Jeg vet ikke når det begynte, men jeg innbiller meg at det var lyspærene som var først ute. Eller, ikke lyspærene som sådan, men lyspærepusherne. I gamle dager, det vil si på åttitallet og tiden før det, hadde lyspærer stort sett én av to typer sokler og kom i tre-fire ulike wattstyrker. Det fungerte greit. Vi visste alltid hva slags lyspærer vi skulle ha, og hva de kostet.
Men så var det noen som fant opp sparepærene, og på nittitallet og utover var det sparepærer som gjaldt. De skulle nesten ikke bruke strøm og vare i tusenvis av år, så det var et under at ikke alle lyspærefabrikkene gikk konkurs. Naturligvis varte pærene bare marginalt lenger, eller i hvert fall lenge nok til at vi hadde glemt når vi kjøpte dem og dermed ikke kunne reklamere fordi de varte kortere enn garantitiden. Det verste var imidlertid at lyspærepusherne innførte et nytt prisregime, nå som ingen visste hva en lyspære skulle koste lenger. De kunne koste 250 kroner eller 385 kroner, om det var dyrt eller billig, var umulig å si. Denne pulveriseringen har bare ført til én ting; lyspærer har blitt mye dyrere enn de noen gang har vært, og det kan de gjøre fordi ingen vet hva de skal koste. Ikke rart, når det finnes minst 1078 ulike lyspærer på markedet. Ja, jeg har holdt opptelling.
Sånn er det blitt på flyreiser også, ingen vet hva de skal koste, de blir dyrere jo nærmere avreisedato du kommer, du må betale ekstra for bagasje, sitteplass, vindusplass, hattehylle, mat, drikke, innsjekking, håndbagasje – lista er lang. Eller, har du forsøkt å kjøpe bil? Da må du bygge bilen din selv, og selv om den i utgangspunktet kostet noen få hundre tusen, bikker du millionen før den er spekket ferdig.
Men egentlig er det strømprisene som var utgangspunktet mitt. Det koster som kjent 11-12 øre å produsere én kilowatt, men den selges for fjortengangeren idet jeg skriver dette. Rekorden i Oslo ble satt 30. august 2022, da kostet én kilowatt 645 øre, eller 54 ganger så mye som det kostet å produsere den. Da bør det ikke kalles strømproduksjon lenger, men ågring. Den juridiske definisjonen av ågring ifølge Norsk akademisk ordbok er et vederlag som under de foreliggende omstendigheter står i et åpenbart og sterkt misforhold til en ytelse, og stort mer treffende er det knapt mulig å beskrive hva leverandørene driver med, enten det er kraft eller nettleie.
Men er det ikke markedet som bestemmer prisen, da? Det hører vi jo hele tiden, at strøm legges ut på kraftbørsen Nord Pool og så kjøpes den inn for de prisene kundene er villige til å betale? Saken er den, at ingen har spurt markedet hva det er villig til å betale, for markedet er ikke de som handler på kraftbørsen, markedet er forbrukerne, deg og meg og naboene våre. Det er aldri noen som har spurt oss om vi vil betale blodpriser for en vare fra en leverandør vi allerede har finansiert over skatteseddelen.
Acer, sier de, vi kan ikke lage egne priser i Norge fordi Acer, sier de. Pussig, for hvorfor kan ikke Norge innføre priskontroll når Frankrike kan det? Hvorfor skal ikke norske kraftselskaper måtte prioritere norske kunder når franske kraftselskap må prioritere franske kunder? Jo, det er fordi norske politikere sitter handlingslammet og sutter på alle pengene som renner inn i kassa fra strømkundene. Mens innbyggerne i Oslo blir stadig fattigere, blir kommunen fetere og fetere. Og fetest av alle er toppsjefen i Fortum som tjente 27 millioner kroner i 2022. Til sammenligning må en forfatter gjennomsnittlig jobbe i 226 år for å tjene det samme beløpet. Her er det bare å svinge sparekniven, for det er grenser hvor vanskelig det kan være å selge et produkt alle er nødt til å ha. Og i stedet for å gjøre noe så enkelt som å fastsette en pris, velger politikerne å lage kompensasjonsordninger som er så kompliserte at det er umulig å forstå dem, men som bare er ment å sukre pillen. Min forrige strømleverandør tilbyr i dag 23 ulike avtaler, og jeg skulle gjerne se den dagligvarebutikken som hadde overlevd med 23 ulike priser på melk, eller om et grovbrød skulle koste 40 kroner den ene dagen og 2160 kroner den neste.
Så hvorfor finner vi oss i det? Vel, først og fremst fordi vi må hvis vi vil ha strøm, dernest fordi de som liksom skal styre landet, ikke bryr seg. Men finnes det da ingen lov mot prissvindel, kan du spørre, og da kan jeg svare at nettopp en slik lov finnes, men den er åpenbart sovende. Jeg tror selv ikke vår lovgivende forsamling har lest den etter at de vedtok den. Den heter «Lov om pristak» og i § 2 kan du lese at «Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser». Å ta 54-gangeren av produksjonskostnaden er etter min oppfatning høyst urimelig og åpenbart i strid med allmenne interesser. Det er bare å se på matkøene som har dukket opp på Arbeiderpartiets vakt. Mange opplever at økonomien ikke strekker til. Strømpriser, matvarepriser, drivstoffpriser og renteøkninger har blitt daglige problemer. Historier i pressen forteller om hvordan enkeltmennesker strever med å få mat på bordet. Så hvorfor kan ikke politikerne bruke loven for å stoppe røverne?
Om straff sier loven at «Med bøter eller med fengsel inntil tre år straffes den som uaktsomt eller forsettlig overtrer loven», så hvorfor sørger vi ikke for at de ansvarlige tiltales, dømmes og straffes? Kanskje tre år på vann og brød i stedet for 27 millioner i lønn kan få toppsjefen i Fortum til å komme på andre tanker?
Den som har betalt høyere pris enn lovlig ifølge § 6, kan kreve overprisen tilbakebetalt dersom han eller hun ikke etter forholdene må anses for i vesentlig grad medansvarlig for overtredelsen. Her er det ingen tvil om at strømkundene er presset av leverandørene til å akseptere blodprisene og at vi er mange som har store, økonomiske krav utestående.
Jeg tenker at vi som arbeider må kunne svare med samme mynt, at vi må kunne prise arbeidskraften vår slik at den er dyrere når den er mest attraktiv. Hvis arbeidsgiveren vil at jeg skal jobbe på fredager, må han betale det dobbelte i timen, minst. Inneklemte dager? Mandag morgen? Romjula? Påskeuken? Det er bare å bla opp lommeboka, for her snakker vi realt påslag. Hvis Fortum eller Elvia spør om jeg kan skrive noe for dem, kan jeg allerede nå love at timeprisen bli 40.000 kroner, 54 ganger mer enn jeg pleier å ta. Forfall om ti dager. Det er bare rett og rimelig, det.
