Oskar Schindler var en tilsynelatende amoralsk østerriksk forretningsmann som likevel reddet 1200 jøder fra tilintetgjørelse i nazistenes konsentrasjonsleire i Polen. «Schindlers liste» var oversikten over jødene som Schindler overbeviste de tyske myndighetene måtte flyttes til Brünnlitz i Tsjekkia der han ville sette i gang en ammunisjonsfabrikk. Jødene som kom på listen, ble reddet fra deportasjon til Auschwitz. Schindler har fått stor oppmerksomhet i ettertiden, ikke minst takket være Steven Spielbergs film som ble nominert til tolv Oscars og fikk tildelt syv. En skikkelse som gjorde en kanskje enda større innsats enn Schindler, var Ernst Leitz II – men ham forteller historien lite eller ingenting om. Informerte kilder har kalt ham «fotografiindustriens Schindler».
Men ingen Ernst Leitz II, uten Ernst Leitz I. Derfor må vi begynne med begynnelsen, da Ernst Leitz I overtok eierskapet og styringen av Carl Kellners optiske institutt i Hirzenhain i Hesse, Tyskland i 1869 under eget navn. Ernzt Leitz var finmekaniker, hadde flere års opplæring som urmaker i Sveits og skjønte etter den fransk-tyske krigen i 1871 at mikroskopet ville bli et viktig hjelpemiddel innen ulike vitenskaper og konsentrerte selskapets produktutvikling rundt dette. Timingen var god, han fikk et solid forsprang på konkurrentene og vant store markedsandeler over hele verden. Selskapet donerte mikroskop nummer 100 000 til nobelprisvinneren Robert Koch og nummer 150 000 til nobelprisvinneren Paul Erlich. Den første verdenskrig satte en brå stopp for de utenlandske markedene, samtidig som hjemmemarkedet tørket ut etter krigen fordi Tyskland skulle betale enorme krigsskadeerstatninger, var i dyp økonomisk nød og kunne ikke avse penger til
Ernst Leitz II begynte i lære som presisjonsmekaniker i farens selskap og ble deretter opplært i forretningspraksis før han ble partner i 1906 og overtok selskapet som eneaksjonær da faren døde i 1920. Han viet seg opprinnelig til utviklingen av nye mikroskoper og lanserte blant annet det første kikkertmikroskopet som kunne brukes til store forstørrelser og forskningsmikroskopet Ortholux med innebygd belysning.
Ernst Leitz II var en ledende demokrat før nasjonalsosialistene kom til makten. Han hadde vært med på grunnleggelsen av det tyske demokratiske parti Deutsche Demokratische Partei (DDP) og var medlem av Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold hvis mål var å bekjempe alle antidemokratiske krefter, enten de kom fra venstre eller høyre side i politikken. Hans antinazistiske holdning gikk så langt at han omtalte nazistene som «brune aper» selv på offentlige forsamlinger, en holdning som ikke virket spesielt beroligende på landets nye herskere. Regimet hadde under hele krigen ønske om å bli kvitt ham, og gjorde hva de kunne for å stikke kjepper i hjulene for firmaet. Allerede i 1939 ble salgssjef Alfred Türk i Leitz-Werke arrestert fordi han hadde overrakt et referansebrev til en fotohandler i Frankfurt. Türk ble løslatt ved hjelp av en temmelig generøs bestikkelse, betalt av Ernst Leitz II.
I årene fra 1933 til 1935 ga Ernst Leitz verdifull hjelp eller reddet livet til hundrevis av mennesker, og utsatte seg selv for en betydelig risiko. De fleste han reddet var jøder, og rett etter maktovertakelsen ansatte han helt bevisst truede Wetzlarjøder, utstyrte dem med penger og anbefalingsbrev og lot dem forlate Tyskland under dekke av å skulle arbeide ved selskapets kontor på Manhattan i New York. Ansatte, forhandlere, familiemedlemmer og venner ble «tildelt» salgskontorer eller -oppgaver i Brasil, Frankrike, Storbritannia, Hongkong og USA. De fikk opplæring på fabrikken før de dro, slik at de skulle ha noe å leve av dit de reiste.
Som ikke-jøder var Leitz og familien hans upåvirket av Nürnberglovene som begrenset jødenes frihet og gjøremål. Lovene hadde blitt vedtatt av en enstemmig riksdag 15. september 1935 i forbindelse med den nasjonalsosialistiske partidag i Nürnberg, og dermed ble den antisemittiske ideologien en del av det tyske lovverket. Loven fastslo blant annet at jøder ikke kunne inneha offentlige stillinger og de mistet stemmeretten. Samtidig gjorde loven hakekorsflagget til landets riksflagg.
Aktiviteten økte betydelig etter Novemberprogomen, bedre kjent som Krystallnatten. Denne landsomfattende jødeforfølgelsen skjedde natten mellom 9. og 10. november 1938, da jøder og jødisk eiendom ble målgruppe for systematiske voldshandlinger og angrep. Mange ble smuglet over til Sveits. Tyske ansatte fikk hvert sitt Leica-kamera ved ankomst i USA og utbetalt et stipend til de hadde funnet arbeid. Ut av denne migrasjonen kom designere, teknikere, selgere og forfattere for fotografipressen som gjorde karriere i sine nye hjemland. Det er denne aktiviteten som senere har blitt referert til som Leica Freedom Train.
Det lille og kompakte Leicakameraet skulle også komme til å spille en viktig rolle som dokumentasjonsverktøy, fordi propagandaminister Joseph Goebbels ville bevise den ariske rasens atletiske overlegenhet og formidle Tysklands turistattraksjoner og arkitektoniske herligheter. Goebbels anså det hensiktsmessig å gi profesjonelle fotografer moderne verktøy for effektivt å kunne produsere propagandabilder. Verken Goebbels eller andre i den tyske ledelsen trodde de kunne tape krigen, og skaffet således bilder som senere ble fotografisk bevismateriale. Goebbels sørget for å fjerne fotografer som sverget til de gamle, tungvinne platekameraene, de var ikke fleksible og raske nok for ham. Leica var tvunget til å levere kameraer til den tyske hæren, først og fremst til Luftwaffe, som var den største avtakeren av produkter. Men bak denne produksjonen lå altså en ganske annen virkelighet.
Ernst Leitz IIs datter Elsie Kuhn-Leitz ble arrestert i 1943 for å hjelpe en jødisk kvinne med å flykte og ble sperret inne i gestapofengslet i Frankfurt i flere måneder. Hun var også tiltalt for å bedre kårene for de mellom 700 og 800 ukrainske fangearbeiderne, alle kvinner, som måtte arbeide på fabrikken. Hun hjalp dem med mat, klær og bedre hygieniske forhold. Bare farens innsats hindret henne å bli sendt til en av konsentrasjonsleine. Etter krigen fikk hun blant annet den franske fortjenstordenen Officier d’honneur des Palms Academique, opprinnelig opprettet av Napoleon I i 1808. Den er Frankrikes nest eldste utmerkelse og rangerer som den fremste av Frankrikes ministerielle ordener.
Leitz var et internasjonalt anerkjent merke og verdens fremste kameraprodusent, noe som avspeilet et godt rykte på det tyske riket. Selskapet ble imidlertid tvunget til å produsere avstandsmålere og optiske systemer for det tyske militæret, men Tyskland var avhengig av å få utenlandsk valuta inn til landet. Her kunne Leitz bidra i betydelig grad. Leitzs største enkeltmarked var USA, derfor var det umulig for de tyske makthaverne å eliminere Ernst Leitz, fordi det ville resultere i at valutakilden tørket inn.
Innsatsen for jødene skal ha vært en medvirkende årsak til at fabrikken ikke ble bombet og som dermed muliggjorde en rask oppstart da krigen tok slutt. Men hvorfor har ikke denne historien blitt fortalt før? Fordi familien Leitz ikke ønsket publisitet om innsatsen sin, og det var først etter at det siste medlemmet av Leitz-familien døde, at fortellingen har blitt kjent. Den er ikke noe mindre spennende enn «Schindlers liste», så kanskje det blir en film av Leicas tog til frihet?