En vinterdag i 2013 ringte telefonen min, og en stemme forklarte at det var Hjalmar Kielland i den andre enden. Jeg visste selvfølgelig hvem han var, for jeg hadde abonnert på avisen i årevis, fått omtale fra området og hadde til og med skrevet et par refleksjoner på oppfordring. Dette gangen lurte han på om jeg kunne tenke meg å skrive fast for avisen? Om jeg ville ha en egen helside annenhver onsdag der jeg kunne skrive litt om ditt og litt om datt? En slags kronikk? Og hvis det fungerte ut året kunne jeg få fortsette? Om jeg kunne tenke på det?
Jeg må innrømme at jeg måtte tenke meg grundig om. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst, bevares. Det var ingen ting jeg hadde mer lyst til, men fordi jeg var i tvil om jeg ville klare å finne på så mange ting å skrive om. Bare i 2013 var det snakk om femten kronikker, og rent umiddelbart kom jeg bare på et par ting å skrive om. Jeg hadde noen meninger om fotball jeg gjerne ville dele, og det var heller ikke fritt for at mitt forhold til kommunen kunne være kilde til en kronikk eller fler. Hvordan skulle jeg klare å skrive femten kronikker? Ville det bli nok til å fylle alle de helsidene som skulle fylles?
Jeg hoppet i det, ringte tilbake et par dager senere og avtalte å møtes i redaksjonen der kaffen for øvrig var akkurat så seig som kaffe i en avisredaksjon skal være. Jeg hadde lovet å tenke på det, kom opp med ideen om Onsdagspihlsen og var spent på hva Kielland ville synes. Det første han fortalte meg på møtet, var at vi hadde spist middag sammen for femten år siden på Årvol gård. Vi hadde suppe med kjøttboller fortalte han, men det hadde jeg glemt for nesten like lenge siden. Jeg husker heller ikke hvorfor jeg var på Årvol gård den gangen. Kielland hadde hukommelse ikke bare som en elefant, men en hel flokk elefanter. Etter at vi hadde snakket litt om de gamle dagene som jeg altså hadde glemt, penset han oss inn på ideen om disse kronikkene. Jeg presenterte konseptet Onsdagspihls, som han likte godt og som han anså som godkjent uten videre dikkedarer. Han hadde bestemt seg på forhånd. Ettersom han også hadde lovet meg betaling for jobben, var jeg naturligvis opptatt av størrelsen på honoraret og ville gjerne ha det i boks før jeg returnerte til mitt hjemlige tastatur. Men Kielland var ikke like opptatt av å snakke om penger som meg, han ville mest snakke om avisen og andre ting han kom på i farten, slik alle gründere hater å snakke om penger som går ut av konto. Jeg skjønte ham godt, jeg har vært gründer selv og startet flere selskaper, og slike er som små barn som skal passes på. Etter en drøy times prat rundt grøten, for den ene digresjonen tok den andre, overlot Kielland denne fryktelige avgjørelsen til avisens øvrige ledelse. Han skjønte at det ikke var noen vei utenom å åpne lommeboka, men ville helst ikke gjøre det selv. Jeg kan fremdeles kjenne et lite stikk av dårlig samvittighet, men det går heldigvis fort over. Og, ettersom dette er Onsdagspihls nummer 241 i rekken, gikk det som du skjønner bra. Da Onsdagspihls nummer 100 hadde stått på trykk, ble alle kronikkene samlet i boka 100 Pihls og er for lengst utsolgt. Da Onsdagspihls nummer 200 hadde stått på trykk, ble kronikk fra nummer 101 til og med nummer 200 samlet boka 200 Pihls, og den finnes det ennå noen eksemplarer igjen av. Jeg tror verken Kielland eller jeg egentlig visste hvilken snøball vi dyttet utfor kanten den vinterdagen i 2013 eller hadde sett for oss at vi skulle nå astronomisk mange Onsdagspihlser, men det har vi altså gjort. Jeg har lastet ned en egen app for å notere og samle innspill til nye kronikker, og har ideer til et stykke godt ut i 2024.
Jeg husker ikke for hvor lenge siden, men en venn av meg søkte jobb i avisen og kom til å nevne at han kjente meg – hvilket fikk Kielland til å ringe og spørre om det medførte riktighet. Jeg kunne ikke nekte, men poengterte samtidig at jeg ikke kunne være referanse for jeg aldri hadde hatt et yrkesmessig forhold til vedkommende. «Nei, men du kjennerham?» spurte Kielland med trykk på kjenner, og da jeg bekreftet det, svarte han at det var godt nok for ham. Mer trengte han ikke. Jeg har ofte tenkt på den episoden etterpå, og konkludert med at den var et bevis for at Kielland hadde nese. Nese for gode folk, neste for gode ideer, nese for nyheter, nese for nettverk, nese for sammenhenger – alt dette som gjør en redaktør til en fremragende redaktør.
Vi i Groruddalen skal prise oss lykkelige for at tilfeldighetene førte Kielland til oss og at han ville drive avis og ikke for eksempel bruktbilforretning eller fiskebutikk i stedet. Det finnes nemlig så mange slags aviser, men altfor mange av dem føler seg avhengig av annonsørene sine og tar heller parti for disse, kommunen de driver eller andre sterke grupperinger. Kielland forsto helt fra begynnelsen at en avis er nødt til å ha abonnenter og lesere for å være en avis, og at det er disse som gjør avisen attraktiv for annonsørene. Selv om leserne kan være både små og svake, er de mange i tallet og i sterke i kraft av sin mengde. Det er ikke annonsører som gjør avisen attraktiv for leserne. Det er lokalstoffet som gjør avisen interessant, å lese om nærområdet, om den lokale klubben eller foreningen eller om de sakene som opptar oss der vi bor. Engasjement er omvendt proporsjonal med avstand, jo nærmere vi er stoffet, jo mer interessant er det å lese om det. Derfor har Kielland sørget for at vi i Groruddalen skulle få lese om våre seire og nederlag, våre kamper og våre diskusjoner, om alt fra vaffelsteking til besøk av kongen og avisen har hele tiden tatt groruddølenes side, i tykt og tynt. Kiellands tankegang har bidratt til at mange kamper i dalen er vunnet, at mange saker har blitt satt lys på og at Groruddalen har fått et fellesskap som vi aldri hadde fått uten avisen. Sannheten er også den, at Kiellands engasjement og avisens rolle har sørget for at mange politikere har sluppet å begå tabber som ellers ville heftet ved dem resten av deres politiske liv. Og sist, men ikke minst, har han gitt oss en positiv avis, en som formidler gode initiativer og tanker, som har fokus på alle som bygger opp lokalsamfunnet og gjør dalen vår og landet vårt til et bedre sted å leve. Akers Avis Groruddalen blir stående som et ruvende livsverk.
Vi er mange som har mye å være Kielland takknemlig for, og de fleste av oss har minst én historie å fortelle om vårt møte med ham.
Onsdagspihlsen lyser fred over Hjalmar Kiellands minne.
