Da jeg gikk på gymnaset, jobbet jeg ett år som avisbud om morgenen. Aftenposten hadde egne bud, mens jeg gikk med alle de andre. Arbeiderbladet, Vårt Land, Morgenposten og Morgenbladet. Det er kanskje derfra jeg utviklet min kjærlighet til aviser, og min evne til å gledes av å sitte i en god stol og lese på papir, til tross for at jeg måtte opp ved halv fire-tiden, lenge før hanen gol.
Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å abonnere på alle aviser jeg har lyst til og at jeg har tid til å lese dem, men det har jeg ikke. Jeg må velge noen, og så hender det jeg kjøper enkeltutgaver av andre aviser når jeg kommer over noe som interesserer. Her om dagen hørte jeg om en artikkel i Dagsavisen og siden det ikke lar seg gjøre å kjøpe én enkelt Dagsavis eller én enkelt artikkel på nett, men bare bestille abonnementer av ulik lengde, bestemte jeg meg for å dra ut og kjøpe den fysiske avisen. Det skulle vise seg å være mye vanskeligere enn jeg kunne forestille meg.
Jeg siktet naturligvis på en narvesenkiosk, for jeg er oppvokst med slike. Der jeg har lagt ned store beløp i sjokolade, fotomagasiner, science-fictionbøker og aviser opp gjennom årene. Jeg regnet følgelig med at problemet ville bli løst ganske radig. Damen bak disken spurte meg om hva hun kunne hjelpe til med, og da svarte jeg at jeg gjerne ville kjøpe Dagsavisen. Hun stirret på meg og ba meg gjenta, så da gjorde jeg det. Jeg vil gjerne kjøpe Dagsavisen, sa jeg, uten at det av den grunn ringte noen bjelle hos henne. Dagsavisen? spurte hun og blunket uforståelig med begge øynene. Ja, svarte jeg, og gjentok enda en gang, slik at det ikke skulle være noen tvil om mitt ærend. Den har jeg aldri hørt om, svarte hun da. Jeg måtte få det bekreftet, så da spurte jeg nok en gang om hun faktisk ikke hadde hørt om Dagsavisen, men det hadde hun fortsatt ikke. Til gjengjeld hadde hun rosinboller, sjokoladeboller, pølser, brus, karameller, sigaretter og en masse junkfood som jeg kan få tak i nært sagt hvor som helst.
Følgelig måtte jeg dra videre med uforrettet sak, og siktet meg denne gangen inn på en narvesenkiosk som lå på en jernbanestasjon. Der må de ha Dagsavisen, tenkte jeg. Damen bak disken spurte meg hva hun kunne hjelpe meg med, og da svarte jeg at jeg gjerne ville kjøpe Dagsavisen. Hun stirret på meg og ba meg gjenta, så da gjorde jeg det. Jeg vil gjerne kjøpe Dagsavisen, sa jeg, og etter en lang tenkepause lysnet hun og kunne gledesstrålende fortelle meg at de hadde Dagbladet. Dagsavisen, presiserte jeg. Ja, Dagbladet er en dagsavis kunne hun overbærende fortelle meg. Det var for så vidt korrekt, men det var altså ikke det jeg mente.
Jeg kommer neppe til å oppsøke en narvesenkiosk igjen, for aviser har de ikke, og når det gjelder cortado og rosinboller, er det mange som går dem en høy gang. Jeg forlot kiosken og dro til en stor bensinstasjon som jeg brukte den gangen jeg kjørte rundt i fossilbil. Jeg tenkte det kunne være en sjanse for at Dagsavisen var å oppdrive der, men det var den ikke. Tilbudet av junkfood jeg kan få tak i nært hvor som helst var formidabelt, men det var ikke matlysten som brakte meg dit. Det var leselysten, men jeg er snart den eneste som leser papiraviser, fikk jeg inntrykk av. Og, for å gjøre en lang historie kort: Jeg ga opp etter å ha forsøkt den, og flere andre bensinstasjoner.
