Det var ingen som merket at det kom, trolig dukket det opp om natten, da alle sov. Lydløst, som nysnø dalte det ned og da vi vaklet ut om morgenen, trøtte i trynet, lite lystne på å jobbe og kaffetørste som rakker’n, sto fjellet der som om det alltid skulle ha stått der. Like selvfølgelig som Dovre.
Der hvor vi før hadde Teisenparken strakte fjellet seg mot himmelen, gjennom skyene. All grus og småstein det var dekket med ga det umiddelbart navnet Teisenskarvet, det strakte seg så langt øyet kunne se, i alle retninger. Et ekte skarv, et nakent fjell der det vokste knapt annet enn lav og små gresstuster, til å begynne med. Det var som om fjellet nylig hadde blitt skapt.
Naturligvis ble det kamp om å være førstemann på toppen, og vi var mange som gjerne ville, men som måtte på jobben først, og sjansen var naturligvis gått fra oss da vi kom hjem. Førstemann kunne fortelle det hadde tatt ham flere timer å nå til topps, og at høydemåleren på mobilen viste 3111 meter over havet. Høyere enn Galdhøpiggen. Høyere enn Glittertind og Store Skagastølstind. Været på toppen hadde vært flott, toppen av Teisenskarvet strakk seg godt over skyene, men det blåste og hadde vært kaldere enn kaldt, og det hadde vært tungt å puste.
Turistforeningen var de neste, de merket sti like fra Regnbueveien og opp til toppen, med rød maling merket de den med sine tradisjonelle t’er. Det var først flere uker senere diskusjonen om de skulle ha blåmerket eller merket med røde t’er, ble kjent. Noen mente de blå merkene hørte Oslomarka til, men kunne Teisenskarvet kalles en del av marka? Det ble t’ene som vant, og så snart ruten til topps var klar, startet kampen om å være den første i vennekretsen til å bestige Teisenskarvet. Tusenvis av mennesker bega seg oppover de første dagene, og rushet fikk fort navnet «Skarverennet», hvilket fikk en viss idrettsforening på Geilo til å protestere iltert. Teisen idrettsforening grep sjansen og arrangerte Norges lengste motbakkeløp, og kalte det «Skarveløpet». Løpet hadde fellesstart, og den som hadde kommet lengst opp fjellsiden innen en viss tid, vant. For stayerne var grensen én time, og for barn fem minutter. Barneløpet var det mest populære og tok hegemoniet fra Barnas Holmenkollsøndag. There was a new kid in town.
Forsvaret krevde naturligvis plass for militære installasjoner, og med trusselen fra Russland med despoten Putin i bakhodet anla Flyvåpenet rakettbatterier og dronestasjoner i alle himmelretninger. Fra bunkersene kunne de skyte ned enhver flyvende farkost russerne måtte varte opp med. Deler av Teisenskarvet ble følgelig utilgjengelig for publikum, men diskusjonen om hvem som eide det, stoppet ikke. OBOS mente de hadde krav på fjellet fordi det havnet i et av borettslagene, men da glemte OBOS at borettslaget kjøpte tomtegrunnen og var selveier. Imidlertid mente kommunen at siden Teisenskarvet lå i parken som tilhørte kommunen, var fjellet deres. Justisdepartementet skar gjennom og erklærte at allemannsretten skulle gjelde også her, med unntak av områdene med de militære installasjonene. Dermed blomstret de private initiativene, og ettersom fjellet var allemannseie var det ikke tillatt å tjene penger på det. All fortjeneste skulle gå til vedlikehold.
