28. mai 2014: Tinderangling i Østmarka

dsc_1675Østmarka er ikke kjent for sine topper, men helt i nord ligger likevel et område som byr på en skikkelig utfordring, selv for den turvante. Her finner du alle de tre høyeste punktene; Barlindåsen, Ramstadslottet og Bjønnåsen. Du kan starte ved parkeringsplassen ved Østby skole eller ta buss 411 eller 417 til Østbyveien.

Turen starter forholdsvis pent langs en gårdsvei, og begynner å stige sakte og forsiktig når du kommer inn i skogen. Nede til høyre vil du enkelte steder se anleggsrester i bekken som kommer fra Østbyputten. Denne putten, som strengt tatt ikke er noen putt, ble demmet opp i 1936 og arealet ble dermed 10 ganger så stort. Fram til slutten av 50-tallet var det drikkevannskilde til Skedsmo og Lørenskog.

Ved den nord-østre enden av Østbyputten er stien i seg selv en severdighet, der den går nedover langs en fjellhylle med et alt annet enn et troverdig rekkverk mot kanten av stupet.

Neste vann er Åmotdammen, også det er demmet opp. Det ligger 248 meter over havet, har utløp mot nord og er mye brukt av lokalbefolkningen til sportsfiske og friluftsliv. Det er anlagt badeplasser flere steder rundt vannet. Navnet har det fått etter Åmotgårdene, som ligger ved samløpet mellom elvene Nitelva og Leira. Skogen som tilhørte gårdene strakte seg sydvestover inn i Østmarka, og ved Åmotdammen hadde de en sag. For å sikre vannføringen ble vannet demmet opp til seks meter over opprinnelig vannstand, med én stor demning i nord og to små i sør. Den ene av dem kan du se hvis du går noen få meter til side for stien der du møter Åmotdammen første gang. Åmotdammen var også drikkevannskilde for Skedsmo, men ble frigitt i 1982.

Rett nord for Blåtjern finner du et skilt med teksten «Blåtjernsgrana.» Det er et av de aller største grantrærne på Østlandet, det målte 41 meter på sokkelesten og 3,65 meter i omkrets sist det ble målt. Treet skal være nærmere 300 år gammelt og jeg anbefaler at du tar denne vesle avstikkeren. Husk å være høflig og hilse pent på kjempen. Det er vanlig folkeskikk. Blåtjern er en del av Ramstadslottet naturreservat. Området ble fredet i 2001 for å bevare en representativ barskog med stor variasjon i topografi og vegetasjon. Totalarealet er 2100 dekar.

Når du kommer til østenden av Åmotdammen, begynner klatringen. Stien opp til Ramstadslottet (394 moh) er tydelig merket, både med skilt og blå merker. Siden dette er den første av to friske motbakker, anbefaler jeg at du sparer litt på kruttet. Selv om du følger skiltene mot Ramstadslottet, skal du likevel ta en avstikker til Barlindåsen (398 moh) først, bare for å ha vært der. Barlindåsen er riktignok overgrodd og utsikten nærmest ikke-eksisterende, men det er Østmarkas høyeste punkt og når du først er på tinderangling må du naturligvis også ha med deg den høyeste. Derfor bryr du deg ikke om at stien til Ramstadslottet svinger opp til venstre, men kikker i stedet mot høyre. Da vil du se Barlindåsens topp, merket med en liten varde. Ta turen bortom der før du snur og går opp på Ramstadslottet.

Ramstadslottets topp er karakteristisk, der stikker grunnfjellet opp omtrent som issen på en gammel mann. Det sies å ha vært en bygdeborg her i folkevandringstiden (år 400-600), men ordet «slott» er også brukt om staselige topper og betyr ikke nødvendigvis borg. Utsikten østover er betagende, den store innsjøen du ser er Øyeren der Glomma renner gjennom. Øyeren er Norges mest artsrike innsjø, det er registrert minst 25 fiskearter og 250 fuglearter der. I nord har Øyeren Nordens største innsjødelta. Tømmerfløtingen har vært betydelig, helt fra vikingtiden og fram til 90-tallet da lastebilen tok over. Ved Fetsund lensemuseum kan du oppleve tømmerfløtetiden på nært hold.

Fra Ramstadslottet tar du turen nedover åsen med det velklingende navnet «Purkeryggen.» Et stykke nede i bakken, til venstre, ligger Speiderhytta der det er sporadisk servering, slik at du må nok satse på medbrakt mat og drikke. Jeg foreslår at du tar den lille pausen på Ramstadslottet og den store på Bjønnåsen.

Ved stikrysset nedenfor hytta tar du til venstre. Tar du til høyre vil du komme til Marikollen idrettspark, der hoppbakken ble bygd i 1955. Bakken fikk plastmatter i 1986 slik at den også kan brukes sommerstid. K-punktet er 88 meter, og bakkerekorden er 100 meter, satt i 2009. Hovedaktiviteten er likevel den 600 meter lange alpinbakken, med en høydeforskjell på 140 meter. Men vi skal inn i skogen igjen og opp på Bjønnåsen (396 moh).

Det går to stier opp dit, vi tar den slakeste av dem og sparer desserten til slutt. Stien oppover mot Mærramyr er både fin og behagelig, og der stien svinger til venstre ved toppen Marikollen som har gitt navn til hoppbakken, rekker du så vidt å få et glimt av byen før du snur og begynner på de siste høydemeterne. Her dukker det opp flere skilt som peker vei, og du blir ikke i tvil om hvor toppen er, for utsikten tar pusten fra deg. Dessuten står det en stor varde her, satt opp i anledning at Bjønnåsen ble tusenårsstedet for Rælingen kommune. Alle fylker og kommuner skulle velge seg hvert sitt sted for å markere overgangen til 2000-tallet. Så får de av oss som kan tilstrekkelig matematikk til å vite at overgangen skjedde til år 2001 heller late som ingenting.

Det er mulig at det var nettopp her på Bjønnåsen de første menneskene i området holdt til i steinalderen, og sannsynligvis jaktet de på reinsdyr. Navnet har åsen antakelig fått fordi det ble lagt ut åte under bjørnejakt her.

Bjønnåsen var i gammel tid også brukt til vardebrenning, og er nevnt første gang i skriftlige kilder fra 1600-årene. Under Den annen verdenskrig samlet befolkningen seg her oppe til illegal feiring av nasjonaldagen. Høsten 2002 satte Bjønnåsens venner opp en retningsskive som viser navnene på de mange fjerne utsiktsmålene i horisonten.

Fra Bjønnåsen beveger vi oss sydover og tar den virkelig bratte stien ned til Åmotdammen. Pass på at du stopper noen ganger på vei ned og nyter utsikten også her. Ved Åmotdammens østside kommer vi ned til stien vi fulgte opp til Ramstadslottet, så da skal du bare dreie vestover og følge den blåmerkete tilbake til parkeringsplassen. Eller bussholdeplassen.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar