28. mars 2018: Plan og bygningsloven er til for å brytes!

Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg mye rart. En av tingene var at ærlighet skulle vare lengst. Som voksen har jeg erfart at påstanden langt på vei bare er tøv, særlig når det gjelder byggesaker. Det eneste som lønner seg er å jukse og bedra, for Plan- og bygningsloven er en av våre mest sovende lover og tydeligvis er det ingen som har lyst til å vekke den.

Loven sier at kommunen er pålagt å forfølge brudd med tilhørende forskrifter, tillatelser og andre vedtak, men det er bare på papiret. I praksis trenger ikke Plan- og bygningsetaten føre stort mer tilsyn enn det den selv gidder, og i praksis betyr det at den ikke trenger å gjøre noe som helst. Dermed åpner etaten for et byggeanarki der det er fritt fram for hvem som helst å bygge hva som helst hvor som helst og gjøre akkurat som de selv vil.

Naturligvis finnes det noen blåøyde mennesker, sånne som meg, som søker om byggetillatelse slik bygningsloven krever. Da lærer vi fort at det er innmari dumt, for det skaffer oss bare en hel masse bryderi og koster oss en hel haug med penger. Da vi rehabiliterte det gamle huset viste det seg at det nederste trappetrinnet fra glassverandaen stakk omlag femten centimeter for nær senterlinjen i veien. Dermed måtte vi søke om dispensasjon fra veglovens krav til byggeavstand fra vei etter § 29, sende nytt, rekommandert nabovarsel til alle naboene som dermed ble pisket til postkontoret for å hente brevene. Dessuten måtte vi betale et gebyr på tusen kroner for tilleggsapprobasjonen. Heldigvis fant etaten ut at det nederste trappetrinnet ikke ødela sikten langs veien. Og godt var det, for huset stakk mye lenger ut og var godkjent av Aker kommune allerede i 1947.

Når det gjelder flisespikking er det neppe noen som kan måle seg med Plan- og bygningsetaten. Derfor er det enkleste ofte det beste, nemlig å gi blaffen i hele etaten og bygge etter eget forgodtbefinnende. Da slipper du de nitidige petimetere og du får bygget akkurat det du vil, der du vil, når du vil.

La oss si at du har kjøpt en hel tomannsbolig og bestemmer deg for å gjøre den om til et hybelhus eller annet som medfører konsesjonsendring, sender inn byggesøknad og arkitekttegninger og får alt i retur med en smørbrødliste av ting som må gjøres. Det er skikkelig surt, omtrent som å få en mangellapp av Biltilsynet. Hva gjør du da? Da sender du bare en melding om at byggesaken trekkes slik at den forsvinner ut av systemet til etaten, og så bygger du det du hadde planlagt likevel. Stort enklere kan det neppe bli!

Hvis du for eksempel har lyst til å anlegge noen hybler og vil ha ryggen fri, kan du bare søke om å bygge en sportsbod som er femten kvadratmeter eller mindre. Deretter bygger du akkurat de hyblene du har lyst til å bygge, for det er nemlig god butikk. Du kan fort tjene ti tusen kroner i måneden på hver hybel og pengene kan du ta imot under bordet. Forutsatt at du har et bord, naturligvis. Skatteetaten finner aldri ut at du har bygget hybler for i papirene hos Plan- og bygningsetaten finnes det bare en sportsbod. Og hvis du skulle ha vært så dum å oppgi at arealet er over femten kvadratmeter, kan du få krav om å sende inn byggesøknad. Det trenger du ikke gjøre, det holder at du bare forteller at du har regnet feil og at det faktiske arealet er under maksgrensen og dermed er det greit. Stort enklere kan det neppe bli!

Eller, du kan bygge hybler inne i en eksisterende garasje, det går helt fint. Da trenger du ikke søke om noe som helst, for garasjen står der jo allerede og ingen bryr seg om at garasjedøren blir byttet ut med et vindu og en vanlig inngangsdør. Ingen bryr seg om du setter blomsterkasser utenfor heller. Eller en flaggstang, for den saks skyld.

Det verste som kan skje er at en nabo sender en klage til Plan- og bygningsetaten, men naboer flest er mer opptatt av nabofred, så det er stor sjanse for at de ikke bryr seg. Men hvis de gjør det, kan du heldigvis være trygg på at det er stor sannsynlighet for at klagen blir arkivert og drukner i det store papirhavet som skvulper rundt inne hos etaten. Men så kan det likevel hende at den flyter opp til overflaten og at etaten føler den må gjøre noe. Da kan du risikere å få et brev som ber deg gi dem et tidspunkt for et møte. Den invitasjonen kan du bare gi blaffen i og møtet kan du trygt glemme, for gjør ikke du noe med det, gjør ikke etaten det heller. Stort enklere kan det neppe bli!

Dessuten stoler ikke etaten på naboene. Etaten stoler på deg, samme hva hvor mange naboer sier og påstår. Hvis du sier du har opparbeidet parkeringsplasser, så har du opparbeidet parkeringsplasser slik etaten ser det. Og hvis du sier at du ikke leier ut til tjueni østeuropeere, så leier du ikke ut til tjueni østeuropeere, selv om du leier ut til tjueni østeuropeere. Det er ingen som kommer og sjekker naboenes påstander eller om den dokumentasjonen de sender inn til etaten, faktisk stemmer. Da må saksbehandlerne ut av de varme kontorene sine, og det sitter langt inne. Stort enklere kan det neppe bli!

Hvis du gjør et lite hus om til hybelbygg med folk sovende i kjeller og på loft uten rømningsveier og naboene klager sin bekymring til Brann- og redningsetaten, kan du ta det helt med ro. Brann- og redningsetaten toer sine hender og skyver ansvaret over på Plan- og bygningsetaten ettersom Brann- og redningsetaten mener at folk som sover i rom uten rømningsmuligheter omfattes av plan- og bygningslovgivningen. Vips er ansvaret pulverisert og ingen husker de sju polakkene som brant inne på Gulskogen i november 2008, for det var i Gulskogen og kan naturligvis ikke skje her i Oslo. Stort enklere kan det neppe bli!

Lurer du på om byggeplanene dine overstiger utnyttelsesgraden, er ikke det noe å bekymre seg om. Du kan ha så stor u-grad du bare vil, for det er ingen som kommer etter for å sjekke. Trenger du parkeringsplass til femten biler, noe som øker u-graden betydelig, er det bare å anlegge parkeringsplass til femten biler. Eller omvendt, hvis du ikke har lyst til å anlegge de lovpålagte biloppstillingsplassene, er det bare å si at du har anlagt de lovpålagte biloppstillingsplassene. Lyv så det renner av deg, for det er det eneste som lønner seg. Etaten tar nemlig alt for god fisk, uansett hvor råttent det måtte lukte. Selv om etaten har sanksjonsmuligheter som å kreve at du river det du har bygget ulovlig eller tilbakefører bygget til sin opprinnelige stand, nøyer de seg bare med å si at du skal gjøre det. Og skulle du få spørsmål om du har utført endringene trenger du bare å svare at du ikke har fått gjort det ennå. Da er det greit. Det kommer ikke en eneste sjel og sjekker om du faktisk har gjort det, derfor kan du trygt la ulovlige bygg stå tiår etter tiår. Stort enklere kan det neppe bli!

 Mye av dette kan høres ut som om det er oppspinn og fri fantasi. Det er det ikke. Det er sånn Plan- og bygningsloven fungerer i Oslo kommune. Ærlighet varer ikke lengst. Det er det lovløshet som gjør.

«Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes,» het det i Frostatingsloven. Men det var før.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.