Et alpinanlegg var noe av det første som ble bygget, med skiheiser, after ski og alt nødvendig tilbehør. Ikke overraskende overtok Teisenskarvet World Cup-rennene fra Hafjell og Kvitfjell fordi oslofjellet aldri så ut til å gå tomt for snø, og de svarteste av de svarte løypene fantes på Teisenskarvet. Det resulterte i at sporten blomstret opp og hovedstaden utviklet en rekke utøvere av begge kjønn i alle disipliner som kom til å sette sitt preg på sporten, eller sportene, i mange år. Ulempen var at det gikk ut over fotballinteressen i byen, og etter få år var Vålerenga, byens tidligere beste lag, dumpet ned til femtedivisjon hvor klubben vansmektet uten sponsorer og knapt nok spillere til et helt lag. Den enes død, og så videre.
Metallsøkere ble solgt i mengder, for Teisenskarvet kunne by på metaller og stoffer av alle slag, både giftige og ufarlige, og etter kort tid så de første gruveanleggene dagens lys. Advarslene var mange fordi kunnskapen om fjellets beskaffenhet var marginal og de geoteknikerne som hadde forsøkt å undersøke det, hadde liten eller ingen tillit etter flere skandaler. Eventyrlysten var likevel større og ingen gadd å vente på geologene med sine mer presise men langsommere arbeidsmetoder, og dermed gikk det som det måtte gå. I et av dagbruddene gikk et stort skred som tok med seg arbeidere og anleggsmaskiner i fleng, og etterlot seg både sorg og en forståelse om at vi ikke skal bygge i fjellet uten å ha snakket med kjentfolk. Etter hvert måtte vi erkjenne at Teisenskarvet ikke var egnet for industriell utvikling og andre næringer inntok fjellsidene. Fjellgeitoppdrett ble en stor næring, og geitekjøtt ble en ny slager i hovedstaden, ikke minst fordi den var kortreist og miljøvennlig. Tilsvarende med sauehold, osloull ble trendy og strikkeinteressen hadde aldri vært større. Noen sauebønder mente det gikk ulv i fjellet, hvilket konspirasjonsteoretikerne kunne forklare med at de var satt ut av russerne.
Fjellturene var kortreiste, og derfor ble de også populære. Bavnebluss ble bokstavelig talt hot, noen kvelder kunne tusenvis av bål skimtes, spesielt på nyttårsaften, der båltenningen effektivt tok over for fyrverkeriene. Turistforeningen merket opp flere turer i forskjellig lengde, og bygde to hytter, populært kalt Østhytta og Vesthytta. Den første vendte mot soloppgangen og den andre mot solnedgangen. Begge var like populære, og mens kristne foretrakk Østhytta av symbolske årsaker, foretrakk nyforelskede Vesthytta fordi solnedganger er mer romantiske enn soloppganger. Det skal sies at det ikke alltid var pent vær på Teisenskarvet, det var omhyllet i skyer og tåke på seks av ukens sju dager.
Det var under én av dagene med dårlig vær at en speiderpatrulje ble borte under en snøstorm på nesten tre tusen meters høyde og ikke funnet igjen før etter en uke. I motsetning til den patruljen som visstnok omkom i et snøvær på Holmenkollen for mange tiår siden, klarte disse å grave seg ned i tide og ble funnet da vinden omsider løyet. De var ved godt mot, men hadde fått slanket seg, om enn noe ufrivillig. Alle fjernsynskanalene fulgte leteaksjonen og var det eneste samtaleemnet de dagene. Dette fikk en av de reklamefinansierte kanalene til å utvikle en realityserie der ti deltakere skulle grave seg ned, og den som ble funnet sist, vant. Angivelig fordi vedkommende hadde gjemt seg best. Seerne fulgte med i store skarer, men da vinneren, den tiende og siste ble funnet, var det for sent. Vedkommende, en kvinnelig influenser, ble funnet frosset i hjel, og dermed var det slutt både for TV-serien og fjernsynskanalen.
Plutselig en dag var Teisenskarvet borte. Det forsvant like brått, uventet og uforståelig som det hadde kommet, og like lydløst. Fjellet ble naturligvis savnet av mange, men de moret seg kostelig på Kvitfjell. Omsider kunne de få tilbake World Cup.
