24. april 2019: Vi som er oppe om natten

Den første gangen jeg skulle vaksinere katten spurte veterinæren hva den het. Jeg sa han het Stein Oskar Magel Paus Andersen, men forklarte at han bare blir kalt Stompa. Hun nikket forståelsesfullt og skrev nøyaktig inn det jeg hadde sagt. «Stein Oskar Magel Paus Andersen,» skrev hun, men fordi hun var svensk, skjønte hun ikke humoren. Jeg kunne ikke akkurat forlange det heller, for hvor mange i Norge kjenner Jennings? Som er navnet på hovedrollefiguren i den svenske oversettelsen av bøkene til Anthony Buckeridge?

Stompa har litt tungt for å holde øynene åpne etter nattens begivenheter.

Stompa har blitt gammel nok til å være pensjonist, men han oppfører seg ikke akkurat slik om natten, selv om han riktignok starter på ekte pensjonistvis. Litt før klokken elleve hver kveld traver rundt føttene mine, for klokken elleve skal vi legge oss, Stompa og jeg. De andre i huset er det ikke så farlig med, bare jeg blir med ham opp i sengen. Først skal han drikke vann fra vasken, så mye at jeg mistenker ham for å være en krysning av skogkatt og kamel. Han står med forlabbene i vannet og tror at han er ved sin faste oase ute i villmarken, og når han er ferdig med å drikke, rister han labbene så vannet spruter. Jeg må tørke speil, skap og vegger, og når jeg er ferdig, venter han ved fotenden og ser anklagende på meg. Hva er det jeg har somlet med?

Lenge før andre i huset kryper til køys tar derfor Stompa og jeg plass, men før Stompa legger seg til rette, må han vaske nesen min, han er nemlig bekymret for at nesen min skal være skitten. Når han er trygg på at den er ren nok, tar han plass på den høyre armen min og der blir han liggende. Han snur seg riktignok en gang eller to, men han skal alltid ligge på den høyre armen. Hvis jeg gjør det minste forsøk på å snu meg, slikker han nesen min helt til jeg har lagt meg tilbake. Det hender at den andre katten også vil opp i senga, da legger den seg bak knærne mine, og da kan jeg i hvert fall ikke bevege meg. Heldigvis har jeg godt blodomløp.

Utpå natten en gang bestemmer Stompa seg for at han må ut, og da mjauer han ikke. Han brøler. Naturligvis kan jeg late som ingenting, men det nytter bare en halvtimes tid. Stompa vet hvordan døren åpnes, og etter å ha hørt ham dra i og slippe dørhåndtaket et kvarters tid, er det bare å slippe ham ut. Og når jeg først har stått opp, kan jeg jo like gjerne være oppe litt. Spise et knekkebrød eller noe. Jeg vet omtrent når Stompa vil inn igjen. Hvis det er snø og kaldt, tar det ett kvarter. Hvis det ikke er fullt så kaldt, tar det en halvtime, og hvis det er varmt og godt blir han gjerne ute en time eller to.

Mens Stompa tasser omkring og sjekker at tomten er i orden, følger jeg gjerne med på livet som er langt mer aktivt om natten enn det man skulle tro. Noen ganger kommer en gjeng hjem fra fest, de skråler og synger, særlig hvis Vålerenga har vunnet. Noen ganger kommer en enslig partyløve, han nynner mer enn han synger, men han sjangler desto mer og det er ikke alle fortauskantene han oppdager. Da kan det gå hardt ut over dressen, som allerede er ganske krøllete. Ja, en gang sovnet en partyløve i hekken hos naboen. Like etter at festfolket har tørnet inn, kommer de første turistene som skal ha charterfly og følgelig må reise på de mest umenneskelige tidspunkter. De er ofte sent ute, og jeg hører trillekoffertene deres lenge før de kommer halsende i et forsøk på å rekke flybussen. Koffertene hopper og spretter, for de skal først fylles på et eksotisk reisemål. Jeg kunne fortalt at de kan slappe av, for flybussen har ikke vært i rute på mange år, ikke etter at det ble en markedsføringsgimmick som ulike aktører gjemmer seg bak. Det hender folk kommer hjem fra chartertur også, de har tunge kofferter og mye å bære på for de har kjøpt minst hele kvoten, men de har aldri dårlig tid. De som har dårligst tid er bilistene som tror at fartsgrensene ikke gjelder om natten og at ingen kan se eller høre dem fordi det er mørkt der de kommer flyvende i lav høyde. De har ikke hørt om turtall, dekkstøy og gatebelysning. Du trenger ikke være rakettkirurg for å vite hvem råkjørerne er, for de parkerer utenfor der de bor. Ett bilmerke er overrepresentert og de fleste klarer å gjette hvilket. Noen ganger kommer folk luskende gatelangs også, som om de leter etter noe. De kikker gjerne oppi søppelbøtter som står ute i gaten, så jeg håper folk har vett på å ikke kaste noe med personnummer på. Kirkegårdsreven er stundom innom, og en sjelden gang grevlingen. Månen er gjerne oppe, men ellers liker jeg spesielt at planeten Jupiter er på himmelen, for da kan jeg ta fram kikkerten og telle hvor mange av de galileiske månene som er synlige. Hvis det er en firemåners natt betyr det at Io, Europa, Ganymedes og Callisto er på solsiden av planeten. Og hvis én eller flere av dem mangler, må jeg finne ut hvem av dem som befinner seg på skyggesiden. Det er mange morgenfugler, og det er ikke avisbudet som er den første. Det er svarttrosten som står først opp, den kommer til matfatet før alle andre og har lært det der med early to bed and early to rise, makes a bird happy and wealthy and wise og sånt. Hvis svarttrosten ser at jeg er våken og jeg ikke har satt ut eple, hakker den forsiktig på kjøkkenvinduet for å minne meg på oppgaven. Svarttrosten er smartere enn hvem som helst av råkjørerne. Og fra tid til annen kommer en bil langsomt glidende, som en gjedde i sivet og med skumle hensikter. Jeg tar bilnummeret for sikkerhets skyld, og har ved flere anledninger avslørt kriminelle i ymse sjangere. Jo, det er om natta det skjer.

Så kommer Stompa inn igjen, og da er det tid for å slumre videre. Han er alltid først opp i sengen igjen, og er klar til å kroe seg i armkroken. Han liker helgene best, for da hender det jeg blir liggende til ni-tiden, bare for å kjenne kattevarmen. Når jeg står opp, overtar han puten og blir liggende til lunsj.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.