30. november 2016: Publikum fremfor alt!

Mitt første møte med biblioteket, var skolebiblioteket på Oppsal. Det var åpent på tirsdager, torsdager og lørdager – for vi gikk på skolen også på lørdag. Bibber’n var en kilde til kunnskap og eventyr. Der inne fant jeg mange nye og spennende verdener med kjempeblekkspruter, skyskrapere, romkapsler, indianere, klapperslanger og undervannsbåter. Det var her jeg traff mine første helter, enten de het Nan Bobsey, Ivanhoe, John Glenn eller Davy Crockett.

Vi fikk bare lov til å låne to bøker om gangen, og det holdt lenge fordi biblioteket åpnet jo igjen om to dager! Men så hadde vi verken dataspill, fjernsyn, mobiltelefoner, internett eller annet som trakk oppmerksomheten vekk. Vi kunne konsentrere oss om bøkene og lage bildene våre selv. Vi kunne fortelle klassekameratene om overraskende eller interessante ting vi hadde lest, selv om vi ikke alltid ble trodd. Jeg hadde lest en bok om skyskrapere i New York, men da jeg fortalte om hus med hundre etasjer, ble jeg ledd ut. Hundre etasjer? Det går ikke an! For hvorfor har vi ikke sånne hus i Norge da, kanskje?

Jeg vet nesten ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for biblioteket. Det å ha tilgang til en uuttømmelig kilde av fiksjon og fakta var det beste ved å gå på skolen og motpolen til anarkiet som hersket i friminuttene eller torturhelvetet på tannlegekontoret. Nei, det var ikke rart jeg elsket biblioteket, et fristed med ro og orden der vi kunne drømme oss bort eller grave oss ned.

Styrt avvikling
Vanen med å besøke biblioteket tok jeg med meg gjennom livet, og her jeg bor hadde vi i årevis bibliotek på Hovin. Det var et kulturelt møtepunkt bare noen minutter unna med mange spennende arrangementer og en bokkafé til glede for oss som bodde i området. Så forsvant det, og gradvis har det blitt lenger og lenger mellom bibliotekene. I dag må jeg til Bjerke, men dit er det langt og jeg må gå langs så mange ufyselige, trafikkerte og bråkete veier at jeg heller lar det være. Jeg kan også gå til Oppsal, det tar ikke stort mer en time hver vei hvis det er pent vær og jeg har medvind i begge retninger. Så jeg bruker ikke det biblioteket heller. Sant å si, jeg har sluttet å bruke biblioteket fordi det for alle praktiske gjøremål ikke finnes lenger. Jeg kunne naturligvis fyre opp dieselhestene, men det blir så mye bry med å finne en ledig parkeringsplass. Dessuten er det helt sikkert bilkø den dagen jeg er nødt til å levere boka tilbake. Da er det enklere å bestille boka fra en nettbokhandel og få den levert i postkassa selv om det tar et par dager. Eller kjøpe en e-bok til nettbrettet, hadde det ikke vært for at jeg jobber på store og små skjermer hele dagen og kjenner behov for å lese på noe annet enn skjerm.

Stavanger har nesten dobbelt så mange bibliotek som Groruddalen, selv med lavere folketall. Bibliotekene i byen vår ser ut til å gjennomgå en styrt avvikling og snart finner vi kanskje det eneste biblioteket utenfor Bjørvika på Folkemuseet?

Nytt hovedbibliotek? Helst ikke.
Jeg hører følgelig til den gruppen som ikke ønsker et nytt prestisjebibliotek ved fjordkanten, et monumentalt palass og kostnadssluk som kommer til å gå på bekostning av de bibliotekene vi egentlig har bruk for, slike vi har fått på Furuset og Majorstua. Med frykt for at jeg virker utakknemlig vil jeg si at jeg mye heller ha femti biblioteker spredd rundt der folk bor. Små bygg som passer bedre til den nøysomheten som tross alt har holdt liv i landet vårt gjennom generasjoner. Et bygg som kunne sett ut en helt vanlig pappeske. Sant og si er jeg usikker på hvor mange som kommer til å reise ned til Bjørvika for å låne en bok. Jeg vil i hvert fall få problemer med å sende ungene ned dit på egen hånd; gjennom kjøpesentre og narkoomsetning og byens mest kaotiske veikryss med busser og trikker på kryss og tvers. Nevnte jeg angsten for å falle utfor kaikanten?

Jeg skjønner at palasset blir gjevt å vise fram, sånn at det kan synes at vi er en kulturnasjon vi også, at vi har noe å speile oss i. Jeg skjønner at noen liker tanken på å rusle fra det ene prestisjebygget til det andre langs en strandpromenade, peke på dem og si noen velvalgte ord, men jeg er redd disse monumentene først og fremst blir kulisser og mentale krykker. Jeg tror faktisk ikke kultur begynner på toppen og sildrer nedover. Jeg tror kultur vokser nedenfra, finner nye veier, trenger seg fram der ingen hadde trodd den skulle gjøre, overrasker og forulemper. Jeg har liksom ikke tenkt meg til et hovedbibliotek for å låne marmor, eksotiske tresorter eller kostbare lysekroner.

Operaen er ikke noe bedre
Jeg var motstander av operaen også, selv om det er mulig å gå på taket av den og se utover byen og fjorden. Jeg har hatt mange flotte opplevelser i operaen, for eksempel med Kathleen Battle, men det rokker ikke ved mitt standpunkt. Jeg synes vi kunne klart oss uten italiensk marmor, eksotisk treverk og kostbare lysekroner, og heller nøyd oss med et langt enklere bygg. Et bygg som passer bedre til den nøysomheten som tross alt har holdt liv i landet vårt gjennom generasjoner. Et bygg som kunne sett ut som to pappesker oppå hverandre, en stor nederst og en litt mindre oppå. For da kunne vi fått råd til fem operabygninger, slik at Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø kunne fått hver sin, de også. Slik at operaen kunne komme ut til folket. Slik at folk slipper å fly tusenvis av kilometer i dette landet bare for å overvære et par timers musikalsk innslag. Men jeg skjønner jo at det er for sent, at jeg har tapt den debatten med god margin. Jeg vil likevel gjerne ha sagt det, sånn at når det nye biblioteket blir enda dyrene å drifte enn vi trodde og vi må leie ut enda flere kvadratmeter til kontorister eller amerikanske kaffebarkjeder, så kan jeg si: Hva var det jeg sa?

Kampen mot ekkokamrene
Jeg elsker sosiale medier og klarer meg ikke uten nettet, men disse har også blitt en oase for usannheter og nyansefri debatt. Her har biblioteket en viktig rolle å fylle, å være en motvekt mot vulgariseringen og polariseringen av samfunnet. Derfor må biblioteket være der folk er. Der folk bor. Slik salige sjef for Deichman Haakon Nyhuus uttrykte i sin visjon da han revolusjonerte biblioteket: Publikum fremfor alt!

Og helt til slutt
Helt til slutt lurer jeg på om det nye biblioteket skal vende fasaden vendt mot vestkanten og rompa til østkanten, det også? Slik Operaen og det nye Munchmuseet gjør?

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar