24. juni 2020: Men kan de ikke spise kaker?

Gjennom vinteren fôrer jeg småfuglene og har etter hvert blitt ganske proff i faget. Det er ikke bare å slenge til dem noen brødsmuler, hvis du trodde det.

Fuglene får mat av meg og til gjengjeld får jeg lov til å fotografere dem.
Noen, sånn som denne gråtrosten, viser seg fra sin beste side og poserer villig.

Fugler, selv om de er aldri så små, er noen kresne typer. Dette erfarte jeg allerede da jeg skulle mate gråspurvene til min bestemor, hun hadde en hel flokk av dem boende i hekken ved inngangen. Bare hun viste seg på trappen, kom de flyende ut og ventet spent på serveringen. Det var aldri brød. Aldri. Det eneste de kunne gå med på å spise, var kaker. Og ikke hvilke som helst kaker. Kjeks snudde de seg i forakt fra. Julekaker kunne gå, men bare hvis de var bakt med smør. Sukkerbrød var alltid en slager, helst uten krem, men gjerne med jordbærfyll. Bortskjemte var de, og det var naturligvis min bestemors skyld.

Fuglene mine er ikke annerledes. De er kresne som fy og sannsynligvis er det min skyld. Jeg kunne servert dem villfuglblanding og vært ferdig med det, og latt de fuglene som ikke ville ha, finne seg noe annet på egen hånd. Bortsett fra at fugler ikke har hender, da. Jeg forsøkte riktignok en sånn villfuglblanding en vinter, og det var en total fiasko. Fuglene sorterte ut det som var godt og slang resten på bakken. Jeg tror jeg fylte to svarte søppelsekker med uspist fuglemat da snøen tinte, så det gjør jeg ikke igjen. En annen ting jeg ikke kommer til å gjenta, er å servere solsikkefrø, for det blir så inne i hampens mye skall å rydde opp etterpå. Den vinteren småfuglene fikk vanlige solsikkefrø tror jeg at jeg fylte to svarte søppelsekker med skall da snøen tinte, og det gjør jeg heller ikke igjen.

De forskjellige fuglene foretrekker dessuten forskjellig mat. Blåmeisene er for eksempel veldig glad i nøtter, men de spiser dem aldri i nærheten av fôringsplassen, de tar nøttene i nebbet og flyr inn i en av buskene på tomta. Der inne sitter de og koser seg, som sjuåringer med en pose lørdagsgodt. Meiseboller er et høyst villedende navn fordi det er langt flere enn meisene som har sans for slike fettholdige boller. Jeg har flere ganger blitt overrasket over å finne flaggspett sitte på en av dem. Stillitsene foretrekker ferdigrensede solsikkefrø og det er langt å foretrekke framfor solsikkefrø med skall. Rensede solsikkefrø blir spist opp, selv om stillitsene søler så mye at de ville trengt smekke, om de var barn. Solsikkefrø på bakken er derimot populært blant mange andre fugler, slike som bjørkefink, gråsisik og ringduer, ja selv kjernebiteren ser sitt snitt til å få i seg litt enklere mat.

Men egentlig skal dette handle om trostene på tomta. I Danmark kalles gråtrosten sjagger og svarttrosten solsort, så dette er opplagt kjære barn med mange navn. Gråtrostene bryr seg verken om meiseboller, solsikkefrø eller villfuglblanding. Gråtrosten vil ha frukt, og aller helst epler. Derfor får den naturligvis epler som den er nødt til å dele med svarttrosten. Jeg venter til nedfallsfruktene i området ikke er spesielt appetittvekkende lenger før jeg setter ut epler. Trostene har en egen grein på plommetreet der jeg trer eplet over en liten kvist, slik at det skal sitte godt fast når de begynner å hakke i det. Skjærene er altetende, men de har også sans for god mat og sitter gjerne under greina mens de håper at eplet til trostene skal falle ned, helst ikke så altfor langt fra stammen.

I begynnelsen av min fuglematerkarriere var jeg en ren amatør. Jeg tenkte at et eple er et eple er et eple. En trost kan umulig se forskjell på de forskjellige eplesortene, tenkte jeg, men der tok jeg feil. Jeg begynte med en stor pose ferdigpakkede epler fra en dagligvarekjede jeg av høflighetshensyn ikke skal nevne ved navn, men disse eplene gadd ikke trostene engang se på. Selv ikke blåmeisene ble så sultne at de vurderte å spise dette svineriet. De bare fnøs av tilbudet. Jeg smakte på eplene selv og måtte innrømme at de ikke var spesielt gode, men de hadde vært billige, derfor fant de veien ned i en grønn pose og ble sent av sted til kompostering. Deretter valgte jeg like gjerne de fineste, norske vintereplene butikken kunne by på, og straks ble det fest i plommetreet. Eplene var riktignok dyrere, men et eple om dagen koster uansett ikke all verden, og i hvert fall ikke når det måles mot all den hygge fuglebesøkene gir.

Det hender at jeg har glemt å sette ut et nytt eple når det gamle er spist opp, for jo kaldere det er, jo fortere går fuglematen unna. Hvis det er tomt for eple når jeg kommer ned på kjøkkenet for å lage frokost, flyr gråtrosten bort til vinduskarmen, setter seg ned og stirrer anklagende på meg gjennom vinduet, helt til jeg tar tegninga. Etterpå, når et nytt eple er på plass, sitter den på greina i plommetreet og smiler til meg. Ja, det høres rart ut, men fugler kan smile.

Fuglene er reddere for andre mennesker enn meg. Det hender at noen av dem ikke kan vente til maten er satt ut, og da spiser de av hånden min, bokstavelig talt. Gråsisikene er spesielt utålmodige, og jeg har hatt opptil seksten av dem sittende på den samme hånda. Og fuglene lar meg komme ganske nær med kameraet også, noe bildet i denne Onsdagspihlsen tydelig viser. Ikke bare får jeg lov til å komme ganske nær, det virker som om de skjønner at de blir fotografert, og at de poserer. Det kan naturligvis være bare noe jeg innbiller meg. «Eplemannen» tror jeg de kaller meg.

Denne våren opplevde jeg noe jeg ikke hadde opplevd før. Etter at det hadde regnet i strie strømmer en stund, kom mange meitemark opp til overflaten av plenen for å få puste. Gråtrostene var storfornøyd over serveringen, for meitemark er favorittmaten deres og overgår alt annet. De hoppet omkring, trakk opp meitemark og gaflet i seg av hjertets lyst. Så skjedde det merkelige, gråtrostene stoppet da jeg kom ut, og de smilte til meg som for å takke for maten. De var overbevist om at det var jeg som hadde satt ut meitemarkene til dem og at Eplemannens hemmelige identitet egentlig er Meitemarkmannen.

Blir det for tørt i sommer, blir jeg muligens nødt til å vanne plenen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.