30. oktober 2024: Ha en forferdelig dag!

Det stunder mot valg på en ny amerikansk president, og jeg blir sikkert ikke den eneste som skal sitte oppe den natten for å se hva fremtiden har planlagt for oss de neste fire årene. Jeg skal ikke stikke under stol at hver gang jeg Donald Trump viser seg på fjernsynet, tenker jeg på president Comacho i filmen «Idiocracy» fra 2006.

Handlingen i filmen finner sted i 2505 og filmens antagonist Jon Bowers er en knapt nok middels intelligent soldat som har blitt med på et nedfrysningseksperiment som gikk galt, det vil si at budsjettnedskjæringer førte til at frysetanken ble stuet bort og først åpnet fem hundre år senere. Da har Bowers plutselig blitt det mest intelligente mennesket på planeten. Hvordan? Vel, de dumme formerer seg raskere enn de smarte. De smarte venter på riktig partner, riktig tidspunkt og så går tiden, men de dumme knapt nok tenker seg om. Slik blir verdens befolkning i gjennomsnitt dummere og dummere. Bowers er førstemann som består intelligenstesten, som inneholder kun ett spørsmål: «Hvis du har én bøtte med tre liter vann, og en annen bøtte med fire liter vann, hvor mange bøtter har du da?» Comoacho er følgelig president for den dummeste befolkningen verden har sett, og selv om filmen er hysterisk morsom, er den en åpenbar beskrivelse av USA.

Idiocracy er en dystopi, en skildring av et oppdiktet, framtidig skrekksamfunn der dårlige krefter har fått overtaket. Hensikten med det dramaturgiske grepet er å advare mot en mulig samfunnsutvikling og som kritikk og satire over trekk i dagens samfunn. Med det kommende presidentvalget i tankene, men også krig og konflikter i verden, er å lese dystopier en måte å mentalt forberede seg på at alt kan bli verre enn det er. Faktisk mye verre. Følgelig kommer her en anbefaling av noen av de beste dystopiene som er skrevet. Flere av dem er filmet.

1984 av George Orwell trenger knapt noen introduksjon, for årstallet har blitt stående som et symbol for overvåkingssamfunnet. Det er langt på vei riktig, men opprinnelig skrev Orwell boka fra et dystopisk Storbritannia preget av massiv krigføring som en advarsel mot totalitarisme i skyggen av annen verdenskrig. Hensikten var å understreke at de engelskspråklige rasene fra naturens side ikke er bedre enn andre og at diktaturer kan triumfere også her, hvis den ikke bekjempes. Opprinnelig skulle boka hete «1948» men myndighetene anså av den grunn romanen som et farlig angrep på det britiske arbeiderpartiet og kunne tenke seg å forby den. Derfor snudde Orwell om på tallene, slik at «1948» ble «1984» og da var boka plutselig ikke farlig lenger, fordi den var blitt en framtidsroman.

«Fahrenheit 451» av Ray Douglas Bradbury fra 1953 presenterer et framtidig amerikansk samfunn der bøker har blitt forbudt og såkalte brannmenn brenner alle bøker som blir funnet. 451 grader Fahrenheit er tenntemperaturen til papir, og denne dystopien har langt på vei blitt virkelighet. I 2023 ble 4240 bøker forbudt i USA, og det er unektelig merkelig at krefter i USA mener det er trygt at folk går rundt med skarpladde våpen, mens bøker hevdes å være livsfarlige. Dystopien «Onyx og Krake» av Margaret Atwood er én av dem, og forbudet er alene grunn nok til å lese den. Amerikanerne er ikke alene om bokforbud, vi har våre svin på skogen her i Norge også: «Sangen om den røde rubin« av Agnar Mykle ble politianmeldt grunnet påstått seksualskildringer, boka ble beslaglagt både hos forlaget og landets bokhandlere, men sluppet fri etter en dom i Høyesterett. Og da jeg avtjente verneplikten i Flyvåpenet var boka «KGB» av Det Beste-redaktøren John Barron påbudt lesestoff, mens «CIA» av Philip Agee var forbudt i Norge, akkurat som om CIA arbeidet særlig annerledes enn KGB. Boka til Agee måtte jeg kjøpe på Kastrup. George Orwells kortroman «Kamerat Napoleon» (Animal Farm) ble først refusert fordi forlaget mente ingen leste dyrefortellinger lenger, men den ble likevel forbudt i Sovjetunionen fra 1943-1945 fordi den kritiserte kommunismen, i Kenya i 1991 fordi den er kritisk til korrupte ledere og i De forente arabiske emirater i 2002 fordi dyr blir fremstilt som mennesker i boka. Så ja, bokbål er fortsatt like aktuelt som da Bradbury skrev sin bok i 1953.

