Det nærmer seg stortingsvalg og det er vanskeligere enn noen gang å vite hvem som skal få stemmeseddelen. Partiene blir likere og likere, de stjeler hverandres saker og synspunkter med begge hender. Det eneste som skiller dem, er innpakningspapiret. Rødt, gult, grønt eller blått papir gjør liten forskjell på innholdet.
Arbeiderpartiet og Høyre er to alen av samme stykke, og hvis det er noe partiene har felles, så er det at de sitter med sugerør i statskassa og har ordnet seg på måter vi andre ikke engang tør drømme om uten å havne i arresten. I debattene snakker de dannet sammen de første to minuttene, deretter gyver de løs på hverandre, snakker så stygt de kan om motstanderne mens de forherliger seg selv og sine ideer. Jeg orker ikke mer. Det er likevel det samme hvem som vinner valget, for på Stortinget er de enige om det meste – så vi har ikke mange måte å protestere på. Jeg har hatt stemmerett i 51 år, og for første gang har jeg besluttet å stemme blankt. Jeg finner ikke ett parti som fortjener min stemme. Hvis vi er mange nok som stemmer blankt, så kanskje en og annen politiker våkner. Skjønt jeg har mine tvil om det, også.
Flere og flere av oss lever i konkurranseutsatte næringer, og flere og flere næringer blir konkurranseutsatt. Anbud er den nye greia. Anbud er frelseren som skal redde samfunnet. Anbud er Jesus, Muhammed, Buddha, alle disiplene og erkeenglene og Tor og Odin i én og samme person. Anbud er den nye tids løsen. Derfor mener jeg det er på høy tid at vi også setter politikk ut på anbud. Hvis det er ett område som trenger nytenkning og effektivisering, så er det politikk. Hvis det er ett område som trenger å få slutt på meningsløs krangling og utallige og kostbare omkamper, så er det politikk. Se for eksempel på det nye regjeringskvartalet, i fjor var totalprislappen estimert til å være 53,5 milliarder kroner, men allerede i mai i år sprakk det enda en gang, nå med nye 492 millioner kroner. Prosjektet skulle koste 3-6 milliarder kroner i 2011, og ennå er vi ikke i mål. Det er mer enn opplagt at politikere ikke er egnet til prosjektledelse.
Først og fremst vil det være mange penger å spare på å sette politikerne ut på anbud. Politikere er en adel, de vasser i penger og bevilger goder til seg selv i øst og vest som vi vanlige mennesker knapt nok tør drømme om, og kampen om å få gå rundt med ordførerkjeder i landet vårt er stor. Det er derfor vi har så mange kommuner. Politikerne forsyner seg så grovt at en sunnmøring ville rødme helt ut til fingertuppene. Makt korrumperer, og det har vi sett så mange eksempler på at vi ikke trenger fler. Det vi har behov for nå, er å få gjort noe med dagens formålsløse sløsing av fellesskapets midler. Det finnes knapt en politiker som tjener under halvannen million kroner, og det på toppen av fordeler som rause pensjonsordninger, fallskjermer, etterlønninger, parkeringsplasser, kantineordning, reisekonto, fri avis og telefon, representasjon – ja bare tenk på en hvilken som helst økonomisk fordel, så har politikerne allerede bevilget den til seg selv. Og så ber de om min tillit? Hver bidige arbeidsplass i det nye regjeringskvartalet ser foreløpig ut til å skulle koste 12 millioner kroner. Noen må gå foran og vise vei, har tanken kanskje vært. Følgelig får vi frigitt enorme økonomiske ressurser ved å sette politikere ut på anbud.
Dernest trenger samfunnet å bli mer effektivt. Vi vet at politikere, uansett parti, vingler fram i årevis, snart hit, snart dit, avhengig av hvilken vei vinden blåser. Noen av dem er riktignok flinkere til å vingle enn andre, men vingle gjør de. De har én mening den ene dagen, en annen mening den neste. De handler gamp sett og usett slik at vi ender opp med tannløse og halte kjepphester. Vi trenger bare skjele til Operaen, som politikerne brukte 91 år på før de omsider kunne klippe silkesnora. Ærlig talt, det var ikke så vanskelig å bestemme seg, men politikernes ønske var heller aldri å finne et sted der Operaen skulle ligge. Hensikten var aldri å bygge en opera. Hensikten var naturligvis å sørge for at de skulle ha noe å gjøre. Hensikten var å ha en leke i sandkassa. For det verste med å bli ferdig med en oppgave, er at da er politikeren også ferdig. Hva skal hun eller han finne på da? Da må politikeren finne en ny oppgave, og den er jo ikke brått sikkert han eller hun lenger er interessant for. Og fordi det ikke finnes en eneste politiker som ønsker å bli ferdig, er det om å gjøre å få oppgavene til å vare lengst mulig, finne på en grunn for en ny utredning, bringe inn nye argumenter i siste liten, utsette og forlenge prosessen. I det hele tatt. Dette må vi få slutt på. Se bare hvordan danskene bygget operaen i København, de satte spaden i bakken i 2001 etter at Mc-Kinney Møllers Fond et drøyt år i forveien hadde donert pengene, kjøpt tomta og valgt arkitekt. Fire år senere sto Operaen ferdig og i januar 2005 ble den offisielt åpnet med en real gallaforestilling. Ja, muligens kunne operaen blitt en liten tanke finere, men danskene er fornøyde selv om de kaller den »brødristeren» og faktum er at de klarte å bygge ny opera 87 år fortere enn oss. Slikt må vi ta lærdom av. Politikerne kan leve med sendrektigheten sin, men det kan ikke vi andre.
Ingen politikere tenker lenger enn til neste valg, det vil si to år. De langsiktige målene kommer derfor ut av syne fordi politikerne er mest opptatt av å tisse i buksene for å holde varmen. Manglerudtunnelen er for eksempel ingen ny tanke. Den lovet politikerne at skulle komme allerede på 1990-tallet, og til nå har de visstnok planlagt for mer enn 300 millioner kroner. Slike lokk og tunneler er altfor viktige til at vi kan overlate realiseringen av dem til politikere som vender kappen etter vinden. Hvor mye lenger skal vi høre om lokk over E6? Vi trenger gjennomføringskraft, ikke treneringskraft. Alt vi må gjøre, er å bestemme at vi skal ha et lokk over E6. Derfor setter vi den politiske gjennomføringen ut på anbud.
Deretter velger vi det beste anbudet. Det vil si, velger vi det billigste, akkurat som vi gjør i dag. Det er det eneste objektivt målbare og forståelige kriteriet som ingen kan trekke i tvil. Alt annet blir det diskusjoner rundt.
Strengt tatt er det ingen grunn til at politikk ikke skal settes ut på anbud. Det er på høy tid politikerne får smake sin egen medisin siden de er overbevist om at anbud er riktig og effektivt for alle andre. Det vil riktignok bety at de kanskje må søke på sine egne jobber, men det er det jo ganske mange av oss andre har blitt nødt til, så det går sikkert bra for dem også. Det vil garantert kjennes uvant, men alt blir en vane, som reven sa, da den ble flådd. Og så kan det hende at de må ned i lønn, noen hundretusener eller en halv million er så, og miste flesteparten av privilegiene, men til gjengjeld får de lengre arbeidsdager, så de kan ikke klage. Dessuten må de få flere oppgaver uten å få mer tid å utføre dem på, med det er jo mange av oss andre som har fått også, så det klarer de sikkert. Det handler bare om å prioritere riktig.
Og de kan naturligvis bare få midlertidig ansettelse, dersom de vinner anbudet, men sjansen er større for at de blir innleid i stedet. Til gjengjeld må de registrere seg som selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonsforetak og på den måten skaffe seg erfaring fra hvordan det faktisk er å måtte tjene egne penger. Samfunnet kan ikke ta ansvaret for all sykdom og permisjoner og tannlegebesøk, gamle foreldre og hva vet jeg. Det ansvaret må de ta selv. Vi kan bare betale for at de gjør den jobben de blir betalt for å gjøre. Ikke for alt det andre. Ja, strengt tatt må de jo jobbe mye gratis, med anbudsspesifikasjoner og løsningsforslag og regnskap og innbetaling av moms og forskuddsskatt og den slags, men det er sånt som «comes with the territory» som en viss amerikansk president ville ha formulert seg. De må finne seg i å investere tid i kundeforholdene. Statistisk sett vil de ikke få alle jobbene de søker på, men det er sånn det er. Litt usikkerhet får dem bare til å bli mer på hugget.
På denne måten vil vi få en mer robust samfunnsutvikling der sentrale oppgaver blir tatt hånd om og forvaltet på en ressursmessig forsvarlig og effektiv måte. Vi vil få ting gjort. At det blir verre å være politiker, skal vi ikke se bort fra. De risikerer å få det sånn som vi andre har det. Men blir det for ille, kan de jo spise kake.
