27. april 2016: Den korteste veien mellom to mennesker er et damplokomotiv

Grosmont i Yorkshire er ikke mer enn en litt stor husklynge med egen planovergang og jernbanestasjon, men likevel er dette et sted jeg kan tilbringe en hel dag uten et kjedelig øyeblikk. For de av oss som elsker damptog, er Grosmont mest av alt for en godteributikk å regne.

Lokomotivet Sir Nigel Gresley står beskjedent bakerst, vel vitende om at hun er kjappest, uansett.

Jeg kan ikke for det, men jeg simpelthen elsker damplokomotiver; disse prustende monstrene som til tross for sin gammelmodighet er i stand til å forflytte seg forbløffende raskt. Når vanndamp føres gjennom sleidene til sylindrene, hvor stemplene skyves frem og tilbake, og veivstengene overfører bevegelsen til drivhjulene som først langsomt, deretter fortere og fortere setter lokomotivet i bevegelse, står jeg alltid hensunket i dyp beundring.

Engelskmennene har sans for å ta vare på gamle jernbaner, og The North York Moors Railway fra Pickering til Grosmont er én av dem. Strekningen er en av de bratteste av alle jernbanestrekningene i hele England, og lyder kjælenavnet «Bank» fordi det er et av de beste stedene å oppleve damptog i terrenget.

Men la meg begynne med begynnelsen: Landsbyen har fått sitt navn fra Grandimont i Normandie, hvis abbed fikk grunnlagt et kloster helt i begynnelsen av det trettende århundre; like nede ved elven Esk. Klosteret var nøytral grunn under krigene mellom England og Frankrike. I dag ligger bare noen jordvoller tilbake. Grosmont uttales ellers grow-mont på lokal dialekten.

Hadde de ikke vært for jernbanen, ville historien muligens ha trukket et glemselens slør over Grosmont for lenge siden, men heldigvis planla George Stephenson at jernbanen skulle følge Esk Dale sørover. Dette var i 1830, året etter at han hadde vunnet lokomotivkonkurransen med Rocket ved Rainhill, der hovedbanen mellom Liverpool og Manchester passerer i dag. Premien var 500 pund, og toget kom opp i hele 16 miles i timen. Den Edinburgh-baserte avisen The Scotsman ønsket begeistret jernbanen velkommen, og spådde at «når toget blir tatt i bruk for alvor, er det ikke spesielt dristig å forvente at den nåværende, ekstreme hastigheten vil kunne bli fordoblet.» Det var til å bli svimmel av, og ikke det minste rart i at man spekulerte på om mennesket ville tåle den fysiske påkjenningen.

Ved Lease Rigg ble Stephenson tvunget til å anlegge en tunnel, en tunnel som kom til å avdekke rike jernforekomster. Og jern var et materiale det var bruk for. Snart ble det anlagt en husklynge utenfor tunnelåpningen; boliger, verksteder, butikker og vertshuset the Tunnel Inn. Landsbyen ble etterhvert kjent som «Tunnel» og da kalenderen slo 1870 hadde industrisamfunnet fått over 1500 innbyggere. Teglverk, steinbrudd, smeltehytter og tørkeovner kombinert med jernbane sørget for høy aktivitet og et svare leven døgnet rundt.

Ikke nok med at Stephenson bygget tunnel til toget, i perioden 1833 – 1835 bygget han også, så vidt vites, verdens første gangtunnel for passasjerer. Den fungerer like fint i dag, og er vel verdt å gå noen ganger frem og tilbake i.

Det første toget på linjen gikk fra Grosmont til Whitby 8. juni 1835, mens hele strekningen ned til Pickering ble ferdigstilt 26. mai året etter. Linjen fikk navnet The Whitby & Pickering Railway, men fram til 1847 ble vognene trukket av hester. En hest kunne trekke en vogn med 10 passasjerer. I mer enn 100 år var toget Grosmonts eneste forbindelse med omverdenen, og det var ikke før i oktober 1951 at det ble anlagt vei hit. En vei som helt sikkert var en medvirkende årsak til at jernbanen ble nedlagt 6. mars 1968.

