26. mai 2021: Norge i rødt, hvitt og blått, du liksom.

Vi har lagt nasjonaldagen bak oss, og selv om barnetogene ble avlyst og utsatt i år også, manglet det ikke på hornmusikk. Mange steder dukket orkestrene opp uanmeldt fordi det ellers ville vært et arrangement, og andre steder marsjerte de omkring til glede for folk i og utenfor karantene. Dessuten skal det ikke stikkes under stol at de fleste radiokanalene var stinne av janitsjar denne dagen. En nasjonaldag uten korps vil aldri bli en ordentlig nasjonaldag.

Min favorittsang i dette henseende er «Norge i rødt, hvitt og blått» som jeg lenge, av ukjente grunner, trodde Bjørnstjerne Bjørnson hadde forfattet. Så feil er det mulig å ta. Melodien er egentlig en marsj av den svenske komponisten Lars-Erik Larsson med tekst av Alf Henrikson. Den opprinnelige tittelen var Obligationsmarschen, men på fokemunne het den Vi ska tömma vår spargris. Sangen var et bestillingsverk fra den svenske staten og skulle stimulere salget av såkalte försvarsobligationer. Her heter det blant annet «Går du med efter obligationer? Har du hört vilken ränta du får? Vi ska skramla till många miljoner, vi ska tömma vår spargris i år.» Og videre: «Kom och hjälp oss att gjuta kanoner, du ska se att du kan och det går! Kom och hjälp oss att ladda patroner, för en bråkdel av lönen du får!» Uten å forhåpentligvis krenke noen, så vil «Norge i blått og i gult» være en tanke mer korrekt tekst, i det minste hva opphavsretten angår.

Obligationsmarschen skriver seg fra 1940 og året etter kom melodien til Norge, men med ny tekst skrevet av Finn Bø, Arild Feldborg og Bias Bernhoft. Den ble en revyvise med tittelen Det skal lyse igjen over byen og skulle framføres av artisten Synnøve Gleditsch sammen med hele ensemblet som avslutningsnummer på Chat Noir. Det ble likevel ikke noe av, for det statlige sensurorganet Teaterdirektoratet som var opprettet av okkupasjonsmakten, grep inn etter generalprøven og forbød revynummeret fordi det åpenbart var for populært. Revyen, kjent som Trangviksrevyen, gikk etter hvert av stabelen som planlagt, men uten finalenummeret. Visen fortsatte å leve sitt eget liv som illegalt flyveblad til den dukket opp under fredsjubelen i maidagene 1945, i revyen Det smaker av fugl. I et av numrene kom den legendariske revyartisten Lalla Carlsen på scenen, kledd i rødt, hvitt og blått, og sang den versjonen vi er kjent med i dag. Fredssangen vår er altså opprinnelig et forsøk på å lokke folk til å investere sparepengene sine i krigsmateriell. Noe å tenke på.

Tiden er imidlertid kommet for å virkelighetsorientere sangen, for fargene rødt, hvitt og blått har blitt så fryktelig utypisk i et land der vi helt frivillig velger å male husene våre leirgrå. Ja, for du har vel lagt merke til hvor mange leiregråmalte hus det har blitt i dette landet, ikke sant? Leiregråmalte hus med svarte tak og nedløpsrenner, i dette landet som har seks måneder mørketid, ni måneder vinter og tre måneder dårlig sledeføre, der løvtrærne strekker sine nakne spøkelsesarmer mot en kald vintermåne som akkurat glir bak en sky. Muligens er det månesyken som har fått oss til å tenke «Jeg vil male huset mitt leirgrått!» Og så reiser vi til nærmeste byggevarehus og kommer tilbake med hundre liter leirgrå Drygolin i bagasjerommet og maler minnesmerket over våre liv i en leirgrå farge som koster akkurat det samme som alle de andre fargene i regnbuen. Men vi velger likevel leirgrått. Leirgrått er trygt, leirgrått er usynlighetens farge, leirgrått glir inn i den store bakgrunnen, ingen trenger noensinne mene noe om leirgrått, og selv om vi ikke gjør noe galt når vi maler husene våre leirgrå, så gjør vi liksom ikke noe riktig heller.

Men hvorfor? Hva er det med grått? Er det fordi grått aldri kan fornærme noen? Fordi grått er fargenes svar på kommunalministeren? Har vi tatt skrekken for krenke noen helt ut til plankene og husfasadene? Har vi virkelig blitt så livredde og forsiktige og trygghetssøkende at vi ikke tar sjansen på å leve? Eller har vi rett og slett blir fargeblinde?

De nye bydelene er en oppvisning i sjatteringer av grått der mangelen på farger understreker trangboddheten og mangelen på himmel, lys og grønne plasser. Arkitektene har forelsket seg i form, utbyggerne har forelsket seg i pengene som de likevel ikke kan ta med seg og gradvis forsvinner evnen og kompetansen til å bruke farger.

Det er ikke noe bedre innendørs, der har vi også begynt å male grått. Store, grå vegger, fordi vi tror det må være sånn. Vi bærer inn spann på spann med gråmaling, ruller og pensler, til glede for malingprodusentene. Kjøkkenfolket har kastet seg på gråbølgen de også, for grått har gått som en farsott gjennom landet og erstattet mang en eggehvit vegg i løpet av de siste årene. Grått har den unike egenskapen at den ser grå ut, uansett hva slags vær det er ute. Såkalte influensere og trendsettere forsøker å fremstå som fargerike og nyskapende, men har i stedet blitt gråfargens misjonærer og vil frelse oss til et liv uten humor og glede.

Hva er for eksempel i veien med rødt? Rødt er en farge du umulig kan stille deg likegyldig til, en farge med 700 nanometers bølgelengde. Rødt symboliserer Jesus blod på korset, og derfor alle martyrers blod, enten de ble korsfestet for århundrer siden eller blir steinet i dag, enten de blir drept for sine meninger eller fordi de som selvmordpiloter ved kjernekraftverket i Fukushima forsøkte å redde landet sitt fra den ytterste katastrofe. Men rødt symboliserer også selveste Satan og hans Helvete, og det brennende svovel, symbolske bilder som fyller fjernsynsbildene hver dag. De gamle egyptere forbandt rødt med Set, guden for kaos og uorden. Likevel, eller til tross for, er rødt også brannvesenets farge, med andre ord ildens farge. Rødt er aggresjonens, hatets, raseriets, kampens og krigens farge. Den røde planeten er oppkalt etter krigsguden Mars omgitt av satellittene Phobos som står for frykt og Deimos som betyr skrekk. Men rødt er også kjærlighetens, begjæret, sensualitetens og engasjementets farge, i motsetning til leirgrått er rødt en farge alle må forholde seg til og mene noe om. Rødt symboliserte himmelretningen øst hos Mayafolket, der solen står opp, der en ny dag begynner, og for å være riktig designerkjedelig: Rødt er blandingen av 100 % gul og 100 % magenta. Du kan være likegyldig til leirgrått, men du kan aldri være likegyldig til rødt.

La meg avslutte med en oppdatert versjon av refrenget i siste vers:

La det runge fra byen og bygden,
over landet som norsker* har fått:
Du er grå, du er grå, gamle Norge,
Vi har kledd deg i toner av grått.

*I frykt for å krenke noen ved å bruke ordet «nordmenn» slik det står i originalen, har jeg valgt å bruke et ord som mest av alt minner om en svenskevits. Ha meg tilgitt.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.