24. april 2013: Kom ikke til meg og snakk om Tippeligaen

Min gode venn Tor Åge og jeg tenker best når vi spiser. Noen ganger møtes vi på Karl Johan. Ikke på den såkalte Stripa i sentrum, men på bokkafeen med samme navn. I det gamle Holterhuset i Hølen, Norges minste by. Andre ganger møtes vi ved det sprukne kjøkkenbordet mitt, det jeg kjøpte på bruktmarked for hundre kroner. Forskjellen er at på Karl Johan blir vi som regel avbrutt av en på nabobordet, for på kafé er det alltid noen som i hemmelighet lytter til andres samtaler.
Og siden vi skriver april, er det på tide å snakke fotball.
«Ja da, jeg vet at det heter Tippeligaen,» sier Tor Åge.
«Hvordan det?» spør jeg.
«Jo, for nå er plutselig 1. divisjon det vi kalte 2. divisjon tidligere. Men 2. divisjon er og blir 2. divisjon, samme hvor mye de kaller det 1. divisjon. De er og blir nest best. Derfor foretrekker jeg å kalle spaden for det den er, en spade. Dessuten kan det jo hende at Norsk Tipping på et tidspunkt trekker seg ut, og plassen blir overlatt til en ny sponsor. For eksempel Lambi toalettpapir og at vi dermed får «Lambi-ligaen.» Det skulle tatt seg ut.»

«Hvilket fotballag holder du med?» spør Tor Åge.
Personlig klarer jeg ikke engasjere meg i et fotballag jeg ikke har noe forhold til.
«Tveita Old-Girls» svarer jeg, men det er ikke det han mener. Han mener ordentlige fotballag. Han tenkte på Chelsea, ManU, Real Madrid, Bayern München eller et av de ordentlige lagene, de som spiller i Champions League og sånt.
Nei, jeg holder faktisk ikke med en eneste av flokkene med overbetalte guttunger. Eller noen av aksjeselskapene eller andre finansakrobatiske konstruksjoner, for den saks skyld. Eller russiske milliardærer. Beklager. Alle disse må klare seg uten min hjelp eller støtte.
Jeg støtter Tveita Old-Girls.
Og før jeg holdt med Tveita Old-Girls, holdt jeg med Teisen jenter 85.
«Merkelig,» sier en stemme ved nabobordet.
«Nei,« sier jeg. «Det er ikke det spor merkelig.»
Der spiller min yngste datter, en av de beste midtbanespillerne i kongeriket. Vanskeligere er det ikke. Og der hun spiller, der har jeg hjertet mitt. Og når jeg har holdt ut på sidelinjen sammen med en håndfull andre foreldre i tykt og tynt, varmt og kaldt, vidt og bredt, gode og onde dager, er det naturligvis umulig å holde med noen andre.
Mange synes at den hjemlige eliteserien er spennende. For eksempel om Ålesund, Strømsgodset eller Rosenborg skal bli seriemestere. Om Stabæk fortsatt skal befinne seg i en lavere divisjon eller om Molde like gjerne kan rykke ned.
Det er ikke korrekt.
Det er ikke det spor spennende.
La gå at Champions League-finalen mellom Liverpool og AC Milan hadde et snev av dramatikk over seg, men min uærbødige påstand er at den ikke kan måle seg med finalen mellom Refstad/Veitvedt og Teisen IF i Veitvedt Cup.
Og la meg ha det sagt med én gang, Teisen var ikke favoritter til seieren.
Men da lagene kom ut på banen, var begge to like nervøse. Det virket ikke som om de visste hvor i verden de var eller at de var klar over hvilken idrett de bedrev. Fotballkunnskapene hadde åpenbart fordunstet etter semifinalene og ingen av lagene så forskjell på medspillere eller motspillere. De fleste frisparkene endte i innkast. Ballen gikk i hytt og pine, og det så lenge ut til at rene tilfeldigheter skulle avgjøre finalen. Kampen artet seg som et slags flipperspill, der ingen kontrollerne flipperne.
 Hvor merkelig det enn kan høres, var det likevel en slags rettferdighet i at vi scoret kampens første mål sju minutter før full tid. Jubelen sto i taket på den østlige langsiden. Jeg husker ennå jeg tenkte at 1 – 0 er et godt stykke unna å tape, for det er bare sju minutter igjen.
Sju minutter går jo fort.
Slik tenkte jentene også, riktignok ikke før det gjensto ett ørlite minutt. Seieren syntes sikker og situasjonen var tilsynelatende under god kontroll.
Idet 36 sekunder gjensto, kom R/V i et blodfattig angrep, men de møtte et enda mer blodfattig forsvar, og før noen forsto hva som egentlig skjedde, sto det 1 – 1. Ordinær tid ebbet langsomt og uavgjort ut.
Hva nå?
Ekstraomganger?
Dommeren måtte konsultere sekretariatet og etter noe diskusjon var det duket for en litt spesiell versjon av golden goal. Laget tok ut én spiller hver, og spilte videre i ett minutt. Deretter tok de ut én spiller til, og spilte nok et minutt. Slik skulle kampen fortsette til bare keeperne sto igjen.
Vi kom helt ned til vår ballsikre målvakt med erfaring som utespiller og datteren som siste gjenværende spiss.
Vi hadde ballen, det vil si datteren hadde ballen, og driblet seg elegant forbi R/Vs utespiller, men snublet i egne bein idet hun skulle runde keeper og putte ballen i tomt mål.
Det var ikke godt for blodtrykket.
Motspilleren fikk dermed tak i ballen og stormet alt hun var kar, eller jente, om mot keeperen vår som sto helt alene og veldig liten i et gigantisk mål. Der og da aksepterte vi tapet, det var rett og slett ikke mulig å ikke score.
Men datteren kom seg på beina igjen, og sprintet etter, fast bestemt på å rette opp tabben. Noen få tiendels sekunder før vi skulle få den avgjørende scoringen mot oss, foretok hun en sklitakling som Rune Bratseth var aldri i nærheten av å prestere. Sorry Rune, men det er sant. Dermed snappet keeperen vår ballen, satte kursen for R/V-målet. Vi skrek som gale på sidelinjen. Vi gikk helt og fullstendig av hengslene.
Hun rundet motstanderens keeper og dyttet ballen kontrollert i mål.
2 -1 til Teisen!
To spillere lå strødd ute på banen, resten av laget stormet ut med elleville hyl og rop. Jubel, jubel, jubel. De skrek så høyt de var i stand til, og danset omkring, klappet i hendene og trampet med føttene. Vi foreldre hylte og ropte og klappet.
Om jeg var engasjert?
Ja visst. Jeg hadde spist to pakker Fishermans Friend uten å merke det.
Så kom ikke til meg og snakk om Tippeligaen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.