22. april forsøkte Oslo bystyre å vedta en klimastrategi. Det klarte de ikke. Saken skal opp igjen 6. mai og utsettelsen gir politikerne muligheten til å komme til fornuft. Så vidt jeg kan forstå bunner uenigheten to sentrale ting: Politikerne har en manglende forståelse for sin rolle som ombudsmenn og mange av dem blander begrepene strategi og taktikk.
Det er ikke til å stikke under stol at de viktige samferdselsprosjektene i byen vekker stort engasjement og at mange tror at Oslopakke 3 er en pott penger som bystyret kan bruke der de vil. Det kan de ikke. Forhandlingene med staten har brutt fullstendig sammen, og samferdselsministeren har gjort det mer enn tydelig at det finnes rikelig med prosjekter andre steder i landet som ikke har noe imot å overta pengene. Staten må ikke bruke penger i Oslo. Dermed er alt i det blå og ingen kan si noe om hva som blir av eller når det skal stå ferdig, det være seg ny t-banetunnel eller E6 Oslo Øst.
Her er det jeg får en uggen følelse av at byens politikere har glemt at de er ombudsmenn som skal utføre oppgaver for innbyggerne til innbyggernes beste, og ikke for partiene til partienes beste. Det er forskjell på det. MDG vant 15 % av stemmene ved valget i 2019 og fikk miljøbyrådsposten, men det betyr ikke at miljøbyråden bare skal være miljøbyråd for 15 % av innbyggerne. Miljøbyråden skal ikke bare være miljøbyråd for folk på løkka, men også for folk som er støyplaget av trafikk langs E6. Eller Trondheimsveien, for den saks skyld.
Det er når politikere vil skrote E6 Oslo Øst etter først å ha gått inn for prosjektet i valgkampen, at jeg tror de har misforstått sin rolle. Grunnen til at Arbeiderpartiet gikk inn for prosjektet i sitt valgkamp-program var at bomiljøet og levekårene langs veien har blitt dårligere for hvert år som har gått, blant annet fordi trafikken på Sørkorridoren ble loset inn mot Ryen. Å gjøre menneskene som bor langs E6 til kanonføde i klimakampen er det stikk motsatte av ombudsmannens oppgave, og når bystyret samtidig er i ferd med å fraskrive seg sin rolle ved å avslå regjeringens tilskudd til Oslopakke 3, blir beboerne stående igjen som taperne. Støy og forurensing vil fortsette i mange tiår mens ombudsmennene våre rir prinsipper og spikker fliser på hver sin tue. Det er dem ikke verdig.
Men nesten enda verre, bystyret er i ferd med å kaste en hel ungeflokk ut med badevannet. Bryn terminal, Gjersrud og Ulvenbyen er avhengige av en løsning på E6 Oslo Øst. Det er helt umulig å betjene en buss i rushretning hvert 75. sekund uten en omfattende endring av infrastrukturen. Gjersrudutbyggingens ti tusen boliger kan de skyte en hvit pinn etter når kollektivtransporten dit må skrinlegges og Ulvenbyen vil bli et støyhelvete også i framtiden, slik det er i dag. Å skrote E6 Oslo Øst starter med andre ord en dominoeffekt som torpederer en rekke andre planer som lener seg på hverandre. Se hva Operatunnelen gjorde for Oslo sentrum, er det noen som savner trafikken over Rådhusplassen?
Samtidig er E6 Oslo Øst Norges hovedvei til og fra Europa. Når miljøbyråden sier vi har et nullvekstmål på trafikken, betyr det at trafikkmengden kan fortsette slik den er. Titusenvis av mennesker er uenige i den vurderingen. I dag er trafikkmengden 100 000 ÅDT, og det er altså greit? Samtidig gjelder ikke nullvekstmålet for nyttetrafikk, bare for personbiler. Trafikkmengden vil derfor øke og nullvekstmålet er i praksis en illusjon som knapt nok tar seg pent ut på papiret. I forrige uke skrev bladet Yrkesbil om neste generasjon modulvogntog, såkalte duovogntog. De er 32 meter lange, tar 70 tonn gods, reduserer fraktkostnadene med en fjerdedel og kommer til å bli tatt imot med åpne armer hos enhver eksportør eller importør. Godstransport på jernbane ligger allerede i respirator og det er naivt å tro at et vedtak i Oslo bystyre vil resultere i massiv satsing på jernbane i Europa.
Det er ikke Oslo kommune som eier E6 Oslo Øst, det er staten. Det er et poeng som byråd for finans Einar Wilhelmsen fra MDG hevder på utpust og innpust, så om det ikke finnes penger i hans lommebok, trenger han neppe bekymre seg unødig. La heller staten betale. Det er betenkelig hvis et miljøparti skal bli den største bremseklossen for et bedre miljø.
Vi kan bare håpe at tenkepausen bystyret har gitt seg selv nå blir brukt flittig og fornuftig, og at politikerne når de møtes 6. mai klarer å skille taktiske tiltak fra strategi. En av grunnene til at bystyret ga opp forrige forsøk om å komme fram til en klimastrategi, var at Rødt snudde i saken og kastet fram en rekke nærsynte tiltak og midlertidige løsninger i siste liten, til tross for at partiet hadde en enighet om noe annet med Venstre på forhånd. Det er uryddig. Uansett hvor gode forslagene måtte være, hadde de ingenting i en strategidiskusjon å gjøre. Strategi handler om å skaffe overblikk, sette mål og planlegge de lange linjene. Taktikk er fremgangsmåten for å oppnå de strategiske målene. Først må strategien legges på plass, så kan de diskutere taktikken. Å si nei til Manglerudtunnelen er ikke klimastrategi, det er klimataktikk. Å foreslå at enkle støyreduserende tiltak som å plante busker skal løse utfordringene er ikke engang klimataktikk, det er bare penger rett ut av vinduet.
Hva skjer hvis Oslo kommune slenger døra i fjeset på samferdselsministeren og ber ham ryke og reise? Vel, det første som kan skje er at Oslo går glipp av mange milliarder i støtte til kollektivtransport, sykkelveier, ny t-banetunnel og andre prosjekter. Penger som kommunen ikke har selv. Det andre som meget godt kan skje er at Oslo kommune blir umyndiggjort i saken og stående uten lokale påvirkningsmuligheter. Det vil si at E6 Oslo Øst blir bygget ut etter statens prioriteringer fordi det er et viktig, nasjonalt prosjekt av stor betydning for norsk næringsliv. Det finnes nemlig en strategi for næringslivet i landet vårt også, som blant annet omhandler den rent fysiske tilgangen til og fra markeder. Eksportører må kunne eksportere og importører må kunne importere. Varer må kunne fraktes til og fra landet. Da er det opplagt at Oslo ikke kan kreve at denne frakten skal skje med kollektivtransport, sykkel eller gange.
Det er hele tiden nødvendig å forandre synet på virkeligheten fordi virkeligheten stadig forandres. Følgelig må partiene skifte mening for å bevare et standpunkt. Helt til slutt: Lykke til på bystyremøtet 6. mai. Ikke svikt innbyggerne denne gangen. La fornuften råde.