Da jeg kom hjem, slo det meg at det kan gå med aviser som det gikk med nærbutikkene, og det er i ferd med å gå den veien med Dagsavisen, så vidt jeg kan skjønne. Vi var ikke flinke nok til å bruke dem, og dermed overlot vi makten til dagligvarebaroner hvis eneste mål er å finne ut hvor mye vi er villige til å betale for mat, og i dag er det tre mennesker i Norge som bestemmer hva vi skal spise. Vi er blitt et av de fattigste matlandene i verden, og en hvilken som helst Dagli’ Brugsen i Danmark går de fleste norske matbutikker en høy gang.
Slik kan det gå med avisfloraen også. Vi må aldri glemme at det alltid vil sitte en pengegrisk eier et sted som drømmer om monopol, også i denne bransjen. Det er ikke noe problem for den som eier markedet, men det blir et problem for oss lesere, fordi vi blir nødt til å ta det vi får og før vi vet ordet av det, er vi blitt like dumme og ensporede som amerikanerne. Pravda på norsk er ikke noe vi ønsker. Vi er godt stykke på vei, vi blir stadig dårligere til å lese, og nettbrettet satte for alvor fart på den utviklingen i skolen. Dessuten kan vi ikke pakke inn blomster eller fisk i nettbrett.
Noen nettaviser har sett utviklingen, og satser derfor på videoer framfor tekst, for hvem som helst klarer å se på en video eller to. Men ærlig talt, hvorfor må vi lide oss gjennom et halvt minutt med dårlig reklame for sjampo eller vaffeljern bare for å se en videosnutt på fjorten sekunder der programlederen bruker halvparten tiden til å fortelle hva vi skal få se? Nettet koker, liksom? Det er jo det rene, skjære idioti. Hvis du kommer til en annonse i denne avisen som du ikke gidder å lese, da blar du bare videre. Flupp, så er du over på neste side. Det tar knapt ett sekund. Du rekker ikke å bli irritert over annonsen engang. Og omvendt, må jeg få tillegge – hvis du liker en annonse, kan du klippe den ut, ramme den inn og henge den opp på veggen. Jeg kjenner en som gjorde nettopp det med en annonse for en bil han ønsket seg. Annonsen var det siste han så før han sovnet og det første han så da han våknet, og bidro ganske sikkert til at han oppfylte drømmen sin etter noen måneder.
En enda viktigere grunn til at vi skal ta vare på avisfloraen, er at monopoler eller duopoler aldri vil støtte våre lokale idrettslag, de vil aldri la ungene våre få prøve seg som journalister eller arrangere lokale fotokonkurranser som bidrar til å skape fellesskap. Når for mye markedsmakt samles på for få hender, er det eiernes og aksjonærenes utbytte som kommer i første rekke, og horisonten strekker seg bare til neste utbetaling. Men en avis uten lesere er ikke mye verdt, så noen kan fort sage over den greina de sitter på.
Det er ikke bare på inntektene at forskjellene i landet blir større, også tilgangen på saklig og grundig informasjon blir vanskeligere etterhvert som media blir dummere, og da tenker jeg på den evinnelige runddansen i fjernsynet der den ene kjendisen er gjest i programmet til den andre kjendisen som er gjest i programmet til den tredje kjendisen som er gjest i programmet til den første kjendisen. Kjendiser som melker kuer, kjendiser som padler kano, kjendiser som drar på fisketur, kjendiser som kliner, kjendiser som griner og kjendiser som ler av hverandres vitser. Det har vi ikke bruk for, men selv NRK har kastet seg på den fordummende kjendisbølgen og blitt så forutsigelig at den ene uka på skjermen er helt lik den neste. Hadde jeg kunnet velge, vil jeg ikke lenger betale for NRK-lisens.
Slikt tenker jeg i mørke stunder. Fikk jeg tak i det jeg ville lese i Dagsavisen? Nei, jeg gjorde ikke det, absolutt ikke. Så hvis noen har Dagsavisen for lørdag 17. november er jeg interessert i å overta.
PS. Dette er ikke et forsøk på å smiske med redaktøren av denne avisen.