Men heldigvis er England befolket av mennesker som ser andre verdier enn penger. Mennesker som med entusiasme fikk banen gjenåpnet fem år senere, 22. april 1973 og som har drevet den som veteranjernbane siden. Mennesker som tar vare på noen av de vakreste perlene fra damptiden. All ære til disse.

Jeg har sammenlignet Grosmont med en godteributikk, for det er akkurat det den er. Tog er en interesse som bygger bro over alle tenkelige kløfter; det være seg alder, språk, kjønn eller nasjonalitet. Du kan rusle omkring på perrongen og slå av en prat med hvem som helst, for du er i familie med dem alle sammen. Du kan spørre om noen kan anbefale en tur med Ravenglass & Eskdale Railway, og du får svar. Ikke fra én, men fra ti. Noen vil nemlig overhøre spørsmålet og da kan de ikke gjøre annet enn å si sin mening. Tog er en sosial greie. Før du vet ordet av det, sitter du med en pint på the Station Tavern i ivrig diskusjon med en waliser som absolutt mener du burde reise med Vale of Rheidol Railway fra Aberystwyth til Pontarfynch. Eller som jeg, da jeg kom i skade for å røpe kjennskap til lokomitvet The Mallard for fyrbøteren på lokomotivet Sir Nigel Gresley, nærmest ble adoptert. Det hadde seg slik:

Sir Herbert Nigel Gresley ble født 19. juni 1876 i Edinburgh og var en av de mest betydningsfulle jernbaneingeniørene i Englands historie. Han døde 5. april 1941. Jeg hopper elegant over det meste han utførte, men stopper ved lokomotivet V2 2-6-2 Green Arrow. Lokomotivet ble bygget i 184 eksemplarer fra 1936 til 1944, og ble en staut arbeidshest som fraktet store mengder gods og passasjerer, og fikk æren av å «vinne» Den annen verdenskrig.

Høydepunktet blant Gresleys konstruksjoner var lokomotivet A4 Pacific 4-6-2; en konstruksjon som bød på det ypperste innen dampteknologi. 3. juli 1938 satte ett av dem, The Mallard, ny verdensrekord for damplokomotiver. Verdensrekorden kommer til å bli stående i historiebøkene en god stund, for det er ikke mye som tyder på at damplokomotivene skal få sin renessanse med det aller første. Den legendariske lokomotivføreren var Joe Duddington og fyrbøter var Tommy Bray. Hastigheten ble målt til hele 126 miles i timen. Oversatt til norsk: 202,77 kilometer i timen, drøyt tre ganger så fort som gjennomsnittshastigheten på Bergensbanen – bare for å ha nevnt det.

Det vellykkede rekordforsøket var et svar på tysk nazi-propaganda om å ha satt verdensrekord 1. mai 1936, med lederen for Reichsbahn, Dr. Dorpmüller, tilstede. Det tyske lokomotivet 05.001 står i dag i all sin røde prakt på jernbanemuseet i Nürnberg, men vil for alltid bli nummer to. Fattige 1,5 miles i timen saktere. The Mallard står utstilt på jernbanemuséet i York, et museum som kan anbefales på det aller varmeste.

Så da jeg klatret om bord i 60007 Sir Nigel Gresley og avslørte min kunnskap til fyrbøteren slapp jeg ikke ut av lokomotivet med det første. Han viste seg å være nevøen til selveste Tommy Bray, og hadde et utall anekdoter han måtte fortelle. Som for eksempel at når et så stort ekspress-lokomotiv først blir varmt, tar det flere dager å få det kaldt igjen. Eller at lokomotiver er hunkjønn, uansett hva de heter. Og naturligvis fikk jeg forsøke meg som fyrbøter, et arbeid som krever en helt annen muskulatur enn den du får av å knaste på et tastatur

Slik kan jeg holde på. Det skjer alltid noe på en jernbanestasjon.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.

Legg igjen en kommentar