3. juli 2019: Svensken, dansken og nordmannen

Det går mot sommer, og da reiser de fleste av oss som ikke skal feriere i Norge til Danmark eller Sverige. Vi nordmenn er nemlig ikke så eksotiske som vi later til, de nærmeste landene er også de nærmeste ferielandene våre. Derfor drar de fleste av oss som ikke ferierer hjemme til Danmark eller Sverige og ikke til indre Mongolia eller Kiribati. Men akkurat som om vi hadde dratt til indre Mongolia eller Kiribati, skjønner vi utrolig nok like lite av språket i Danmark eller Sverige.

Spørsmålet er, hvilket flagg vaier mest?

Men vi er ikke alene. Dansker får stadig vanskeligere for å forstå svensk, svensker får stadig vanskeligere for å forstå dansk, dansker får stadig vanskeligere for å forstå norsk og svensker får like vanskelig for å forstå norsk, de også. Danskene hører heller ikke forskjell på norsk og svensk og foretrekker å snakke engelsk. Til gjengjeld hører svenskene forskjell på norsk og dansk men skjønner mindre og mindre av begge deler. Tatt i betraktning at vi nesten snakker det samme språket, er tilstandene i ferd med å bli rett ut sørgelige. Hvorfor skulle jysk eller skånsk være vanskeligere å forstå enn vossemål?

Du har sikkert sett sketsjen der Atle Antonsen og Harald Eia spiller to dansker som ikke skjønner hverandre? Der dansk har blitt så vanskelig at selv dansker har begynt å snakke engelsk med hverandre? Vi kan le av sketsjen, men den er faktisk ganske nær sannheten. Folk på Sjælland hevder jysk er uforståelig, mens nord- og midtjyder hevder sønderjysk er uforståelig. Sønderjysk har riktignok sine særegenheter, som at de sier «mojn, mojn» når de hilser på hverandre, men det klarer du å gjette betydningen av. Litt vanskeligere er det selvfølgelig å vite at «aggevas» betyr besvær, at «dippedaje» betyr nyutsprungne bøkekvister, at «leddevedde» betyr litt og at «pifskirre» betyr grinasabb. Men, alvorlig snakket, alle språk, regioner og steder har sine lokale uttrykk. Folk i Hammerfest skjønner sikkert ikke at vi i Oslo mener elektriske sparkesykler når vi sier brunsnegler, men så er det heller ikke sikkert at vi i Oslo skjønner hva folk i Hammerfest driver med når de sier de bare skal løffe en dag. Selv om norsk er et språk som er svært forskjellig fra én landsdel til en annen snakker vi likevel ikke engelsk med hverandre av den grunn, gjør vi vel? Du snakker ikke engelsk til en vossing bare fordi du skal bestille rauddravle? Det hjelper heller ikke å prøve å snakke svorsk eller dorsk, sånn som enkelte programledere gjør på fjernsyn. Det blir bare pinlig.

Og skal vi være ærlige, så er ikke svensk så himla vanskelig. At «örngott» er putevar, at «jappenalle» er en mobiltelefon og «fotogen» er parafin vet jo de fleste av oss. Og dansk er ikke så himla vanskelig, det heller. Att «mandelmassenasse» betyr marsipangris, at «fireoghalvfjers» tilsvarer syttifire, at en «nullermand» er en hybelkanin, at «de unumererede kartoffelrækker» er det samme som  gokk og at «mosekonen brygger» betyr tåkedis er jo sånt som de fleste av oss forstår når vi ser det skrevet. Så hvorfor slår vi, det vil si dansker, svensker og nordmenn, over til engelsk når vi skal snakke med hverandre? Når språkene tross alt er så like som de er, bør vi jo kunne forstå hverandre?

Først og fremst skyldes det at vi har blitt språklig dovne og late. Språklig motstand gjør oss utålmodige og ettersom vi har blitt til vant til å få alt vi peker på i det samme øyeblikket som vi peker, forventer vi det samme resultatet med språket. Vi krever umiddelbar belønning, det vil si at vi krever å forstå hva som blir sagt, uten å ville innse at det kan koste en kalori eller to. Men sannheten er jo at jo mindre du anstrenger deg, jo mindre blir belønningen, og omvendt. Hvis du må anstrenge deg for å forstå at det danske ordet «snabel-a» er det samme som det svenske «kanelbulle» og at det svenske «kanelbulle» også er det samme som det danske «kanelsnegle,» har du fått trent den største muskelen du har; nemlig hjernen. Og er det noe hjernen trenger i tider der vi ensidig er opptatt av bompenger, så er det gymnastikk og trening. Det er jo slik at noen mennesker bare utvider seg, mens andre utvikler seg. Til det siste er hjernen et godt verktøy. Eller er vi redde for å dumme oss ut og velger engelsk fordi vi tror vi ikke kan dumme oss ut på engelsk? Har vi utviklet en språkskam som gjør at vi tror det er bedre å uttrykke oss på haltende engelsk?

Skal de nordiske språkene ha et fnugg av sjanse i forhold til engelsk, er det viktig at vi holder sammen og opprettholder evnen til å kommunisere med hverandre på våre egne språk. La gå at de nordiske språkene ikke er de mest praktiske språkene i verden, men de er våre språk. Det handler ikke bare om å styrke integrasjonen mellom de nordiske folkene, det handler om å gå foran og vise verden at vi kommer over språkbarrierene bare vi prøver. For når vi forstår hverandre, så klarer vi også å løse problemene som oppstår mellom oss, og akkurat det er en kunnskap verden med stor fordel kan ta lærdom av. Bare se på én episode av Dagsrevyen, så vil du oppdage at konfliktene handler om at folk ikke forstår hverandre og at de ikke snakker sammen. Så hvis ikke vi skal kare det, hvem skal klare det da?

Kanskje skolen har en viktig oppgave i å la elevene lese og høre dansk og svensk, for når du bare får ørene opp for disse språkene, oppdager du at både svensk og dansk er vakre språk, hvert på sin måte. Språkene våre er en del av vår identitet, i motsetning til engelsk. For ingen av oss vil vel gå i den helt andre retningen, der Tjorven på Saltkråkan og Emil i Lønneberget og Pippi Langstrømpe dubbes til festlige norske dialekter og der engelsk blir konsernspråk for staten? It isn’t only, only to snake English, but, but.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.