I det siste har avisene vært proppet med artikler om hyttebygging. Det skal visstnok finnes nær 450 000 hytter i landet vårt, og antallet stiger fortere enn strømprisene. Utviklingen liker regjeringen dårlig, og vil gjøre det vanskeligere for kommunene å bygge ut nye hyttefelt. Heller fortette eksisterende områder framfor å rasere urørt natur. Presset og slitasjen på sårbare områder er ikke bærekraftig. Ingen trær vokser til himmels, og det gjør ikke hyttebyggingen heller, selv om mange politikere oppfører seg som om natur er en uuttømmelig ressurs.
I populære hytteområder ligger bygningene tett som hagl, rene fuglefjellene, og får Lørenbyen til å virke som spredte bondegårder. Hvorfor folk vil bo trangere på hytta enn de gjør i byen, er mer enn jeg begriper, men hver sin lyst.
Mange av mine tidligste sommerferier ble tilbrakt på hytter, faren min jobbet i Brage forsikringsselskap, og de hadde firmahytter som ansatte kunne leie én uke i slengen. Vi tilbrakte sommer- og vinterferier ved Mylla i Nordmarka og på Ustaoset, men etter hvert ble det sånn at alle skulle ha hver sin private hytte, og da gikk det plutselig an å feriere på Mylla og Ustaoset mer enn én uke i slengen. Jeg lærte å ro på Mylla, og om vinteren fikk drosjen (for det var bare én drosje på Grua) lov til å kjøre på isen og da kunne vi unger henge etter på kjelke. Noen somre dro vi til Finland, med tog fra Østbanen og båt fra Stockholm til Helsingfors og buss til Borgå, for halvt finsk som jeg er, måtte også den finske delen av familien besøkes. Vi var fornøyde med bøyde trepinner som revolvere, spiste pølser med hendene på ryggen, sov i teppetelt og var med på hesjing av høy. Mange med oss dro «hjem» for å hjelpe til, for det var nesten ingen som var fra Oslo, alle kom fra et eller annet sted og måtte tilbake til barndomshjemmet i sommerferien. Male hus, hogge eller kløyve ved, oppgavene var mange og tilfredsheten var stor etterpå.
Så tenker jeg: Var det egentlig så galt å dele hytte med andre? Ja, som barn var det sikkert ting vi ikke registrerte eller brydde oss om, men som de voksne kunne irritere seg over. Det var ikke sikkert de forrige gjestene hadde ryddet ordentlig opp etter seg eller fylt parafin på lampene (for elektrisitet var ennå ikke montert) eller ikke hentet vann i brønnen til neste gjester (for innlagt vann var knapt nok påtenkt). Det var sikkert akkurat sånn som det er i borettslag i dag, noen sluntrer alltid unna trappevasken, mens andre tar den som den største selvfølgelighet. Noen gidder ikke ta sin del av snøbrøytinga, men overlater den til nestemann. Gratispassasjerer kommer vi aldri utenom.
Det er klart du kan bli irritert over sånt, men er det noen grunn til å bygge seg et hyttepalass av den grunn? Må vi privatisere alt? På den ene siden skal alle ha hver sin hytte, og ikke en hvilken som helst hytte. Aller helst skal den ha jacuzzi og svømmebasseng med motstrømanlegg, vinskap og hundretommers fjernsyn med surroundanlegg, til tross for at hytta bare brukes noe få uker i løpet av året selv om den kostet ti, tolv eller femten millioner kroner.
Umiddelbart tenker jeg jo at man verken kjøper seg hytte eller investeringsobjekt, men et vedlikeholdsprosjekt. På samme som å eie en båt er en evig kamp for å hindre den i å synke, er en hytte en uendelighet i vaktmesteroppgaver. Noen trives sikkert med å være vaktmester i eget liv og opplever det som en versjon av zen der de kan sortere tankene.
I boka «Seierherrene» av Roy Jacobsen er deler av handlingen er lagt til Stein og jords feriehjem ved Lyseren, en fagforening dannet i Kristiania i 1895 som Graasteinmurernes og Grundarbeidernes forening, slått sammen med Cementarbeidernes forening i 1900. Fagforeningen var tydelig på at de hadde ansvar for at medlemmene fikk best mulig utbytte av ferien. I 1920 kom det en ordning med to ukers ferie, og tidlig samme år fikk fagforeningen vite at eiendommen Nosa ved Lyseren i Ytre Enebakk skulle selges. Forslaget om kjøp ble fremlagt på et medlemsmøte, og skapte stor debatt. Et av motargumentene var reiseveien. Enebakk lå fire mil utenfor byen. For å komme helt dit måtte familiene reise med tog til Tomter og derfra gå femten kilometer. Likevel gikk flertallet inn for kjøp, og 20. mai 1920 sto fagforeningen som eier av 85 mål hvorav 40 var dyrket mark. Kjøpesummen var 25.000, og 15.000 av disse ble betalt kontant. Hvert år var det fullt belegg i den beste sommersesongen, og det var rift om de beste hyttene. I dag kjenner du området som Lyseren strandpark fra fjernsynsserien «Sommerhytta».
Jeg tillater meg å sitere et avsnitt fra Roy Jacobsens bok (som er den beste boka som er skrevet i Norge på denne siden av Hamsun) og håper jeg blir tilgitt: «Vi gutta derimot, vi likte oss på Feriehjemmet, det var bedre enn på Hudø, for her hadde vi muttern og vi var fri og kunne leke med ungene i de andre hyttene, spille fotball på grusbanen oppe ved Hjemmet, bade og fiske og ro rundt i en blå og oransje pram i solsteika, ete pølser og fiskeboller ute i graset og sove når det passa oss. Når jeg skal være helt ærlig, så trur jeg forresten ikke muttern hadde det så verst heller, hun lo i hvert fall mer her ute enn inne i borettslaget i byen, for også der var det en eller annen drittsekk som hun var redd for og stadig måtte ta hensyn til eller be om noe. Gikk i store kjoler gjorde hun også, og likte å snakke med folka i nabohyttene, stoppe opp på hengebrua og spørre småungene om de fikk noe, mort som de fisket med små loffbiter som de hadde sugd på og tygd på og rullet sammen inni handa til en liten hvit kule før de trædde den på kroken». Skjønner?
Men nå er moderne hytteliv ikke bra nok heller, nå skal vi snorkle i Fransk Polynesia, oppleve varan-safari på Bali, besøke mayaruinene i Guatemala eller padle mokoro i Okavangodeltaet i Botswana fordi vi er blitt så ufattelig internasjonale av oss og åpne for impulser utenfra og på død og liv må vise det for omverdenen. Sommerferie har blitt en konkurranse i vellykkethet og ikke lenger en sosial begivenhet, bare en egotripp.
En historieprofessor jeg kjenner hevder at den eneste grunnen til at vi nordmenn har klart å klore oss fast i dette landet over tid, er nøysomhet. Denne nøysomheten har mer eller mindre forsvunnet fra folkesjela og vi bruker penger vi ikke har på reisemål vi ikke trenger for å imponere mennesker vi ikke liker.
Og hvis det er sånn at vi skal redde klimaet, så er det nettopp denne nøysomheten som har preget nasjonen i århundrer, vi må finne tilbake til. Det er forbruket og eksemplets makt som er problemet. Jo mer luksus vi unner oss, jo flere vil ha det samme som oss. Med andre ord: Jo enklere gleder vi kan klare oss med, jo større sjanse er det for at vi kan gjøre noe for klimaet. Sånn at de som kommer etter oss, også kan få sommerferier.
