28. november 2018: Latskap er roten til alle dårlige overskrifter

Jeg har oppriktig hevdet at latskap er en av de beste egenskapene hos oss mennesker. Ja, jeg har til og med sagt at latskap er den viktigste drivkraften til mennesket, selv om mange tror det er noe helt annet. Det er latskap som har brakt oss ut av hulene og dit vi er i dag.

Kikk deg bare rundt, og se på alle oppfinnelsene rundt deg; vaskemaskin, tørketrommel, miksmaster, automatgir, fjernkontroll, portåpner, digitalkamera, komfyr, kaffetrakter – de er alle funnet opp for å gjøre livet enklere og arbeidsoppgavene lettere. Og antagelig begynte det med hjulet. Det er dette jeg mener med at latskapen er en av de beste egenskapene vi har, fordi den setter oss i stand til å finne fram til nye løsninger og å utnytte ressursene bedre. Latskap er vår sivilisasjons viktigste forsvar mot stagnasjon.

Har jeg pleid å si. Pleid, altså. Men sist sommer ble jeg vitne til noe som gjorde at jeg har begynt å lure på om latskapen er i ferd med å bli en trussel mot menneskeheten framfor redningen. Om latskapen har snudd seg mot oss? Jeg møtte nemlig en mor som var ute på tur med sin rundt tre år gamle sønn. Gutten satt på en trehjulssykkel, men ikke en slik trehjulssykkel som jeg forbinder med trehjulssykkel. Det var en elektrisk trehjulssykkel, må vite. Gutten slapp å tråkke, han satt bare der og styrte sykkelen bortover fortauet mens moren hans sjekket et eller annet på mobiltelefonen sin. Det verste var at gutten ikke syntes det var morsomt, og jeg tror ikke det skyldtes pipelyden fra elektromotoren. Jeg tror det skyldtes at han ikke syntes det var noe morsomt å sitte der som en passiv kjøttklump. Jeg tror han heller ville tråkket seg framover med pedaler og kjenne på mestringsfølelsen, frese avsted så fort han var kar om, men han var altså ikke stor nok til å få lov til å velge selv. Kanskje var det en doven far som var lei av å dytte sønnen og som hadde falt for den elektriske trehjulssykkelen da han så den, for alt jeg vet.

Og så oppdaget jeg at mange barn har gått over til elektriske sparkesykler, i stedet for sånne sparkesykler der man står og sparker for å komme seg framover. Jeg vet ikke om de kan kalles sparkesykler lenger for det er jo ingen som sparker lenger, men vi kan jo late som. Danskene kaller dem forresten «løbehjul.» De elektriske sparkesyklene er populære blant de yngste ungene, så populære at de gjerne er mange unger på én og samme sykkel. Så vidt jeg har klart å observere går det i hvert fall fire stykker på en sånn sparkesykkel, men da er det naturligvis ikke plass til at noen av dem kan bruke hjelm. Fort går det også, opp til tjuefem kilometer i timen, og muligens kan jeg ha blitt reddere med alderen, men jeg frykter faktisk at det skjer en dødsulykke en dag. At en elektrisk sparkesykkel runder en sving eller et hjørne i full fart og braser rett i grillen på en elbil de ikke hørte at  kom.

Når den elektriske sparkesykkelen er vokst fra, er det over på elektriske enhjulinger og ståhjulinger og moveboard og skateboard av forskjellig slag, og før du vet ordet av det har ungene blitt konfirmanter og flyttet hjemmefra på elsykkel uten at de har behøvd å gå en eneste meter. Da finnes det heldigvis treningssentre med ergometersykler å ty til, men jeg regner med at disse ergometersyklene snart blir byttet ut med elektriske ergometersykler slik at alt de trenger å gjøre er å spenne føttene fast og så blir de trukket rundt så lenge de gidder. Tilsvarende med romaskiner og alt annet av finurlige apparater. Så tenker jeg, hva vil det gjøre med nye generasjoner når de ikke behøver å gjøre noe? Når vi også får roboter som skal ta seg av alt? Robotgressklipperen og robotstøvsugeren kjenner vi, og snart kommer autonome biler og før vi vet ordet av det er det ingenting igjen å gjøre, annet enn å reparere roboter hvis vi ikke får roboter som reparerer roboter, da. Og roboter som reparerer de robotene som reparerer robotene.

Hva gjør vi da? Går vi inn i hulene våre igjen? Slutter vi å snakke med hverandre fordi vi ikke har noe å snakke med hverandre om? Jeg leste at en språkforsker mener diskusjonen om kj- og skj-lyden snart vil være en saga blott fordi vi kommer bare til å si «s» etter å ha tatt omveien om «skj.» Det er nemlig så slitsomt å lære seg forskjellen, vi er late, bryr oss ikke og språket tar nå engang det språket har bruk for. Hvis språket vil ha skj-lyder i stedet for kj-lyder, så tar det det.

OK, jeg skal medgi at følgende setning kanskje ikke er den enkleste å putte inn i en samtale, men likevel: «Kjente kjekkaser som kjøpte og solgte skjell og kylling fra Sylling kikket på kjolen, sjalet og kjedet til den kjære og skjønne kjenningen, ba om et kyss og fikk kjapt en kilevink på kjeven fordi kjemien var så kjip.» Når vi en gang i nær fremtid, for eksempel i neste uke, slutter med kj-lyd og bare bruker skj-lyd, blir det sånn: «Skjente skjekkaser som skjøpte og solgte skjell og skylling fra Sylling skjikket på skjolen, skjalet og skjedet til den skjære og skjønne skjenningen, ba om et skjyss og fikk skjapt en skjilevink på skjeven fordi skjemien var så skjip.» Siden ingen av oss på dette tidspunktet har noe å gjøre fordi alt utføres av elektriske roboter, kan vi det minste sitte rundt bålet og rydde opp i de misforståelsene som dukker opp, for det gjør de helt sikkert. Men siden språket fortsatt synes skj-lyden er vanskelig, skal det altså innføre s-lyden. Det blir kanskje ikke så mye enklere, men vi slipper i hvert fall å slå krøll på tunga. «Sente sekkaser som søpte og solgte sell og sylling fra Sylling sikket på solen, salet og sedet til den sære og sønne senningen, ba om et syss og fikk sapt en silevink på seven fordi semien var så sip.» Jeg tror kanskje heller ikke det vil stoppe der, for det er tross alt forferdelig slitsomt å måtte pressen tungen ned mot tennene i underkjeven for å uttale «s.» Lesping er mindre anstrengende, da kan du bare la tungen hvile mellom tennene. «Ssente ssekkaser ssom ssøpte og ssolgte ssell og ssylling fra Ssylling ssikket på ssolen, ssalet og ssedet til den ssære og ssønne ssenningen, ba om et ssyss og fikk ssapt en ssilevink på sseven fordi ssemien var så ssip.»

Da jeg en gang jobbet i et av verdens største reklamebyråer, skulle vi lage en kampanje for sjokoladen Japp. Vi kom opp med et slagord som jeg den dag i dag synes er hysterisk morsomt, men Freia hadde ikke samme sans for humor som meg. Eller de skjønte den ikke. Slagordet lød: «Er du slaff, ta en jaff.»

Det er i grunnen alt jeg gidder å skrive om latskap.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.