3. februar 2016: Si det med rododendron

Siden mange av oss nå er lei av vinter, snø, måking, kuldegrader og alt det der, tenkte jeg å fortelle om en ørliten tildragelse fra den gangen sommeren ennå var ung. Bak huset har jeg en stor rododendron. Jeg overtok den sammen med huset, den var vært omtrent like gammel og i like dårlig forfatning. Etter et par sesonger med kjærlig pleie, forsto busken at jeg ville den vel og brydde meg om den. Den våknet til liv, rettet seg opp, strakte seg ut og overøser meg med hundrevis av rosa blomster i begynnelsen av juni hvert år.

En varm sommermorgen i juni i fjor gikk jeg ut og luktet på blomstene. Bare stod der med nesen inn i en av bukettene og snuste inn duften. Inhalerte langsomt. Noen humler surret rundt meg, men jeg enset dem ikke. Lenge sto jeg slik og nøt lukten av blomster. Det var noe håndfast over denne sommerligheten. Akkurat da ønsket jeg at jeg hadde hatt luktesansen til en hund. Tusen ganger sterkere, tusen ganger varere. Det hadde vært noe.

Jeg lot verden omkring meg leve sitt eget liv, og derfor hørte jeg ikke at det stoppet en sølv metallic Mercedes cabriolet utenfor gjerdet mitt. Jeg la ikke merke til at døren gikk opp og at sjåføren steg ut. Jeg registrerte ikke hva stemmen sa, heller. Ikke før spørsmålet hadde blitt gjentatt, jeg visste ikke for hvilken gang.

– Hva er det du driver med, Pihl? spurte stemmen som tilhørte en dresskledd nabo fra et stykke borte i veien. Omtrent der den svinger. Vi var så vidt på hils, og snakket egentlig ikke sammen. Jeg hadde ikke noe i mot ham, men det hadde liksom aldri villet seg. Han hadde håret fullt av moteriktig krem, en åttitallsring i det ene øret og noe som kunne minne om en bart under nesen. Da jeg var liten, pleide vi å kalle slike «snørrbrems» og det slo meg hvor presist uttrykket egentlig er. Jeg skjøv fortiden til side, og konsentrerte meg.
– Jeg lukter på blomstene, svarte jeg, pekte på busken og la til: Rododendron. For å forklare, selv om jeg tvilte på at han visste forskjell på rododendron og rognkjeks.
– Hva?
– Jeg lukter på blomstene, gjentok jeg.
– Hva mener du? fortsatte han.
– Jeg mener at jeg lukter på blomstene, gjentok jeg. Du vet, trekker inn luft gjennom nesen, og kjenner hvordan blomstene gir fra seg duft. Jeg hadde blitt litt usikker på om han forsto verbet «å lukte.»
– Visste du at denne store busken er i slekt med lyngfamilien? Eller at det norske navnet er alperose? fortsatte jeg, for å gi inntrykk av at jeg hadde en betydelig innsikt i botanikk. Det hadde jeg naturligvis ikke, men «image is everything,» som det heter i hans bransje.

Han ble stående og måpe. Ristet langsomt på hodet.
– Har du ikke annet å ta deg til?»
Det var min tur til å riste på hodet. Litt kjappere. Jeg hadde overtaket.
– Nei.
– Skal du for eksempel ikke på jobb? spurte han.
– Nei.
– Ikke?
– Nei.
– Har du kanskje tatt feil av dagene? Det er ikke helga, vet du?

Jeg tror han forsøkte å gi meg en redningsplanke, slik at jeg kunne fremstå som noenlunde tilregnelig i hans øyne. Men jeg hadde vært tilregnelig i så mange år, at jeg ikke brydde meg om det lenger. Jeg var fri til å være Roger Pihl, helt og fullt. Dessuten har jeg ikke jobb, i hvert fall ikke i den forstand som han så for seg. Vi forfattere jobber når vi vil og hvor vi vil. Det hender jeg skriver klokken tre om natten. Jeg har notatblokk på do.
– Nei. Jeg må lukte meg ferdig. Du vet, hvis ingen tar ansvaret for å nyte denne duften i løpet av blomstringen, har busken blomstret forgjeves. Og det ville jo være synd, tatt i betraktning av hvor stor umake den har gjort seg, ikke sant?

Det så ikke ut til at han forsto hva jeg snakket om. Tvert i mot. Ingen grunn til å forfølge det sporet. Jeg var sikker på at han tenkte «skrulling,» men han skjulte det godt. Jeg fortsatte med noe mer forståelig:
– Etterpå skal jeg sette meg på verandaen, i en dekkstol av sertifisert teak, nyte en kald en øl selv om det fortsatt er tidlig på dagen og lese en ny bok. «Kalifens gave» av Tor Åge Bringsværd. Kjenner du til ham?

Et hypotetisk spørsmål. Finansavisen, kanskje. Han ristet på hodet, akkurat som forventet.
– Han debuterte på Gyldendal forlag for noen år siden, med en bok som het «Rundt solen i ring.» Sikker på at du ikke har hørt om ham?
Han lyste opp.
– Gyldendal har jeg hørt om, sa han. Det var håp for ham likevel. Det er der han Sten Ingebrigtsen synger, ikke sant?
Jeg gjorde ikke forsøk på å forklare misforståelsen.
– Tor Åge har signert boka, han har skrevet med snabelaktig hilsen. Morsomt, ikke sant? Snabelaktig?
Han syntes ikke det. Jeg byttet tema.

– Du er på vei til jobb, skjønner jeg?
Han nikket.
– Stilig slips, løy jeg, skal du på møte?
Jeg fikk en utredning til svar. Det var noe om dual dilligence-prosesser, gjennomgang av intensjonsavtaler og vedtekter og skjevfordeling av risikokapital i forhold til forventet utbytteprofil. Og noe om opsjoner, men jeg hadde allerede mistet interessen. Det smakte dårlig pulverkaffe og tørr kjeks av forsamlingen. Power point. Fade through black. Noen som vil ha en mariekjeks til? Jeg kvalte en gjesp.
– Pass på at du kommer tidsnok, sa jeg, som om jeg skulle vært moren hans. Det er kø hele veien ned til sentrum på denne tiden vet du, og helsfyrkrysset har ikke blitt noe bedre med årene. Han så brått på klokken. Solen glimtet i en gull Rolex Daytona.
– Visst faen, sa han, slang seg inn i bilen og forsvant.
– Godt møte, avsluttet jeg, uten at han hørte det. Tilbake sto alperosen og jeg. Da eksosen fra bilen hans hadde lagt seg, fortsatte jeg å lukte. Snuste inn duften fra de utallige bukettene. Deretter gikk jeg inn på kjøkkenet, hentet en kald øl fra kjøleskapet og satte meg på verandaen for å lese boka til Tor Åge.

Akkurat slik jeg hadde sagt jeg skulle.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.

Legg igjen en kommentar