28. oktober: Konge av Groruddalen

Twitter er et sosialt nettverk og et såkalt mikrobloggverktøy. Det gir brukerne muligheten til å sende og lese korte meldinger, kjent som tweets. Tweets var opprinnelig kjennetegnet av at meldingene bare kunne inneholde 140 tegn, hvilket gjorde at du måtte skjerpe deg skikkelig for å få sagt noe genialt. Senere ble tegntaket øket til 280 i 2017, men de beste tweetene er vanligvis mye kortere enn det.

Twitter ble introdusert på markedet i juli 2006, og selv har jeg holdt på med det siden februar 2009. Det var på den tiden alle skulle blogge og hvis du ikke var blogger, så var du liksom ikke noe. Og aller helst skulle du rosablogge. Her kunne kidsa lese hva rosabloggerne syntes om den nye tyggisen med jordbærsmak i forhold ti den gamle med appelsinsmak, om de siste botoxtriksa og andre fullstendig meningsløse ting. Sånt som at et plagg er oppbrukt etter at du har hatt det på deg to-tre ganger. Blogging var likevel interessant når det ble fylt med skikkelig innhold, og selv om jeg godt kunne tenke meg å skrive en blogg, ville det ta for mye tid. Jeg hadde tross alt en jobb å passe. Det var ennå få ferdige maler å kjøpe, og det krevde tross alt, mye tekst og mange bilder. Selv om du skulle teste tyggis med jordbærsmak.

Så kom Twitter. Eller powerblogging, som det ble kalt i begynnelsen. Muligheten til å få sagt noe, kort, konsist og ikke minst treffende på rekordtid. På Twitter kan du spissformulere deg, og du kan slippe unna med det, så lenge du gjør det med en viss eleganse. For eksempel: «Statssekretær Ingelin Noresjø (KrF) understrekar at bruk av framkomemiddelet på fortau og gangveg skal skje på fotgjengarane sine premissar.» Alle skjønner at det bare er tullprat, for på fortauene er det den sterkeste som vinner, nemlig ståmopedene. De trenger ikke ta hensyn til noen, og i hvert fall ikke blinde, svaksynte, rullestolbrukere eller gamle kjerringer. Dumt av deg å bli blind eller halt, liksom. Onsdagssnapsen er en slags tweet, bare i avisen.

På Twitter kan du følge andre som twitrer, og de kan følge deg. Det er til en viss grad god kutyme å følge tilbake, men jeg innrømmer at jeg ikke gidder å følge de som bare retwitrer andres tweets. Skal du være på Twitter, må du skape noe selv.

En av dem jeg har fulgt en stund, er profilen «Konge av Groruddalen.» Han kom på Twitter i oktober 2012 og er fullstendig anonym. Ingen vet hvem denne kongen egentlig er, men han har talt Groruddalens sak i alle år. I skrivende stund har han forfattet 7488 meldinger, og selv om han sporer av enkelte ganger har han lagt ned en imponerende innsats for vårt felles beste. Selv om en tweet kan virke beskjeden, kan den den få store ringvirkninger ved at den gjør rette person oppmerksom på en sak. Twitter er et medium som er mye brukt av politikere, journalister og andre maktpersoner, derfor kan rette budskap til rett tid gå viralt og bli spredd blant de riktige og viktige beslutningstakerne. En twitrer kan derfor være en beslutningspåvirker. Konge av Groruddalen følges for eksempel av politiske partier som MDG, Venstre og SV og av politikere som Sveinung Rotevatn, Heikki Holmås og Torbjørn Røe Isaksen. Eller nyhetsredaktør Hedvig Østrem i Vårt Land. Og for ikke snakke om andre anonyme kontoer som Rektor ved livets harde skole og Kongen av Stovner.

Jeg har hørt mange som spekulerer i om kongen av Groruddalen kanskje kan være Jan Bøhler fordi Raymond Johansen jo aldri stiller opp for dalen? Uoffisielt kan vi nok si at Jan Bøhler i gavnet har vært vår konge, men det er altså verken han eller Raymond Johansen som står bak den anonyme kontoen.

Jeg bestemte meg for å få et intervju med vedkommende, til tross for at jeg er republikaner og mener føydalsamfunnet for lengst er gått ut på dato. Muligens var det noen av de knepene jeg lærte i min ungdom da jeg leste Hardyguttenes detektivhåndbok som gjorde at jeg klarte å finne fram til personen bak? Uansett, Konge av Groruddalen gikk med på å la seg intervjue på betingelse av at han fortsatt skulle være like anonym. Opprinnelig startet kongen kontoen mest for moro skyld. Ville det i det hele tatt være mulig å få noen følgere?

Han karakteriserer seg som helt nøytral, men med meget sterke meninger på dalens vegne. For eksempel mener han at massemedier som aviser, radio og fjernsyn har en tendens til å bare ville skrive om Groruddalen når de kan skrive noe negativt om Groruddalen. Jo mer negativt de skriver, jo «sannere» blir det. Det burde media holde seg for gode til, for det skjer mye positivt og da må de kjenne sin besøkelsestid. Det ensidig negative fokuset undergraver troverdigheten til mediene. De skyter seg selv i begge føttene. For eksempel er voksne mennesker i Groruddalen ekstremt flinke til å engasjere seg i frivillig arbeid. Bystyret kan takke frivilligheten for at forholdene i dalen er så gode som de er. Videre er vår konge opprørt over hvor dårlig representert Groruddalen er på Stortinget, vi har kun én stakkars representant, mens Finnmark med halvparten så mange innbyggere har fem ganger så mange representanter. Derfor er det ikke rart at Groruddalen blir nedprioritert og at vi trenger vår egen konge. Eller, spør du meg, president.

Men naturligvis har kongen av Groruddalen også en velutviklet sans for humor, og twitrer kanskje på sitt beste når han kan spille på tvetydigheter og sin kongelige rolle, slottet sitt eller apanasjen sin. Som for eksempel: «Jeg har som prinsipp å hver dag bruke mer penger på middag enn på bompenger. I dag blir det skikkelig festmiddag.» Eller: «Dronningen mulittasker helt på høyde med kvinner flest. Ser nyheter på TV mens hun sover.»

Konge av Groruddalen er med andre ord én av oss, folkelig som bare Olav 5. Trenger jeg si mer? Annet enn: Følg Konge av Groruddalen på Twitter.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.