30. januar 2019: Hærverk i kommunal regi

Like sikkert som at snøen kommer om vinterener det at bønder fra Indre Østfold og Nord-Odal invaderer byen i sine firehjulsdrevne monstertraktorer. I samme øyeblikk det første, lille snøfnugget treffer asfalten i hovedstaden, ruller villbønder og rednecks traktorene sine ut av låvebygningene og setter kurs mot hovedstaden for å hevne seg på folk som mener vi må ta vare på ulven og som foretrekker cortado framfor svartkopp.

Bymiljøetaten krever at denne vesle skigarden skal kunne motstå angrepet fra en firehjulsdrevet monstertraktor på 5,4 tonn, med 4,5 liters motor og et dreiemoment på 585 newtonmeter.

Og det haster. Ikke bare litt, men noe inne i hampen, for gutta jobber på akkord og da kan de ikke ta smålige hensyn til fartsgrenser, eiendommer og andre trafikanter. Nå skal brøytinga foregå så fort at verken Fantomet eller Lucky Luke har sjanse til å holde følge. Billigste tilbyder har fått oppdraget, hvilket betyr at jobben er så dårlig betalt at den må gjøres unna så raskt hestene i johndeeren klarer. Når bøndene brøyter på akkord handler det bare om å brøyte sånn at det ser ut som om de har brøytet, for pengene skal inn.

Jeg har muligens blitt både nostalgisk og romantisk, men jeg mener altså at brøytingen var bedre før. Før 2010 omtrent. Før blårussen trakk fram kalkulatorene og fant ut at en krone spart var en krone tjent og at vi kan klare oss uten kommunalt ansatte brøytemannskaper som sikkert bare satt inne i kantina straks kvikksølvet viste seg på den blå halvparten av termometeret.

Vinteren 2010/11 kom jeg hjem en dag og oppdaget at all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt var frest inn på plenen. En femti kvadratmeter stor isbre hadde entreprenøren på vegne av Oslo kommune flyttet inn på tomta, og selv om jeg brukte resten av dagen til å spa isbreen ut i gata igjen kunne det ikke hindre en massedød i hagen. Trær, busker, planter, blomster og gressplen gikk heden på grunn av massiv saltforgiftning, for den gangen var salt løsningen på det meste. Selvfølgelig tok jeg det opp med Bymiljøetaten divisjon samferdsel, som svarte at det er nødvendig å frese snøen inn på tomta, selv om det ikke hadde vært nødvendig de foregående tjuefem årene jeg har bodd her og selv om det ikke hadde vært nødvendig da vi hadde kommunalt ansatte brøytemannskaper. Da freste de snøen opp i lastebiler og kjørte den bort, men så fant høyrebyrådet ut at det var billigere å sette jobben ut på anbud og flytte kostnadene over på innbyggerne ved å fylle tusenvis av grøntarealer i byen med all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt. Sånn går det når pris blir det eneste sammenligningsgrunnlaget.

Verre ble det i 2014, for da freste bøndene snøen og isen gjennomgjerdene i stedet for over, med det resultat at gjerdeplanker over halve byen lå strødd som pinneved, også hos meg. Det var reinspikka hærverk i regi av Oslo kommune, og da jeg klaget til Bymiljøetaten divisjon samferdsel fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe med saken å gjøre men at jeg måtte henvende meg til utførende entreprenør. Maken til tåkeprat. Selvfølgelig har Bymiljøetaten noe med saken å gjøre, fordi det var nettopp den som hadde satt oppdraget ut til leverandøren sin. Kommunen gjemte seg etter beste evne og sendte fra seg standardsvar som ikke var verdt papiret e-posten ble skrevet ut på, men etaten er naturligvis ansvarlig for det sine valgte leverandører utfører av rasering på innbyggernes eiendommer. Jeg var ikke fornøyd med svaret og klaget på nytt, og fikk et enda mer fjollete svar: Bymiljøetaten påsto at det er ulemper ved å bo ved en vei og at vi derfor må finne oss i å få all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt fra gatene inn på tomtene våre. Men det mest fjollete var uttalelsen om at skigarden skal tåle trøkket fra en snøfreser drevet av 150 turbomatede hester på avgiftsfri diesel. Av og til lurer jeg på om folka i Bymiljøetaten noensinne har vært utenfor cellekontorene sine og om de i det hele tatt vet hvor stort et gjerde er i forhold til et traktorhjul, men siden mye tyder på at de ikke har vært utenfor cellekontorene sine og sett hvor stort et traktorhjul er i forhold til en skigard, kan jo bildet illustrere størrelsesforholdet. Et gjerde markerer et skille og er ingen rassikring for den saksbehandler som måtte tro det. Enhver kan jo gjøre sine egne tanker, men hvis skal vi ha gjerder som tåler slike snøfresere, må alle boliger i Oslo omgis av murer på størrelse med de rundt Akershus festning. Stein er det som kjent nok av i Norge. Uansett, Bymiljøetaten gadd ikke ta ansvar for det leverandøren hadde gjort på vegne av etaten, men overlot til meg å krangle med bondestanden. Seks måneder med mas og gnåling tok det, før jeg fikk pengene en ny skigard hadde kostet.

Klok av skade fra 2014, bokstavelig talt, stilte jeg meg i veien for traktoren i 2018 da gatene skulle ryddes og forlangte at bondetampen skulle frese snøen annensteds enn gjennom gjerdet mitt. Det nektet han, så jeg tok fram mobilen, fotograferte ham og forklarte at jeg hadde gitt ham beskjed om ikke å ødelegge gjerdet og at hvis han gjorde det likevel, ville jeg filme ham og anmelde ham for hærverk. «Ja, hvis det gjerdet betyr så mye for deg, så kan jeg jeg naturligvis la det være,» sa bonden. Tenk det! Hvis gjerdet betød så mye for meg, skulle han la være å ødelegge det. At det går an å være så snill? Han forventet å bli møtt med takknemlighet, men hadde forregnet seg.

Konklusjonen er klar; konkurranseutsettingen til Oslo kommune har påført innbyggerne enorme beløp i skader på eiendom og grøntarealer uten at Bymiljøetaten vil ta ansvar for egne handlinger.

Moralen er enda klarere; alle som får ødelagt gjerder, trær eller busker noe denne vinteren må sende klage til etaten med krav om erstatning. La de skyldige betale og la kommunen få vite hva det koster å spare penger. Kanskje ansettes de gode, gamle brøytegutta igjen. De som kunne jobben.

 

 

 

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.