27. august 2014: Vår venn ulven

Jeg var ikke så veldig gammel da hørespillet «Otter 3-2 kaller» gikk i Barnetimen. Jeg tror jeg var omtrent fem år gammel og det var en skummel opplevelse som gjorde dypt inntrykk. Stykket var basert på en bok av Leif Hamre og handlet om fenrik Geir Gran og den nybakte flysersjant Petter Hovden som fløy over Finnmarksvidda på et ambulanseoppdrag. Været var imidlertid dårlig og vind og tåke førte dem ut av kurs. Motoren sviktet og til slutt hadde de ikke andre muligheter enn å redde seg ut i fallskjerm, men heller ikke det gikk etter oppskriften. Petter ble skadet og dermed ble Geir nødt til å ta seg av ham. Utstyret de fikk med seg var heller ikke tilstrekkelig for det brå møtet med ensomhet, kulde og snøstorm. Geir bygget en slags hytte, skaffet mat og tente et stort bål som skulle holde de blodtørstige ulvene på avstand. Jeg kan fortsatt huske ulvehylene og Geir som løp ut i flokken og slo om seg med brennende kvister. Det var et kappløp med tiden, for samtidig jobbet sikringstjenesten for å finne dem, og slik det alltid gjør i amerikanske filmer, endte det også godt for mannskapet på Otter 3-2. De ble reddet i tolvte time.

Det hørespillet satt lenge i meg, godt over femti år. Hver gang jeg har vært på tur alene i marka har jeg tenkt, hva om jeg møter en ulv? Hva da? Blir jeg angrepet? Hvor skal jeg rømme? Vil jeg rekke å klatre opp i et tre? Problemstillingen ble ytterligere aktualisert da et svensk forlag ba meg skrive en turguide om Oslomarka, beregnet på svensker. Naturligvis sa jeg ja, for jeg lever jo av å skrive. Og dermed var det duket for en rekke turer i marka, sent og tidlig, og jevnt og trutt tenkte jeg på ulvene i «Otter 3-2 kaller.» Jeg gikk på blåmerkete stier uten å treffe andre mennesker, så hva om jeg hadde truffet på en ulv? Jeg mener, jeg har jo sett sauebønder stå fram og fortelle om hvor blodtørstige disse dyrene er, og at det eneste trygge er å utrydde dem fra Jordens overflate. Ikke rart jeg ble litt tenksom der jeg vandret flerfoldige mil innover i marka.

Fordi det åpenbart vrimler av triggerhappy ulvehatere, skal jeg ikke fortelle hvor følgende møte skjedde. Jeg hadde akkurat rundet en topp da et dyr stakk hodet opp av blåbærlyngen og kikket på meg. Jeg hadde vinden i mot, og kom opp bakken og som alltid når jeg går i marka, gikk jeg stille. Dyret hadde verken sett, hørt eller luktet meg. Umiddelbart syntes jeg å gjenkjenne en rev, selv om fargen virket feil. Jeg hadde vidvinkel sittende på kameraet, så jeg vurderte ikke å ta det fram. Dyret var bare et par meter fra meg da det reiste seg en tanke dovent opp og hoppet over blåbærtua. Ante jeg en smule irritasjon over å ha blitt vekket fra drømmene? I det dyret landet på den andre siden av blåbærtua, forsto jeg at det i hvert fall ikke var en rev. Den landet med et drønn og en rev er ikke så tung at det drønner når den lander. Dessuten var den overraskende stor og da den jogget av sted sørover forsto jeg at jeg akkurat hadde møtt en ulv. En helt vaskeekte gråbein, en sånn som fenrik Geir Gran hadde kjempet i mot på Finnmarksvidda, en sånn som jeg hadde vært redd for i femti år omtrent. Helt uventet hadde jeg fått svar på hva som ville skje hvis jeg traff en ulv når jeg var helt alene i marka: Ingenting. Absolutt ingen ting.

Jeg ble stående lenge, nærmest å hive etter pusten, selv om jeg ikke var sliten. Der, bare noen få kilometer fra bebyggelse, hadde jeg altså truffet en ulv. Møtet hadde vart kanskje fem-seks sekunder, ikke mer. Langsomt forsto jeg at Leif Hamre hadde besudlet mitt barnesinn med løgn og at ulven slett ikke er den mannedreperen han fremstilte den som. Ja, jeg var sikkert ikke den eneste ungen i landet som var vettskremt. Da jeg kom hjem, lot jeg boka hans gå i papirsøppelet. Alle fordommene om ulv var gjort til skamme og jeg fant ingen annen bruk for boka enn å la den gå til resirkulering. Dessuten må jeg innrømme at jeg gikk inn på Bokelskere.no og ga den terningkast 1 som takk for alle årene med bortkastet ulveskrekk.

Likevel finnes det mennesker som umiddelbart får kløe i avtrekkerfingeren og griper etter rifla bare de hører ordet «ulv.» Fylkespolitikere på Østlandet og i Hedmark har gitt en jaktkvote på fem ulv denne høsten og vinteren – av en total bestand på knapt førti dyr. I løpet av vinteren kan Østmarkaulven derfor være avlivet uten at den har gjort annet enn å være ulv. Det holder at den forviller seg utenfor den politisk vedtatte ulvesonen – akkurat som om en ulv leser utredninger? At ulven er fredet i Norge er åpenbart helt uvesentlig.

I Sverige finnes det omtrent ti ganger så mange ulver, men svenskene har kanskje forstått noe vi ikke har forstått?

Foto: Gary Kramer, US Fish & Wildlife Service Wikimedia Commons

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar