Jeg elsker tog. Til min kones fortvilelse kan jeg tilbringe timer på en jernbanestasjon, og en av mine favoritter er den vesle stasjonen Grosmont i Eskdale, North Yorkshire. Stasjonen her ble åpnet i 1845, mens Whitby & Pickering Railway ble anlagt allerede i 1836.
Her traff jeg en sommer damplokomotivet «Sir Nigel Gresley» som er et blått, velholdt eksemplar av det aerodynamiske LNER A4 Pacific. Det veier 102,95 tonn alene, eller 165 tonn med en fullastet tender. Akkurat dette eksemplaret er oppkalt etter konstruktøren selv, skotten Nigel Gresley som også konstruerte et annet av verdens mest berømte damplokomotiver, «The Flying Scotsman.»
Lokomotivføreren og fyrbøteren ombord hadde aldri truffet en nordmann med kjennskap til denne lokomotivtypen, så jeg ble invitert inn i førerhuset og vist rundt. Skal jeg være ærlig, så var det mer en ordre enn en invitasjon. Og da jeg kunne avsløre at jeg også var kjent med lokomotivets tvilling «The Mallard,» var det like før jeg ble forgylt der jeg sto. Jeg fikk til og med lov til å slenge noen spadelass kull inn i fyrkjelen. Lokomotivføreren kunne fortelle at hans bestefar hadde vært fyrbøter på «The Mallard» 3. juli 1938, og jeg visste naturligvis umiddelbart hvilken begivenhet han snakket om.
Den dagen satte «The Mallard» verdensrekord for damplokomotiver, med hele 126 miles, eller 202 kilometer i timen, mens det trakk sju vogner.
Men hvordan hadde det gått dersom de hadde gjort rekordforsøket med bare vognene? Uten lokomotiv? Kanskje de hadde klart å dytte eller trekke dem et lite stykke, men jeg tror at de etter den innledende entusiasmen hadde gått lei av hele prosjektet og heller brukt kreftene på noe annet. I hvert fall hvis det kom til en motbakke. Det kjenner jeg meg helt sikker på.
Jeg er ikke interessert i sport generelt eller vinteridrett spesielt, men akkurat skistafettene pleier jeg å få med meg. Jeg satt på loftet i Oscars gate 44 da Oddvar Brå brakk staven, og husker jeg minst like godt da Jörgen Brink sprakk på siste etappe og ble parkert av Thomas Alsgaard. Jeg var på Lillehammer da Bjørn Dæhlie tapte stafetten med noen fattige centimetere. Slike øyeblikk, enten de går Norges vei eller ikke, får vi garantert oppleve under et vinter-OL i Oslo.
Men det er ikke derfor jeg mener vi skal arrangere OL. Absolutt ikke. Nei, vi skal arrangere OL fordi et OL i Oslo vil bli et formidabelt lokomotiv for utviklingen i Groruddalen. Hvis det er én ting Groruddalen trenger, så er det et lokomotiv som får fart på vognene. Alt som skjer i dalen skjer alt for sakte, det er for mye byråkrati, for dårlige resultater og for få beslutninger. Vi skyver papirer i øst og vest, men det blir ikke noe fart over det, fordi vi har ikke noe mål å strekke oss etter, verken tidsmessig eller resultatmessig. Det spiller ingen rolle om eller når ting blir ferdige. Dessuten har vi fått altfor mye som vi strengt tatt ikke har bruk for, fordi det har vært så lett å legge alt mulig rart til Groruddalen. Vi har tre parallelle motorveier og ville valgt en helt annen løsning hvis det var opp til oss. Vi kunne også klart oss uten de mange tomtene som blir brukt til å oppbevare søppel og skrot av forskjellig slag. Ta bare en tur på Stubberud, Breivollen, Smalvollen eller Kjeldsrud, så kan du se med egne øyne.
Vi har ikke vært flinke nok til å tale vår egen sak i Groruddalen. Vi har ikke vært trassige nok. Vi har funnet oss i alt for mye. Groruddalen er større enn Stavanger, og hadde Stavanger blitt behandlet som Groruddalen, hadde byen blitt erklært nasjonalt katastrofeområde for lenge siden. Vi må få rompa i gir hvis vi i det hele tatt skal komme noen vei i vår egen levetid. Et lokomotiv som OL vil trekke med seg sterke krefter fra stat, kommune, private og frivillig sektor og skape store verdier som vi ellers ikke ville fått. Vi vil få sterkt forbedret offentlig kommunikasjon, og da mener jeg ikke damptog. Vi vil få flere t-banestasjoner, bussruter, stoppesteder og overgangsmuligheter. Vi vil få flotte idrettsanlegg og alt som følger med det: Økt fysisk aktivitet og aktivitetsskapende arealer. Jeg kan fortsette oppramsingen, men du skjønner hva jeg mener.
Joda, jeg har hørt folk si at vi kan få til dette uten å arrangere OL også, men det tror jeg ikke noe som helst på. For det første finnes ikke disse pengene uten OL, så alt det andre vi liksom kan få for pengene er bare en luftspeiling. For det andre kommer det til å bli akkurat som å sette fartsrekord med sju passasjervogner; vi går snart lei av å hale og dra vognene etter oss, og da er det noen som kommer på at det finnes et par andre hull å puttene pengene i, og så er vi i gang. Det ene gode formålet vil overta for det andre. Så mange politikere har jeg sett komme og gå, at jeg føler meg ett hundre prosent sikker på akkurat det. Det blir som å bære vann i øse, og før vi vet ordet av det, har vi ikke fått til noe som helst.
Dessuten, og her snakker jeg av egoistiske årsaker ettersom vi i Groruddalen bare utgjør to femtedeler av byens befolkning: Slike sjanser vokser ikke på trær og det er om å gjøre å gripe muligheten når den byr seg. OL er ikke dyrt. Vi skal bruke to milliarder og få tilbake tretti. Derfor mener jeg det er viktig at vi som bor i Groruddalen sier ja til OL. Det handler ikke om at Therese Johaug skal få gå på ski. Det handler om byutvikling. Når noen tilbyr seg å betale et lokomotiv for oss må vi være kloke nok til å takke ja. Ellers blir vi stående der, i beste fall med en pedaldrevet dresin.