3. desember 2014: Fastfood for hjernen

Det hender at jeg leker arkeolog. Da graver jeg i en av de mange boksene jeg har stående på loftet eller i kjellerboden for å se om jeg kan bruke noe av det. For eksempel til å skrive en Onsdagspihls. Som regel blir jeg sittende og tenke på at tiden går fort og at det jammen har skjedd mye siden jeg lukket esken. Men andre ganger finner jeg fram til noe som er like aktuelt i dag som det var den gangen jeg pakket det bort.

Sånn som intervjuet med en av verdens største designguruer, den i dag 86 år gamle Jan White. Eller, det var ikke egentlig et intervju, for Jan White er av den typen som beholder ordet hvis han først har fått det. Sant å si, det var Jan White som snakket til meg, og så noterte jeg alt jeg var kar om. Den første delen av intervjuet er mest kuriøs i dag, det handlet blant annet om gnuggis, et fenomen du må ha laget skoleavis på 60-tallet for å huske. Og det handlet om Jan Whites tvil om datamaskiner i det hele tatt kunne ha noe å tilføre menneskeheten.

Resten av intervjuet, som jeg gjorde i 1988, har holdt seg forbløffende godt. Jan var en av de første som pekte på hvilken betydning fjernsynet ville få for menneskene og kalte det «fastfood for hjernen.» USA lå godt foran utviklingen i Norge. Da jeg gjorde intervjuet, lå etableringen av TV2 og reklame-TV ennå fire år fram i tid, så det var med en viss undring jeg registrerte hans bekymringer for framtiden. Reklamefilm var noe vi med stor glede så fram til på kino, og jeg kunne ikke på noen måte forestille meg hvor heslig det skulle komme til å bli.

Jan White påpekte at vi i Norge kunne risikere å få så mange som 40 forskjellige TV-kanaler! En uhorvelig mengde naturligvis, for en som hadde NRK og svensk TV. Selv hadde han hele 64 kanaler og hvis han gadd å betale for en dekoder kunne han få en hel haug til. Det fantes TV-kanaler for enhver smak, sport, western, science-fiction, krim, musikk, nyheter, natur, porno, you name it. Det var opplagt at dette ville ha effekt på det lesende mennesket, mente han. I dag kan jeg ta inn 500 gratiskanaler på parabolantennen, men 491 av disse har jeg slettet av åpenbare årsaker.

Du sitter foran fjernsynsskjermen og alt du behøver å gjøre, er å åpne øyelokkene så går det en informasjonsstrøm gjennom deg. Du trenger ikke gjøre noe som helst, alt er helt ferdig, der er til og med fordøyd, ferdig tolket og de har lagt på studiolatter slik at du vet når du skal le. TV er lettvint, lite krevende og uforlangende.

Med en bok forholder det seg helt annerledes. En bok må du gjøre noe med. Du må holde tingesten, du må bla om fra side til siden og enda verre: Du må lese. Ord for ord, setning for setning, kapittel for kapittel. Og fordi latskap er den viktigste drivkraften hos mennesket, mente Jan White at bare de færreste menneskene har lyst til å lese og at enda færre ville gidde. TV er visuelt mens bøker er verbalt – og heri ligger den essensielle ulikheten.

TV vinner fordi det er mer underholdende. Hele verden bringes inn i stua; du har sett bilder fra månen, fra bordeller i Thailand, vulkaner på Island, tredimensjonale eventyr fra fremmede galakser og du blir ikke forbauset over noe som helst lenger. Legg til den digitale utviklingen vi har vært vitne til siden jeg gjorde intervjuet i 1988, og du tar den nye, visuelle verden som den største selvfølgelighet.

Mennesker som vokser opp under fjernsynets innflytelse vil være preget av det, i tankemåte så vel som handlemåte. I USA snakket de allerede i 1988 om «The 11 minutes attention-span» – avstanden i tid mellom to reklameinnslag. Det var omtrent så lenge den gjennomsnittlige amerikaner klarte å konsentrere seg, før han eller hun ble rastløs og måtte ut på badet. Eller på kjøkkenet for å hente mer kaffe. Fenomenet fantes også i skolen, elevene klarer bare å konsentrere seg omtrent like lenge som avstanden mellom to reklamepauser. Behovet for forandringer i undervisningen oppsto; litt tavle, litt film, litt ditt, litt datt.

Allerede den gangen var Jan White bekymret for alt søppelet vi blir servert; spesielt i form av postkassereklame eller reklamefilmer på fjernsynet. Informasjonsstrømmen i samfunnet er større enn noensinne, og vi bruker ikke lenger tid på å finne ut hva vi se eller lese, vi bruker tiden vår på å finne ut hva vi kan la være å se eller lese. Vi vil ikke bli involvert lenger, vi beskytter oss i stedet. Vi kjemper med nebb og klør for å bli kvitt informasjon. Det eneste vi har nok av er produkter; derfor roper fremmede mennesker høyere og høyere og trenger seg inn i privatlivet ditt for å selge deg bleier, bildekk eller mirakelmedisin. Derfor har vi fått umusikalske isbiler som gnåler og gnager på hjernen din når du egentlig kunne tenke deg å få ro og slappe av. Derfor må du beskytte deg og tenke på hva du fyller hjernen din med. Kommersielle TV-kanaler lever av å selge reklame, og programmene er bare en nødvendig utgiftspost for reklamesalget.

Alt dette, selv om intervjuet er 26 år gammelt, er like aktuelt i dag. Du vet hva fastfood gjør med kroppen din. Men har du tenkt på hva fastfood gjør med hjernen din?

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar