Noen av oss har blitt så gamle at vi husker innføringen av bydelene og hvilke forventninger vi hadde til dem. Først og fremst var det «nærdemokratiet» vi hadde forventninger til, for endelig skulle avstanden mellom innbyggere og Rådhuset reduseres, og innbyggerne skulle få innvirkning på styre og stell.
Sånn gikk det ikke. Vi fikk riktignok åpen halvtime der vi kunne legge fram våre synspunkter og ofte fikk vi støtte i Bydelsutvalget. Men da det kom til stykket, var det ikke bydelene som bestemte likevel, de hadde bare en slags rett til å uttale seg mens de besluttende myndighetene ikke trengte å ta hensyn til innspillene de fikk. Gjennomkjøringen i Teisenveien er et godt eksempel på hvor dårlig denne såkalte demokratiseringen fungerte, der det ene vedtaket i bydelsutvalget i Helsfyr Sinsen ble overkjørt etter det andre. Du kan lese alt om det i Onsdagspihlsen fra 21. juni 2023, eller vente til boka «300 PIHLS» blir utgitt på nyåret.
I 2004 ble bydelene redusert fra 25 til 15 stykker, og det viktigste som skjedde, var at det ble enda større avstand til beslutningene. Hva Teisen, Fjellhus og Ulven angikk, ble alt flyttet til Furuset og vi måtte betale bompenger for å få lov til å snakke med noen. Bevares, vi kunne fortsatt møte opp i åpen halvtime for å legge fram sakene våre, som enten endte i et vedtak som Byrådet deretter ga blaffen i, eller det ble tatt til orientering; hvilket vil si det samme som «vi hører hva dere sier, men vi kommer ikke til å gjøre noe med det.»
Forskjellene i Norge handler ikke om høyre- og venstresiden, men om topp og bunn, slik jeg skrev om i Onsdagspihlsen 22. januar i år. Ofte tenker vi da på rike mot fattige, men det gjelder i like stor grad mellom de som har besluttende myndighet og de som ikke har det. Med andre ord; mellom politikerne og velgerne. Nå vil Byrådet kutte i antallet bydeler og har lagt fram tre forslag, der det enten blir seks, syv eller åtte bydeler. Uansett hvilket av disse tre som blir valgt, kan jeg allerede nå røpe resultatet. Det blir en katastrofe, og er kun forandring for forandringens skyld. Avstanden mellom innbyggerne og administrasjonen blir større enn noen gang siden innføringen av bydeler i 1973, innbyggernes apati vil øke og mistilliten til politikerne vil nå nye høyder. Dette kan umulig være en villet utvikling. Ved siste stortingsvalg skjedde en dobling av blanke stemmer, det vil si velgere som avga stemme for å støtte demokratiet, men som ikke fant ett neste parti de kunne stole på. Det er et sykdomstegn som må tas på største alvor. I dag kan du si «tåkefyrsten» og alle skjønner at det er statsminister Jonas Gahr Støre du snakker om, og stort bedre kan ikke avstanden beskrives. Det er ikke opp til velgerne å redusere avstanden, det er opp til politikerne. Og da må politikerne begynne å bry seg om velgerne sine og ikke se på Byrådet eller bydelsutvalgene som private sandkasser der de skal leke i fred i fire år uten å bli forstyrret av velgerne.
På denne måten vil færre bydeler være en undergraving av demokratiet og dermed også legitimiteten til styre og stell. Færre velgere vil gidde å bry seg, og innbyggere som ikke bryr seg, er troendes til å gjøre mye rart for «å ta igjen» der de kan ta igjen, nettopp fordi de ikke opplever å bli hørt. For å si det på en popularisert måte: De på toppen ser bare dritt, mens de nedenfor ser bare romper. Trolig har vi for få bydeler i Oslo og trenger flere, hvis vi ønsker demokrati og deltakelse i samfunnet.
19. juni 2019 var temaet for Onsdagspihlsen «Når opplevde du en politiker gå til valg på vedlikehold?»og det var ikke bare ironisk ment. Saken er at politikere foreslår de tingene de tror er mest populære, bare for å bli valgt, og dermed gjør de det å bli valgt til sin hovedoppgave. Det er ikke dermed sagt at de prioriterer de viktige oppgavene.
Jeg tror bydelene må dele oppgavene sine i to: De som er «need to do» og de som er «nice to do.» Det som er nødvendig, og det som bare er hyggelig. De siste er de mest populære, men er ofte ting vi kan klare oss uten hvis vi skal prioritere, eller i det minste klare oss med mindre av. Først av alt må vi utføre de oppgavene vi må gjøre, blant annet lovpålagte oppgaver. Når disse er tatt hånd om, kan vi snakke om hva vi skal bruke resten av budsjettet til. Eksempelvis mener jeg at det er mange oppgaver som andre enn bydelene, eller «det offentlige», kan overlate til andre eller organisere på bedre måter.
Vi har en rekke tilbud som utføres av frivillige, fra idrettsklubber til husflidslag, og ofte er økonomien omvendt proporsjonal med entusiasmen. Se bare på idrettsforeningene som så vidt har nesa over vann. Det skal ikke rare beløpet til, før driften blir lettere og kreftene kan brukes på kjernevirksomheten i stedet for vaffelsteking og kakelodd. Hva for eksempel et fotballag betyr for bygging av nettverk og hvilken forebyggende effekt det har i mange sammenhenger, kan neppe overvurderes. Nå som kuldegradene setter inn hører vi om kommuner som ikke har råd til å lage is på skøytebanene, men alvorlig snakket. Hvor mye kan det koste å sprøyte litt vann på en grusbane? Hva om idrettsforeningen får oppdraget? Da blir det en happening i stedet for en oppgave som noen gruer seg til å gå ut fra det varme kontoret sitt for å gjøre.
Jeg var på en julemesse i en menighet, der fikk jeg kjøpt en håndstrikket islender for fire hundre kroner. Bare garnet kostet mye mer, men slik er det i det frivillige; hun som strikket kjøpte garn, strikket genseren og ga den til menigheten som solgte den til inntekt for menigheten. Jeg vet ikke hvor mange timer som gikk med for å at menigheten skulle tjene de fire hundre kronene, men det grenser mot å være fjollete. Tenk om de timene kunne vært brukt på noe annet enn strikking? Vi trenger flere frivillige og færre byråkrater.
Sannheten er at det er de frivillige som holder bydelene og kommunen sammen, og uten de frivillige vil alt rakne. Dugandsåden er under press i landet vårt, og organsiasjonene må i stadig større grad konkurrere om de samme frivillige – for det er de samme menneskene som går igjen i alle lag og foreninger som fortere blir utslitt eller utbrent. Men hva hvis frivillige fikk en hjelpende hånd fra bydel og kommune? En forutsigbar, hjelpende hånd, vel og merke?
Dessverre ser det ut til å gå politikk i slike ting, der venstresiden ikke vil vite av privat initiativ, mens høyresiden har en overdreven tro på markedsmekanismene, men det finnes en gylden middelvei. Saken er at vi har et vell av organisasjoner som kan utføre mange oppgaver mye bedre og i større omfang enn i dag, bare de opplever at de får litt støtte, økonomisk og moralsk.
Da nytter det ikke å bygge større bydeler, for det resulterer bare i mer byråkrati og flere papirskyvere. For husk, bydelene har bygget seg nye rådhus og gått i den samme fella som mange bedrifter som har lykkes med produktene sine. De bygger ikke ny og bedre fabrikk, det som skaper pengene, men nytt administrasjonsbygg. Og det du setter fokus på, det får du fokus på.
Administrasjon fører verken til sprøyting av skøytebaner, speiderleire eller strikking av islendere, bare til mer kaffedrikking. Det kan folk gjøre hjemme.