«Nightfall» av Isaac Asimov er en roman som kan beskrive mange land og samfunn. Den omhandler en klode som kretser rundt seks soler, slik at det aldri er natt. De har tosolsdager, tresolsdager og femsolsdager. Mørke finnes ikke. Folket der lever både bokstavelig og i overført betydning på den lyse side, men én gang hvert to tusende år oppstår en konfigurasjon der alle seks solene står på linje, de går ned og det blir natt. Boka handler om denne natten. Mer skal jeg ikke røpe, men hvis du skal lese én dystopi, bør denne stå langt foran i køen.

Knut Faldbakken kommer vi ikke utenom, han har begått et av hovedverkene i 70-årenes norske litteratur; dystopiene «UÅR. Aftenlandet» fra 1974 og «UÅR. Sweetwater» fra 1976. Det er en bredt anlagt visjon om muligheten for mennesket over menneskeheten til å overleve etter vår tids forbruk og misbruk av jordens ressurser. Allan Ung lever med sin kone og unge sønn på søppelfyllingene utenfor millionbyen Sweetwater og gradvis forplanter forfallet seg ubønnhørlig også til fyllingen. UÅR er en studie i forfallstendenser, et varsel om en kommende katastrofe, men som samtidig gir et håp om en ny samfunnsdannelse med nye organisasjonsformer. Du finner den fortsatt i bokhandelen og på bibliotek.

Edgar Burås er en forfatter som vokste opp i Kongo som barn av et norsk misjonærpar og var utdannet som lærer. I 2009 måtte han førtidspensjonere seg på grunn av malaria, og skrev da flere bøker for barn og voksne. I 2020 ble Burås overfalt og drept av en ansatt i en osloavis, noe avisen kort tid etterpå ga en rystende øyenvitnebeskrivelse av under tittelen «Mordet på Edgar Burås». Forfatteren hadde heldigvis for oss lesere rukket å skrive ferdig dystopien «Alfred 2.0» som ble utgitt posthumt. Den handler om det som en gang var Norge, og der roboter enten er slaver eller forbudt. Hovedpersonen Elias finner vennskap i Syrin, en opprørsk sexrobot som også er på rømmen, og spørsmålet er om de vil blir tatt vel imot, gitt hva menneskene har gjort med maskinene?

«Salamanderkrigen« av Karel Capek er kanskje en av de mest uhyggelige dystopier som er skrevet. Den skildrer hvordan menneskene ta salamanderne i sin tjeneste, men selv blir tvunget til underkastelse under disse lærevillige, men følelsesmessige forstumpede og kulturløse dyrene. «Salamanderkrigen» ble skrevet i skyggen av nazismen og bar et profetisk bud om den katastrofen Europa sto foran. Salamanderne ble gitt spader, og straks begynte de å undergrave Europe. Symbolikken er enkel, men effektfull. Boka har likevel ikke mistet sin aktualitet og er en uhyggelig advarsel til dagens samfunn. Det er nok å nevne det nylige valget i Georgia, der Russlands korrupsjon og trusler har satt landet mange tiår tilbake. Stakkars, stakkars georgiere.

Phyllis Dorothy James, som er mest kjent for sine kriminalromaner med etterforskeren Adam Dalgliesh, har skrevet «Menneskenes barn» som er en dystopi fra 2021, altså for tre korte år siden. England styres av diktatoren Xan Lyppiatt, og på uforklarlig vis har manglende forplantningsevne spredd seg som en pest blant menn over hele kloden. Bokas antagonist Julian blir sensasjonelt gravid og verdens eneste fremtidshåp må beskyttes.

Og, for å slutte det vi startet, nemlig ved det amerikanske presidentvalget,  har forfatteren Jon Ewo skrevet romanen «Hjertet har flere enn fire kamre» som forteller om 2031 der den garvede NRK-krigskorrespondenten Marion Hvitsten dekker den andre amerikanske borgerkrigen. Krigen utkjempes mellom den evangelikale opprøreren Umpire Galasses og den sittende president, demokraten Samuel Cartland-Wright. Sammen med sjåføren og crewet sitt havner Hvitsten midt oppi dramatiske begivenheter. Krigen og en uventet kjærlighetshistorie gjør dette til en fengslende dystopi fra det polariserte USA.

Du har med andre ord mange underganger å velge blant, hvis du først begynner å interessere deg for dystopier. Følgelig kan jeg ikke gjøre annet enn å ønske deg en aldeles forferdelig dag!

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.