27. november: Jobbsøknad

Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie.

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men slike jobber finnes faktisk. På kundesenteret i Vann- og avløpsetaten, for eksempel. Her hvor jeg bor er vi flere som plages med dårlig vanntrykk. Vi kan for eksempel ikke dusje hvis vaskemaskinen går, for da bare sildrer det litt fuktighet ut av dusjhodet. Derfor skrev jeg til etaten i april i fjor og fikk til svar at henvendelsen ble sendt videre til driftsavdelingen som skulle komme tilbake til oss. Fordi jeg ikke har hørt noe regner jeg med at henvendelsen har druknet i driftsavdelingen, for et eller annet sted må jo vannet gjøre av seg?

I juni i fjor klaget jeg til Kemneren, for selv om vanntrykket er dårlig må jeg betale full pris for tjenesten. Det mener jeg er feil, fordi vann levert gjennom krana er like mye en vare som vann kjøpt på Kiwi. Og så sa jeg at jeg ikke ville betale terminavgiften så lenge kommunen ikke leverer det de tar betalt for, men da fikk jeg en irettesettelse om at «kommunale avgifter i henhold til lovverket skal betales til forfall og med det utskrevne beløp uansett om man skulle ha sendt inn klage på grunnlaget. Dette gjelder til og med hvis saken er klaget inn ovenfor en klagenemd eller er under behandling i domstolsapparatet. Blir beløpet derfor ikke betalt inn til forfallsdato vil det kunne påløpe forsinkelsesrenter til innbetaling finner sted.» Bla, bla, bla. Kom ikke her og tro at du er kunde, kunne de like gjerne ha sagt. I juli i fjor ba Kemneren Vann- og avløpsetaten ta stilling til saken, og etterpå har det ikke skjedd noe som helst, så da kan jeg vel anta at den henvendelsen druknet, den også. Men regningene tikker inn fra kemneren, like fullt.

Det er en sånn jobb jeg gjerne skulle ha. Ta i mot dagens henvendelser, drukne dem og deretter slenge rundt ved kaffeautomaten resten av dagen. Legge litt kabal, kanskje. Surfe på Facebook, Twitter og Instagram. Ikke nok med at jeg vil få lønn, men jeg får sikkert kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie også. Kanskje til og med parkeringsplass hvis jeg klarer å drukne mange nok henvendelser.

Bymiljøetaten har også slike jobber, og jeg kan gjerne tenke meg en av de som er innen divisjon samferdsel. Det er den gjengen som de siste vintrene har sørget for å frese all snøen fra veikrysset inn på plenen min, slik at jeg får en tre meter høy, ti meter lang isbre på tomta. Og som sørger for at absolutt all dritten fra gata, sneiper, grus og bikkjemøkk havner hos meg, for sånn er det når jeg bor på et hjørne der fem gater møtes. I tillegg dreper veisaltet trær og busker, for veisalt er noe de bruker i stedet for å brøyte. Derfor skrev jeg til Bymiljøetaten og forklarte at jeg ikke ville ha det på den måten, og da fikk jeg et standardsvar tilbake som inneholdt en masse bla bla bla om å måtte finne seg i ulempene ved å bo langs en vei. Etaten ba meg ikke flytte snøen ut på gaten igjen, men heller til andre steder på min egen eiendom. Månen er en ost. Fordi etaten tydeligvis ikke forsto hva jeg snakket om, forsøkte jeg å bruke teskje. Jeg forlangte at etaten skulle plante nye busker for dem de hadde ødelagt. Jeg forklarte at Hadeland Maskindrift tydeligvis bare er interessert i å bli fort ferdig, for slik går det nemlig når kommunen skal sette tingene ut på anbud til bønder som gir blaffen i hvordan vi har det her inne i byen. Brevet druknet vel det også, for jeg har aldri fått svar.

Så hvis Bymiljøetaten trenger en til å sende ut standardiserte bla-bla-brev, så er jeg klar. Jeg skal jeg slenge rundt ved kaffeautomaten hele dagen etter å ha sendt ut dagens svada. Ikke nok med at jeg vil få lønn, men jeg får sikkert kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt ferie også. Kanskje til og med parkeringsplass hvis jeg klarer å strø om meg med nok bla-bla og tåkeprat.

Her jeg bor har velforeningen også erfaring med at henvendelser forblir ubesvart. I forbindelse med et lokalt trafikkproblem venter vi fortsatt på svar fra Samferdselsetaten og Politiet på et brev sendt 6. mars 1999. Det er fjorten år siden, men hva er vel fjorten år målt opp mot evigheten? Det kan være vanskelig å prioritere slike oppgaver som henvendelser fra tullete og kverulantiske typer eller foreninger. Tenk hvor fint det kunne vært å drive en by, om det ikke hadde vært for de forbannede innbyggerne! Så det er slike jobber i politiet også, og der kunne jeg godt tenke meg å være ansatt for å feie tingene under teppet. «Nei, den henvendelsen kan jeg ikke se at vi har fått,» kan jeg si. «Er du sikker på at du har oppdatert systemprogramvaren din med nyeste utgave av Java,» kan jeg si. «Du får sende den én gang til, men da er jeg redd den kommer nederst i bunken,» kan jeg si, «for vi må ta henvendelsene etter hvert som de blir postjournalført,» kan jeg si. Da får jeg helt sikkert uniform i tillegg til lønn, kantineordning og bedriftshelsetjeneste, og så får det heller være det samme med den parkeringsplassen. Jeg kan ikke forvente å få alle veggene mot syd, heller.

Ruter er også et sted jeg kan tenke meg å jobbe, for de lever i sin egen virkelighet. Hvis du tar bussen til Fjellhus, kommer du ikke til Fjellhus. Da jeg påpekte denne geografiske tabben for Ruter, svarte de at navnet var så innarbeidet at de ikke så noen grunn til å endre det. Spiller ingen rolle om det er feil, bare det er innarbeidet. De lovte riktignok å komme tilbake på saken, men det var tre år siden, så saken ble vel oversendt Vann- og avløpsetaten der den har druknet. Får jeg en sånn jobb i Ruter, må jeg kanskje si fra meg parkeringsplassen, men til gjengjeld får jeg vel frikort på bussen?

Men den viktigste grunnen til at jeg gjerne vil ha betalt for å ikke gjøre noe, er for å få noe igjen av skattepengene mine. Alle disse kommunikasjonsrådgiverne som støver ned omkring på ulike kontorer gjør det for mine penger. Så hvis jeg kan sitte der i stedet, inne i en eller annen papirmølle og drikke kaffe, kanskje legge litt kabal og surfe rundt på sosiale medier, og attpåtil få betalt for det – ja så blir det en slags rettferdighet.

Hvis noen vet om en sånn jobb som er ledig, så har redaksjonen telefonnummeret mitt.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar