30. oktober 2019: Penger er ikke alt. Ofte er det ikke engang nok.

Jeg har latt meg fortelle at Skottland har et problem med å trekke turister til landet fordi utlendinger tror skottene er akkurat så gjerrige som de fremstår i vitsene. Men vitsene er nå engang bare vitser, og skottene er ikke spesielt gjerrige.

Danske pengepunger er laget av muldvarpskinn

Dansker, derimot. Jeg legger imidlertid fort til at slett ikke alle dansker er gjerrige. Jeg kjenner en hel masse dansker som er både rause, inkluderende og hyggelige og jeg har ingen planer om å stoppe turiststrømmen mellom landene våre. Men så er det altså noen dansker som er så gjerrige at selv ikke den mest hardbarkede sunnmøring har sjanse til å holde følge.

Du har kanskje merket det hvis du har bestilt sommerhus i Danmark, for eksempel til tre personer. Da får du gjerne tre av alt. Tre glass, tre kniver, tre gafler, tre skjeer, tre asjetter, tre tallerkener, tre kopper, tre skåler, tre stoler og så videre. Hadde du bestilt til to, hadde du fått to av alt. Hadde du bestilt til fire, hadde du fått fire av alt. Du blir nødt til å vaske opp etter hvert bidige måltid og du kan ikke ha gjester. Det vil si, du kan godt ha gjester, men da må du servere av plastglass, pappkrus, plasttallerkener og plastbestikk kjøpt på nærmeste SuperBrugsen. Jeg har aldri helt forstått hva hensikten er med denne måten å være gnien på. Jeg har diskutert det med noen turistsjefer i Sønderjylland, og de kan ikke forklare det de heller. Men de ler godt av det, samtidig som de rister på hodet.

En side ved gjerrigheten er å forsøke å lure oss nordmenn for penger. Jeg var på et bruktmarked i København en gang og kom over et postkort jeg hadde vært på jakt etter i lang tid. Det viser Top-Karen foran kafeen sin i Rebild Bakker, ved skiltet med den berømte teksten «Sodavand, øl og kaffe, det kan Karen skaffe» på. Rebild Bakker er Danmarks første nasjonalpark der Top-Karen sto for serveringen, og postkortet er faktisk temmelig sjeldent. Jeg spurte hvor mye selgeren skulle ha for kortet, og da svarte han at han hadde tenkt å ta fem kroner for det, men siden han hørte jeg var norsk og sikkert var stinn av oljekroner kunne jeg i hvert fall betale det firedobbelte. Altså tjue kroner. Tjue kroner er jo ingen stor sum det heller, men av rent prinsipp fikk jeg lyst til å la ham bli sittende med kortet. Akkurat i det jeg skulle forlate ham, fikk jeg en lys idé. Jeg dro litt på det, som for å vise at også jeg mente tjue kroner var i meste laget, forsøkte å prute til femten, men ga meg. Han flirte i skjegget. Jeg betalte, fikk postkortet, og så fortalte jeg ham at jeg hadde vært på jakt etter akkurat det kortet i mange år, og at jeg hadde vært villig til å betale fem hundre kroner for det. Han trodde ikke hva han hørte. Haken hans datt så hardt i gulvet at det kunne høres i hele hallen, jeg snudde meg på hælen og ruslet fornøyd videre. Det er ikke veldig ofte jeg får det siste ordet, men akkurat denne replikken brant seg nok inn i pannebrasken resten av livet hans i det han hørte vingeslagene fra firehundredeogfjers kroner forsvinne.

Rett skal være rett, selv om han tok meg for å være oljemilliardær, forsøkte han i hvert fall ikke å lure meg, slik andre dansker forsøker og tidvis lykkes med. En gang jeg var i et bakeri i Hirtshals kjøpte jeg et rosinbrød. Det var søndag, og på den tiden var det forbudt å bake og selge ferske brød i Norge i helgen. Jeg tuller ikke, det var sånn i Norge på den tiden. Derfor var det ufattelig deilig å kunne kjøpe et nybakt rosinbrød på blanke søndagen og sette oss på bryggekanten og nyte bakervarene. Handelen hadde imidlertid ikke gått for seg uten sverdslag. Da jeg sto foran disken og bestilte rosinbrødet, hentet bakeren ned ett fra den øverste hyllen, pakket det inn og forlangte førti kroner for det. Alle som har vært i Danmark, vil vite at førti kroner var mye for et rosinbrød på den tiden, men jeg tenkte at det sikkert var fordi det var søndag. Neste kunde var dansk, han skulle også ha et rosinbrød, og bakeren tok et fra nederste hylle og forlangte tjue kroner for det. Da brødet var pakket inn, pengene byttet eier og kunden var ute av bakeriet, spurte jeg om hvorfor han bare måtte betale tjue kroner mens jeg måtte ut med det dobbelte? «Å?» spurte bakeren, «er det et sånt rosinbrød du vil ha?» Så tok han tilbake det jeg hadde fått, la brødet tilbake på den øverste hyllen, hentet et nytt fra den nederste, pakket det inn, ga meg brødet og tjue kroner tilbake. Det var naturligvis ikke forskjell på rosinbrødene, annet enn at de lå på hver sin hylle. Det gjorde de fordi det ikke var plass til alle på én og samme hylle. Jeg syntes han tok det pent at jeg hadde avslørt ham som den svindleren han visselig var, men vi kjøpte aldri bakervarer der senere. Verken den sommeren, eller de tre neste. Et rosinbrød kan bli dyrt på mer enn én måte.

Det er ikke uten grunn det påstås at danske pengerbøker er laget av muldvarpskinn. Ja, for lommebok heter pengebog i Danmark, de bruker den til å ha rede penger i, og ikke som oss i Norge, til kvitteringer og betalingskort. Muldvarper kommer bare sjelden opp til overflaten, de trives ikke i lyset, og akkurat slik er det med danske pengebøker også. De trives best dypt nede i lomma, i mørket.

Nå skal det også sies at danskene på generelt grunnlag er ikke spesielt gniene. Det forskes på alt, også hvor gjerrige de enkelte nasjonene er, og det fine med slik forskning er at den blir gjort på en slik måte at landene kan sammenlignes. Gnierindeksen som den kalles, viser at dansker er et av de minst gjerrige folk i verden, det skårer bare 2,27 på indeksen. Nordmenn derimot, skårer 3,83 og vi nærmer oss derfor å være dobbelt så gjerrige som danskene. Ingenting å være stolt av, og TV-aksjonen kan ikke endre det faktumet. Mest gniene av alle nasjoner på hele jordkloden er imidlertid USA, som skårer 11,56 på den samme indeksen. Da er det kanskje ikke rart du kan bli president med slagordet «USA first».

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.