24. september 2014: Billeken. For hvem trenger video?

Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke.

Men hvorfor skal disse ungene for enhver pris underholdes til enhver tid? Jeg mener, de har vel ikke noe vondt av å kjede seg litt og få erfare at turen til hytta tar fra tre til sju timer, avhengig av kø og kjøreforhold. Det skader dem ikke å kikke på landskapet og gjøre seg opp noen tanker underveis, eller hva? De ser jo nok på skjerm som det er; mobiltelefon, nettbrett, datamaskin og fjernsyn og kan ha godt av å oppdage at verden faktisk er tredimensjonal, også uten 3D-briller.

Joda, ungene mine har også kjedet seg når vi har kjørt bil. De har gnålt om når vi skal spise og om vi kanskje ikke er framme snart. Og jeg har sikkert vært like utålmodig med dem som alle andre fedre. Men jeg har ikke kjøpt videoskjermer for å underholde dem med filmer de likevel har sett hundreogtjuen ganger før.

Nei, jeg fant opp «billeken» – en lek som er tusen ganger mer underholdende enn noe videoskjermen kan tilby. Prinsippet er ganske enkelt, og skriver seg fra den gangen det var morsomt å se reklame på kino. Før reklamefilmene var det lysbilder; og vi «fikk» en reklameplakat annenhver gang. Det var om å gjøre å få en reklameplakat med bilde av dame på, i det minste for oss gutta. Og når løperen til Sverdrup Dahl kom susende over kinolerretet sluttet konkurransen og gjorde vi opptelling. Den som hadde fått flest damer hadde vunnet. Sånn er billeken også.

Bare at jeg har videreutviklet den. I utgangspunktet var det om å gjøre å få flest Saab’er, for vi hadde en Saab på den tiden. Imidlertid var det ganske langt mellom hver Saab, så leken ble ganske kjedelig. Derfor begynte vi med å jazze opp billeken, slik at hver Saab ga ti plusspoeng og hver Volvo fem minuspoeng. Og hvis du var så heldig å få en rød Saab, en sånn som vi hadde, da hadde du vunnet konkurransen, og vi kunne begynne på en ny runde. Da ble det straks morsommere.

Det sier seg selv at denne leken er mest morsom i nærheten av befolkningssentra, for der kommer det biler jevnt og trutt. Ute på landet, for eksempel i Rødberg nord i Numedalen er det betydelig lenger mellom motoriserte kjøretøy. Derfor ble jeg nødt til å utvikle leken videre, slik at den også passet i grisgrendte strøk. Hver bil ga poeng. Enten plusspoeng eller minuspoeng. Toyota gir alltid ti minuspoeng. Det samme med koreanske biler. Hver bobil gir hundre minuspoeng, men til gjengjeld gir hver kabriolet to hundre og femti plusspoeng. Bil med tilhenger gir ti minuspoeng. Biler med campingvogn gir femti minuspoeng. Sånn bil som vi har for tiden gir femti plusspoeng, og nå om dagen er det BMW. Lastebiler og trailere gir femti minuspoeng. Vi fir fem plusspoeng for biler som har kano på taket. Får du en motorsykkel, går du tilbake til null, hvilket kan være en fordel hvis du har pådratt deg mange minuspoeng. Og får du en traktor, så har du tapt og går ut av spillet. Da må du sitte der og håpe at de andre ryker ut snart også. Den som sitter igjen til sist har vunnet, og hvis det er dårlig med traktorer, så er det den med flest poeng som har vunnet. Men får du en veteranbil, en helt ekte veteranbil som en Buick Super fra 1957, da har du vunnet.

Denne leken er mest spennende på svingete veier, for du kan aldri vite hva som skjuler seg bak neste sving. Kan det være en kabriolet? En bobil? Noen ganger blir du skuffet og andre ganger veldig fornøyd. Stemningen i kupeen varierer fra den dypeste depresjon til stormende jubel.

Det skal jo sies at noen ganger kommer bilene i klumper fordi det er en soseladd først i køen som ikke vil slippe forbi dem bak. Da blir det hektisk regning, og noen ganger vi fullstendig ut av det. Da begynner vi like gjerne på nytt igjen, og de som ligger dårligst an har sjelden noe imot det. Spesielt morsomt blir det når vi støter på kolonner av bobiler eller biler med campingvogner.

En utilsiktet bieffekt med denne leken, er at ungene fikk god trening i hoderegning. I en tid der snart ingen klarer å regne ut nittini ganger fem uten å bruke kuleramme av noe slag, kan det være praktisk å kunne hoderegning. Men en tilsiktet effekt, er det sosiale samværet og all kunnskapen som ungene blir tilført. Lære farger. Bilmerker. Logoer. Symboler. Bilturen er en reise, akkurat som livet, og den blir best når vi gjør det sammen. Ikke hver for oss.

Det er fritt fram å forsøke selv. Jeg garanterer at det er morsommere enn å se «Løvenes konge» enda en gang, men dere må selv finne på deres egne regler. Det er viktig at ungene er med på å utforme reglene, for det er også en del av leken. Diskusjonen om hva som skal gjelde og hva som ikke skal gjelde, kan vare helt fra Oslo til Hønefoss. Og da er jo den tiden gått.

Lykke til! Og kjør pent!

Bildet: Får du traktor, har du tapt. Foto: Wikimedia commons.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.

Legg igjen en kommentar