gater i vår del av verden. Nordsiden er rent kommersiell med merkevarebutikker, magasiner og turistfeller tett i tett. Sydsiden av gaten, som med andre ord går fra øst til vest, vender mot Princes Street Garden og er en oppvisning av kultur og natur få andre gater kan vise til.

Princes Street er både hovedgaten og handlegaten i Edinburgh, der du kan oppleve det ultimate shoppinghelvete eller den fullendte naturopplevelse bare ved å krysse gaten. Det er her alt skjer, uansett hva det måtte være. Du kan støte på protesttog, maratonløp, konserter, skotsk fotball eller shinty. På hjørnet ved Waverly Bridge står det alltid en kiltkledt skotte og spiller sekkepipeslagere.

Gaten stenges klokken 13:00 hver 17. mai for å gi plass til den norske kontingentens markering av nasjonaldagen. Med hornmusikk og norske flagg går 17. mai-toget bort Princes Street, ned Lothian Road og inn King’s Stable før seremonien avsluttes med nasjonalsang, kransnedleggelse og høytidelige taler i West Princes Street Garden. Ikke en skotte vil finne på å beklage seg over å bli forsinket av paraden. Parader er en del av livet i byen, det er like skotsk som shortbread. Edinburgh er en kulturby. Alt du ser rundt deg i Princes Street står på FNs liste over verdens kulturarv. Det smitter over på de som bor der.

Princes Street Garden deles altså i to; West og East. East er den minste av dem, men det er i West «Floral Clock» ligger, blomsterklokken. Tingliggjøringen av tid blir sjelden vakrere, for hvert år anlegges en flunkende ny klokke, bestemt av sponsorens ønsker og preferanser. I den østlige enden av Princes Street ligger Hotel Balmoral, der klokken i tårnet bestandig går tre minutter for fort, slik at pendlerne som er for sent ute skal rekke toget.

co-15-20benkeneFordi det har samlet seg en del benker opp gjennom årene, og fordi populariteten er upåklagelig, vrimler det av benker i Edinburgh. Ikke bare i Princes Street Garden, men også i andre parker og åpne plasser i byen. Benketettheten er høy og ingen trenger å slåss om sitteplassene. Langs Princes Street og i Princes Street Garden er det så mange benker at det rett og slett ikke er plass til fler.

På 1950-tallet ble benkene hovedsakelig donert av organisasjoner eller bedrifter, men etter hvert kom også privatpersoner til, også fra land som Australia, Canada, Frankrike, New Zealand, Norge og USA. Det kan med andre ord virke som om fenomenet er smittsomt. Hvis det er det, bør slike benker tære minimalt på budsjettet til Oslo kommune, og byen kan åpne for donasjon.

Jeg må skynde meg å påpeke at det som gjør disse benkene til noe mer enn bare benker, er nettopp minneplaten på ryggstøet. Skal vi kopiere idéen i Oslo, er disse minneplatene nøkkelen til suksess. Her får du vite hvem som har gitt benken til byen og i hvilken anledning. Mange gir en slik benk til minne om kjære som har gått bort, hvilket er grunnen til at de på folkemunne også kalles «Memorial Seats.» Giverne kan selvfølgelig være anonyme, selv om de sjelden er det, men det er et poeng å fortelle hvorfor benken står der. Og selv om benkene kan se identiske ut på avstand, blir hver av dem unik når du kommer nær nok.

Sannheten er at hver benk forteller sin egen historie. Hvis du bare er tilstrekkelig nysgjerrig og lytter til hva den har å si, kan du få rede på mye du ikke visste. Og som du kanskje kan få bruk for en vakker dag.

Den magiske benken er min favoritt. Jeg vil ikke røpe alt jeg har ønsket meg, men kan si så mye som at noen av ønskene involverte sammensetningen av kommunestyret, og et annet gjaldt Oslopakke 3 og prioriteringer av de økonomiske resursene i denne forbindelse. Dessuten virket det på fotball-VM. Jeg tar den hele og fulle æren for at Brasil røk ut. Noen av ønskene har ennå ikke blitt oppfylt; et av dem er at drosjene i Oslo skal få taxiskiltet foran på taket. Slik at jeg kan se at det er en drosje som kommer, og ikke at det var en drosje som kjørte forbi. Videre har jeg ønsket meg at alle bakere som tilsetter sukat, apsikat eller dritt i rosinbollene, må gripe til vettet. Det gjelder spesielt Nordbys bakeri. Julekaken til Baker Samson er under enhver kritikk.

Men fortsatt er det mye upløyd mark. Jeg må en tur til Edinburgh igjen for å repetere noen ønsker, for jeg tror nemlig ikke benken hørte alt jeg ba om første gang. Muligens fordi han skotten med sekkepipe på hjørnet ved Waverly Bridge gikk så intenst opp i «The Flower o’Scotland.» Dessuten trenger jeg å oppdatere et par ønsker. Si ifra hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar