3. juli 2013: Gamlebyene er eldst

edinburghHalvt finsk som jeg er, har jeg hatt gleden av delvis å ha vokst opp i gamlebyen i Porvoo. Byen er Finlands nest eldste og ble grunnlagt i 1346. Sentrumsbebyggelsen, eller «gamlastan» som vi kaller den, har smale, krokete gater og lave trehus. Den ble tidlig en viktig havneby for hansahandelen, og ble lagt der den ligger fordi det var så langt elven Porvoonjoki var seilbar med frakteskutene.
Jeg besøker fortsatt Borgå, som den heter på svensk, og oppsøker alle de krikene og krokene jeg alltid har gjort. Sjekker om de lokale hemmelighetene er intakt. Besøker alle museene og kafeene, og det slår meg hver gang hvor hyggelig og uforandret det er. Jeg er fortsatt lokalkjent, selv om jeg er litt rusten de første timene. Jeg er naturligvis ikke alene, det kommer daglig inn busslaster med turister som skal oppleve gamlastan med sine brygger og trehus. Ja, selv dagsturister i Helsingfors velger Borgå framfor hovedstaden, selv om også den byr på trivelige perler.

Nå er ikke Borgå den eneste byen i verden med gamleby. Absolutt ikke. Jeg kan i fleng nevne Stockholm, København, Edinburgh, Roma, Krakow, Venezia, Lübeck, ja selv vesle Hølen utenfor Moss har en slags gamleby. Felles for dem alle, er at folk samles og trives her. Når du reiser til Roma, så er det for å oppleve gamle Roma. Colosseum, Trevifontenen, spansketrappen. Nye Roma er ikke noe å oppleve, den reiser du gjennom med toget på vei fra flyplassen, og den ene høyblokken er lik den andre. Du reiser heller ikke til Venezia for å oppleve nye Venezia med biltrafikk, støy og eksos. Nei, du reiser til Venezia for å vandre langs noen av de førti kilometerne med kanaler, høre bølgeskvulp, besøke kirker og palasser og kanskje ta en overpriset tur med gondol. Du drar til Venezia for å snirkle deg fram i smugene som kalles gater, klatre opp i Kampanilen som har stått modell for Himmelbjergtårnet og forhåpentlig unngår du de verste turistfellene som kafeene på Markusplassen der en liten kopp espresso koster det samme som halvliter på Aker brygge.

Alle verdens gamlebyer lever i kontrast til de nye. Der gamlebyene byr på murstein, skakke bygninger, nærhet og varme, varter de nye områdene opp med betong, stål, glass, distanse og kulde. For der gamlebyene ble bygget for at folk skulle bo og leve i dem, er de nye bygget med tanke for effektivitet, tomteutnyttelse og fortjeneste. Det er to forskjellige verdener, men når du ser deg rundt er det liten tvil om hva folk flest foretrekker, hvis de får lov til å velge.

Og så må jeg hoppe noen måneder tilbake til julehandelen i fjor. Jeg gjorde unna mesteparten på Aker brygge, men ble fortere ferdig enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Rett og slett fordi jeg omtrent var den eneste kunden i denne ødemarken av glass og trendy arkitektur. Samme hvor jeg gikk, befant jeg mer eller mindre alene. Hvor var alle? Hvor hadde det blitt av det sagnomsuste julerushet? Denne tomhetsfølelsen gjentok seg da jeg var på brygga for å nyte en duggfrisk halvliter i sommersolen for litt siden og oppdaget at flere av vannhullene var nedlagt og lokalene ryddet. Store hull i fasadene gapte mot meg. På uterestaurantene var stolene stablet i høyden og tjoret fast med wire. Men når halvliteren koster en hundrings, er det kanskje ikke rart at kundene finner seg nye jaktmarker?
Samtidig var det stinn brakke langs Karl Johans gate, og særlig på strekket mellom Stortinget og Slottet. Studenterlunden kunne virke som en eneste stor uterestaurant. Det var et yrende folkeliv, det vrimlet av oslofolk og turister i skjønn forening, ja, det var så stappfullt at jeg trengte skohorn for å komme fram. Det var som å gå langs Via Della Stamperia i Roma, for dere som har vært der.
Og det var da jeg plutselig fikk en følelse av at Oslo er i ferd med å få sin gamleby. At området rundt Studenterlunden kommer til å bli Oslos gamleby og at det er her folk kommer til å samles. Det er her butikkene vil blomstre, og det er her du kan ta pulsen på byen. Kanskje ikke riktig ennå, men la bare Bjørvika bli ferdig i sitt forsøk på å se ut som en tidsriktig amerikansk storby og skaper den nødvendige kontrasten. Bare alle høyhusene som skal speile seg i hverandre står ferdig sminket foran speilene. Bare la folk få en ferdig Barcode å sammenligne med, så vil vi oppdage at gamlebyen vår blir populær som aldri før. Bare den rå sjølufta og vindens tunneleffekt langs fasadene får skikkelig tak, så tror jeg flere og flere vil foretrekke trengselen på stripa.

Det er ett spørsmål utbyggere og planmyndigheter har glemt å stille seg, nemlig: «Vil folk trives her, da? Kan dette bli noe hyggelig?» Hvis svaret på spørsmålet er «ja,» har vi gjort noe riktig. Men hvis svaret på spørsmålet er «nei,» så har vi begått en tabbe. For strengt tatt, trivselsfaktoren bør vel være ett minst like viktig parameter som all verdens bygningstekniske forhold, eller hva? Svaret på spørsmålet får vi garantert når utbyggingen står ferdig, pengene er brukt og monumentet står der.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar