25. juni 2014: Jeg har stupt fra timeteren én gang

Jeg har stupt fra timeteren én gang. Det vil si; jeg har hoppet fra timeteren én gang. Et slikt hopp kan deles i tre faser; før, underveis og etterpå. Av disse tre er det selve hoppet som tar lengst tid, fra du forlater tårnet til det øyeblikket du treffer vannflaten. Selv om det for en utenforstående kan virke som om hoppet tar et drøyt sekund, er sannheten at det kan ta opptil flere timer for den som hopper. Eller stuper. For meg personlig varte fallet i 44 minutter og 56 sekunder. Tid er relativt.

Etter at jeg hadde fått denne merkelige ideen om å hoppe fra timeteren for meg, var det en smal sak å gå bort til stupetårnet. Å klatre opp den første avsatsen gikk også ganske greit, men etter hvert som jeg kom høyere opp, ble også trinnene høyere og høyere, og tyngre og tyngre å bestige. Fra femmeteren gikk det svært sakte. Jeg trodde aldri at jeg skulle klare å komme meg helt opp, eller rettere sagt; jeg begynte å håpe at jeg aldri skulle klare å komme helt opp. Etter hvert som jeg kom oppover, ble høydeskrekken sterkere og sterkere. Imidlertid var stoltheten enda sterkere. Jeg kunne ikke feige ut etter å ha passert femmeteren.

Hvordan jeg omsider hadde kommet meg opp til timeteren, aner jeg ikke. Antagelig hadde jeg gått i en slags transe. Kanskje skyldtes det surstoffmangel. Uansett, der sto jeg. Brått og uventet. Ytterst på timeteren. Det som for litt siden virket som en god idé fremsto plutselig som det rene idioti. Det store bassenget var blitt forvandlet til en liten, blå firkant som det naturligvis ville være umulig å treffe fra ti meters høyde. Langt der nede fantes et mikroskopisk, blått kvadrat, omgitt av en storby. Det var åpenbart, at ved å hoppe fra dette punktet, var sjansene størst for å treffe et av høyhusene som omga kvadratet. Og jo lenger jeg sto slik, desto vanskeligere ble det å hoppe – helt til det rett og slett ble umulig.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto slik, et kvarter kanskje? En uke? Køen bak meg var sannsynligvis lang. Plutselig befant jeg meg i fritt fall. Hadde jeg virkelig hoppet selv? Eller hadde jeg blitt dyttet? Ville noen meg til livs? Jeg visste ikke, men jeg husker at det første jeg tenkte var at jeg angret på at jeg hoppet uten fallskjerm.

Etter at fallet hadde vart et sted mellom fem og ti minutter, kom jeg plutselig på artikler jeg hadde lest om at det ikke var vann i bassengene. Var det tilfelle også her? Skulle jeg lande på de keramiske flisene med et gigantisk splatt og gå inn i evigheten som bevis på at Darwin hadde rett, tross alt? Jeg forsøkte å kikke nedover, men bassenget var så mange kilometer under meg at jeg ikke kunne se om det var vann i det eller ikke.

Deretter passerte store deler av livet i revy. Ikke bare enkelte, løsrevne hendelser, men også mange og lange episoder. Hulter til bulter, og slett ikke i kronologisk rekkefølge. Da jeg som liten oppdaget en firfirsle og trodde det var en krokodille. Omvisning på en sjokoladefabrikk. Min første bil, en brukt Mazda 818, brun, registreringsnummer DC 13472. Et møte med menn i krittstriper. Konsert med Bonnie Raitt. Jordbærplukking i Sylling. Kanalbåt i London, fra Camden Lock til Little Venice. Spesial med rå løk og rekesalat fra pølsekiosken i Lille Grensen. Lammefødsel på Sygard Grytting. Et møte med elg i Krokskogen. Sushi på Aker brygge. En skolebibliotekar med lang, krum nese. Ray-Ban Wayfarer solbriller. En katt som lå på fanget og spiste rosinbolle. Chat Noir-revy med Dag Frøland, Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen Jr. En papirduk med forretningsmodeller. Patruljeførerkurs på Krakossetra. Oslo Maraton på 3:28:47. ”Är det inte Fingal Olsson som sitter der borta?” Filmklippene flimret forbi i et tempo som kunne slite ut MTV-generasjonen.

Etter tre kvarter traff jeg vannflaten, brøt den og sank dypt ned, vanskelig å si hvor dypt, men jeg ville anslå det til minst tyve meter. Jeg var sikker på at jeg ville drukne i mitt forsøk på å nå tilbake til overflaten. Aldri i livet om det ville være mulig for meg å svømme så langt oppover uten å puste. Svømme? Igjen trengte avisartikler seg på. Jeg hadde lest spalte opp og spalte ned om at barn i skolen bare lærer å bade, ikke å svømme, og plutselig gikk det opp for meg at jeg kanskje ikke kunne svømme. Bare synke som en stein. Jeg tenkte at jeg kunne gi opp, like gjerne først som sist.

Jeg tror jeg så en sildestim, selv om de normalt ikke opptrer i klorvann. Jeg tok det som et tegn på slutten, der alle andre visstnok ser hvitt lys, så jeg en sildestim. Men man kan aldri vite. Etter noe som må ha vært minst tyve minutter, brøt jeg mirakuløst vannskorpen og kunne puste inn en salig blanding av nitrogen og oksygen igjen. Jeg peste som en blåhval på land, hvis blåhvaler på land peser? Jeg var antagelig helt fiolett i ansiktet av surstoffmangel.

Da jeg hadde klatret opp stigen fra bassenget, besluttet jeg at jeg aldri skulle hoppe fra timeteren igjen. No way. Been there, done that. Men jeg lot som ingenting, jeg hadde lang erfaring i å gjøre gode miner til slett spill. Slentret fra bassenget og tilbake til håndkleet som ventet i solvarmen. Jeg la meg kult ned, tok på meg raybansa og lyttet til skrålingen rundt meg. Ingen kunne se på meg at hadde vært vettskremt.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar