25. juni 2025: Hvordan klarte vi oss uten?

En bekjent av meg fortalte at han hadde kjøpt noe genialt, og at han ikke forsto hvorfor han ikke hadde kjøpt det før. Jeg ble naturligvis nysgjerrig, og måtte spørre ham om hva han hadde kjøpt. Jo, han kunne avsløre at han hadde investert i en liten, rød, elektrisk eggekoker, med tre forskjellige programmer. Ett for hardkokte egg, ett for bløtkokte, og ett for sånn midt imellom, hva nå enn vitsen skulle være med det siste. Jeg spurte ham om hva som var galt med en vanlig kjele, men med eggekokeren trengte han ikke passe på tiden, svarte han, for den summet når eggene var ferdig kokt. Men du har jo stoppeklokke på mobilen, innvendte jeg, men det øret ville han altså ikke høre på. Han var fortapt i den lille røde eggekokeren.


Vel, det er for så vidt sant at ulike kjøkkenmaskiner gjør livet enklere, og jeg har alltid hevdet at menneskets sterkeste drivkraft er latskap. Det er latskapen som har brakt oss ut av hulene og dit vi er i dag. Det begynte antakelig med hjulet og etter hvert har vi er funnet opp både det ene og det andre for å gjøre livet enklere og arbeidsoppgavene lettere. Men spørsmålet er om det kanskje har gått for langt, når vi trenger en egen elektrisk maskin for å gjøre noe så enkelt som å koke et egg. Jeg mener, når skal det stoppe?

Kikker vi i bakspeilet, vil de fleste av oss kunne åpne et skap eller en skuff og finne en maskin som vi en gang absolutt var nødt til å ha, men som vi altså ikke har brukt på mange år. Personlig har jeg et fonduesett fra midten av 70-tallet som jeg ikke har brukt siden slutten av 70-tallet, men jeg kan ikke få meg til å kaste det heller. Det bare står der og tar opp plass. I dag kalles det visstnok «sjokoladesmelter» fordi fondue er blitt identisk med å dyppe sunn frukt ned i usunn, smeltet sjokolade. Det står for øvrig sammen med en elektrisk pepperkvern med innebygget lys som jeg fikk i julegave fra en eiendomsmegler en gang, men da batteriene tok slutt gikk jeg tilbake til min gode, gamle, franske og manuelle pepperkvern.
Den samme kjelen som jeg bruker til å koke egg, kan jeg bruke til å poppe popkorn, rent bortsett fra at jeg ikke liker popkorn, altså. Men kjeler er det visst ingen som bruker til dette formålet lenger, for nå finnes det popkornmaskiner til tusenlappen som gjør jobben. Den er bare en halv meter høy og tåler ikke oppvaskmaskin. Derfor blir den ganske grisete etter hvert, og så slutter den å bli brukt og blir puttet i et skap. Men Kina lever jo av å produsere ting vi egentlig ikke trenger, så da er det bare å bestille en ny og kaste den gamle på dynga. Eller la den stå i skapet til arvingene overtar den og så får heller de kaste den på dynga.

Kjelen er også fin til å koke vann i, men egne vannkokere er bedre, enklere og mer lettvinte. Dessuten gir de lyd fra seg når vannet er kokt, for en kjele gjør ikke det. Du hører jo ikke at lokket hopper og danser på kjelen og lager skramlelyder som får en russebuss til å rødme av misunnelse når vannet koker. Nei da, ikke i det hele tatt.

Litt sånn som kaffekapsler, pulverkaffe pakket i porsjonspakker, og smaker akkurat like fælt som all annen pulverkaffe og er laget på den samme, grusomme metoden – men akkurat det får være et tema for en annen Onsdagspihls. Kaffekapslene er trolig det mest miljøfiendtlige produktet i verden etter klasebomber, for i praksis er det ikke annet enn å transportere luft. Men det bør ringe en bjelle oppe i knollen når kaffebutikken har egen dørvakt i uniform som tar deg imot og guider deg bort til en dame som akkurat er kommet fra neglesalongen og forteller om rike og kraftige eller intense og fyldige smaker. Hun nevner ikke at én kopp kaffe koster ti kroner, men ler av deg hele veien bort til kassa der du blipper kortet uten å tenke deg om. At vanlig traktekaffe koster under en tredel, tenker du ikke over, for en tier er jo et forsvinnende lite beløp. Men så er det der med de mange små bekkene, da –det lærer vi visst ikke om på skolen lenger. Samme det, så lenge vi har kapselmaskin, for hvordan klarte vi å lage kaffe før vi fikk den?

Så vidt jeg har forstått, er sous vide-maskin noe av det nyeste vi kan ha, men ikke det aller nyeste, og i praksis betyr det en sous vide-stav, en sous vide-vakuummaskin og en hel haug med sous vide-vakuumposer som maten skal sous vide-vakuumeres inn i. Sous vide skal bidra til perfekt tekstur på maten, så hvorfor vikingene fant seg i å spise villgris som var helstekt over bål, kan du jammen undres på. Hvordan klarte Harald Hårfagre seg uten sous vide-maskin? Jeg bare spør? Jeg aner ikke hva sånne vakuumposer koster, men jeg har en mistanke om at forretningsideen er å tjene pengene på dem, og ikke på maskinen.

De tre nyeste maskinene jeg har oppdaget, er elektrisk fruktdehydrator, elektrisk kaffebønnebeholder og elektrisk pizzaovn med roterende steinplate. For å ta den siste først, hvordan klarte de gamle romerne seg uten elektrisk pizzaovn med roterende steinplate? Hvordan fant soldatene seg i å måtte spise pizza som var bakt i en helt vanlig steinovn? Min finske bestemor hadde kaffen sin i en eldgammel burk for julekaffe, den har jeg arvet og den er i bruk hver dag. Men jeg har nå skjønt at det er feil, jeg bør ha en elektrisk kaffebønneholder som opprettholder vakuum automatisk innvendig i beholderen, slik at den gode smaken ikke slipper ut. Jeg mener, hvem vet hva den kan finne på? Og hvordan klarte vi å tørke frukt før vi fikk den elektriske fruktdehydrator? Skulle vi liksom bare la frukten ligge der å tørke, helt av seg selv?

For ikke å snakke om samuraiene, hvordan klarte de seg uten elektrisk riskoker med potetkokefunksjon? Hvordan fant de seg i å måtte spise ris kokt i alminnelige leirkar?

Og så er det elektriske raklettejernet, den elektriske multikokeren med åtte matlagingsprogrammer, iskremmaskinen, brødbakemaskinen med automatisk eltefunksjon, dampkokeren, airfryeren, smørbrødgrillen, candyflossmaskinen, pannekakejernet, tallerkenvarmeren, pastamaskinen, den elektriske nøttekvernen, vinåpneren, sjokoladefontenen, potetskrelleren, teppanyakiplaten, røykepistolen, kullsyremaskinen, smultringmaskinen, vinkjøleren og i det hele tatt. Jeg mener, rekka av elektriske kjøkkenmaskiner er lang og lengre enn lang. Ja, det finnes en rekke manuelle saker også, som salatslynge, aspargesskreller og sjampanjevisp, det må ikke absolutt gå på strøm.

«Tenk på barna i Biafra», var et utsagn mange av oss møtte når vi kanskje ikke oppviste den ønskede matlysten, men i dette havet av kjøkkenmaskiner som knapt brukes, er det ikke fritt for at jeg sender en tanke til barna i Biafra. Eller, i Sudan, på Gazastripen, i Haiti, Jemen eller Mali. Det er visstnok rundt tre hundre millioner mennesker som sulter i verden, og her i Norge synes vi det er for slitsomt å skrelle potetene selv, så vi kjøper en elektrisk potetskreller? Jeg er ikke alene om å se det paradoksale i dette, håper jeg? Eller det paradoksale i å fråtse i dårlige produkter fra Kina som kan byttes ut når de går i stykker fordi det er så billig å bytte til en nyere modell i riktigere farge? Skal vi liksom redde klimaet ved å sende elektriske pepperbøsser med fly fra Kina?

Jeg må si som Sigbjørn Obstfelder: «Jeg er vist kommet på en feil klode!» 

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.