Emil Albin Pihl var opprinnelig en jordbruksarbeider som ble født 10. januar 1902 i Sjundeå, en finsk kommune som har vært bebodd siden steinalderen, og som ligger drøyt fire mil vest for Helsingfors. Emil giftet seg i 1928 med den fem år yngre Dagmar Långstrøm som han fikk i alt åtte barn med og etter hvert en drøss barnebarn og oldebarn. Jeg er det eldste av barnebarna. I mellomkrigstiden flyttet Emil med familien til Borgå, en vakker by som ligger ved munningen av Borgå Å, omtrent fem mil øst for den finske hovedstaden og et godt steinkast fra russergrensa.
Emil tjenestegjorde under vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland, en krig der russerne krevde deler av finsk territorium for å styrke forsvaret av Leningrad. Finland på sin side hadde kun tjue år bak seg som selvstendig stat, og det var viktig for dem å opprettholde selvstendigheten. Forhandlinger førte ikke fram og den sovjetiske utenriksministeren Molotov mente våpnene fikk snakke i stedet, hvilket hadde vært meningen fra starten. 30. november 1939 gikk sovjetiske militære styrker til angrep på det fredselskende Finland, og Stalin anerkjente Kuusinens marionettregjering av quislinger som Finlands eneste lovlige. Nær tusen nordmenn dro for å hjelpe Finland i vinterkrigen.
Emil ble innkalt til Avdeltabataljonen, en bataljon som hovedsakelig besto av reservister fra landskapet Nyland. Han var opprinnelig undersersjant, men fra midten av januar 1940 ble han utnevnt til troppssjef. Under kampene den 24. januar ved Lemetti i Ladoa-Karelen ble han skutt i magemusklene, men såret var ikke verre enn at han vendte tilbake til kampen mot invasjonsmakten. Den 4. mars ble han såret igjen, da den venstre hånden hans ble skadet av sovjetiske granatsplinter. På det tidspunktet befant han seg med troppen sin ved Häränpäänniemi i Viborgbukta, og skadene gjorde ham handikappet resten av livet. Finland ytte hard motstand mot det sovjetiske angrepet, men hadde ikke ressurser til å stå imot en nasjon bare pøste på med soldater og som gladelig mistet ti for hver finne som ble drept. Målet helliger alltid midlet. Vinterkrigen tok slutt 12. mars 1940, med det resultat at Sovjetunionen urettmessig forsynte seg store landområder, inkludert Viborg, en by som har forfalt kraftig etter at den ble overtatt.
Stiftelsen Krigarbyn i Borgå ble bygget for å hjelpe finlandsvensktalende krigsinvalider, en nasjonal dugnad som har resultert i en liten, nå fredet, landsby i sentrum av Borgå. Min morfar fikk hus nummer åtte, Ålandshuset. Navnet fikk huset fordi pengene for å bygge det var samlet inn på øya Åland.
Deler av barndommen min tilbrakte jeg i Borgå, og min første lekekamerat var Robert, sønn av Albin Andersson, en annen krigsinvalid som under en granatskur mot Marjapellonmäki på Det karelske neset fikk den venstre armen revet av. Han hadde vært konkurransesyklist som junior, og ga ikke opp å konkurrere etter krigen, handikapet til tross. Han ble finsk mester i landeveissykling, og fikk to bronsemedaljer, fire sølvmedaljer og åtte gullmedaljer i lagtempo, alt med én hånd som han skulle styre, gire og bremse med. Jeg tror fortsatt det må være en slags verdensrekord.
Min morfar fikk medalje for sin innsats mot russerne, men det jeg husker best var at han sa til meg da jeg var blitt gammel nok til å forstå: «Roger, du må aldri stole på Russland». Vi trenger ikke gå lenger enn til den største sportsskandalen noensinne, som ble avdekket i forbindelse med OL i Sotsji i 2014, for å se hvordan det russiske systemet er skrudd sammen med juks og korrupsjon helt til topps, for i ærlig konkurranse vil diktaturet alltid tape. I dag sier Putin at Finlands Nato-medlemskap utgjør en trussel, og snart kommer kanskje enda et vers på russernes finske vise?
Putin har forsvart invasjonen i Ukraina med at landet må denazifiseres og demilitariseres og at det først blir fred når Russland har nådd sine mål, enten ved at Ukraina overgir seg betingelsesløst eller ved at Russland løser problemet ved drap og makt. I skrivende stund har Russland snart ofret mer enn 400 000 unge russiske menn, og de ofrer gjerne ytterligere hundretusener av sine egne innbyggere. Menneskeliv er ikke verdt en dritt i Russland og der Russland får herredømme synker verdien av menneskeliv tilsvarende. Trolig er en kuruke mer verdt enn et russisk liv.
La oss si at Russland får viljen sin i Ukraina – hvor lenge er det før neste land blir invadert? Hvilket land blir det neste de får lyst på? Når de har funnet ut at aggresjon lønner seg? Jeg tipper én av de baltiske statene. Statsminister Kaja Kallas i Estland har vært en av Putins skarpeste kritikerne, estlendere vet hva det vil si å leve under det russisk åket og den lille, stakkarslige mannen koker sikkert av hevntanker der han sitter og gnur på knokene i bunkersen sin.
Russerne gikk inn i DDR 17. juni 1953 for å slå brutalt ned en oppstand som hadde fått stor oppslutning, det som opprinnelig var en arbeiderprotest utviklet seg til en bred oppstand mot det kommunistiske diktaturet. Tusenvis av østtyskere ble arrestert og hvor mange som ble drept er ikke kjent, men Russland kunne ikke ha frihetstenkende mennesker så nær sin egen grense. Frihet og lykke kunne være smittsomt.
Allerede på folkeskolen opplevde jeg russernes, det vil si Sovjetunionens krigslyst. Vi hadde en ungarsk jente i klassen som kom til Norge som toåring i 1956, hun var én av flere enn 200 000 ungarere som flyktet etter den sovjetiske invasjonen 4. november det året. Russerne kunne ikke risikere at kravene om politisk frihet og økonomiske reformer skulle bli innfridd, det kunne spre seg til andre deler av diktaturet. Den politiske ledelsen var uten legitimitet, og uten legitimitet, var vold og terror det eneste virkemiddel for å beholde makta.
Natten mellom 20. og 21. august 1968 invaderte mer enn en halv million soldater fra Warszawapakt-landene Tsjekkoslovakia, som en tydelig advarsel mot reformpolitikken. Folket skulle kues, de skulle ikke oppleve politisk eller økonomisk frihet, og aksjonen minner mye om den såkalte militære spesialoperasjonen Putin forsøker å gjennomføre i Ukraina
Russene setter opp minnesmerker i Troms og Finnmark i et rasende tempo. Diktaturet trenger ikke engang spørre den norske stat, det holder lenge å snurre naive kommunepolitikere rundt lillefingeren. Russland deler til og med ut medaljer til nordmenn som tar vare på og steller minnesmerkene, og med min morfars fortelling i bakhodet er det fort gjort å mistenke russerne for å ha baktanker. Akkurat nå kan det være for å trekke oppmerksomheten vekk fra krigen i Ukraina, men på lenger sikt er baktanken en annen. Om noen årtier kan det være at Russland invaderer Finnmark for å beskytte de «russiske innbyggerne» mot de norske nazistene og at det først vil bli fred når Finnmark er denazifisert og demilitarisert. Alle minnesmerkene beviser jo at Russland har rett, ikke sant? Og at det finnes en stor russisk minoritet som blir uakseptabelt behandlet av de norske nazistene som det finnes flust av i Finnmark og som Russland må komme til unnsetning, eller hva? Etter Finnmark, kan det være det Svalbards tur til å bli denazifisert, for også der finnes en russisk minoritet, og slik kan Russland ha som mål å kontrollere nordområdet. Akkurat som Nazi-Tyskland gradvis la sine klamme hender over nabolandene, må vi regne med at Russland vil prøve det samme. Historien lyver ikke.
Putin er så forkvaklet at han tror er «valgt» av folket til å gjenskape det gamle sovjetimperiet, som åpenbart ikke er mye å hige etter. Tolv prosent av russerne lever under fattigdomsgrensa, og Russland skårer lavere enn gjennomsnittet for OECD-land, særlig når det gjelder helse, sosiale relasjoner, trygghet, miljøkvalitet og hvor fornøyde innbyggerne er med livet. Nå har Putins aggresjon ødelagt forholdet til det demokratiske Europa også. Snakk om å skyte seg selv i begge føttene! Ja, selv ikke en brukbar vodka klarer Russland å lage.
